Nissemor kan også være mer enn det du ser ...

Jeg er av dem som har vokst opp i den lille bygda som hadde glemt at det var jul, og der bor jeg vel egentlig fortsatt. Det vil si at jeg er en sånn som synes det er lenge til jul helt fram til lillejulaften omtrent. 

Her om dagen snakka jeg med min rake motsetning. Hos henne har det vært full jul siden slutten av november. Hjemme hos henne kan du ikke snu deg uten å møte blikket til en nisse.

- Hvordan orker du det?, spurte jeg. Det var helt tydelig at dette skjønte jeg ikke noe av, og det oset sikkert grinch av hele meg.

- Jeg begynner jula kjempetidlig, og koser meg hver eneste dag fram til julaften. Jeg tar fram pynt og jeg baker. Jeg er nissemor i hele desember, svarte hun jeg snakket med.

- Det er nå jeg må kose meg, for det blir aldri noe koselig i jula, fortsatte hun.

Hun gleder seg over førjulstida mens hun gruer seg til jul. Når jula kommer, bruker hun mye tid på å dekke over for ham som drikker for mye. Hun demper når han blir høyrøstet, hun prøver å passe på at glasset ikke fylles opp igjen og igjen, hun leder samtalen over på noe annet når han rører for mye.

Hun gleder seg ikke til juleferien. Da er hver dag en fest, hun har høye skuldre og er i konstant alarmberedskap. Hun liker hverdager best. Han drikker da også, men da blir inntaket begrenset av at han skal på jobb, og siden vennene hans også skal på jobb, har han ikke dem å drikke med.

- De rundt meg ser nok på meg som en kontrollerende kjerring, som ikke unner ham å glede seg, siden jeg alltid prøver å kontrollere. Jeg er en festbrems i deres øyne. Men han er ikke hyggelig når han drikker. Han er alltid fullest, og blir høyrøstet, dum og kranglete. Jeg synes det er flaut for både ham og meg, sier hun.

Hun er ikke alene om å grue seg til jul - det er mange pårørende som har det på samme måten som henne. Hun har funnet sin måte å lage juleglede på - hun gjør det på forhånd, med julemusikk, julelys, julekaker og nisser. Det gleder hun seg over. Det beundrer jeg.

Og jeg tenker at hun minnet meg på noe viktig: Alle er mer enn det du ser. Også nissemor.

Jeg gruet meg til permisjonene

Det høres fryktelig ut når jeg sier at jeg gruet meg til at Ungen min skulle komme hjem på permisjon de første gangene etter at hun dro i behandling, men jeg vet at jeg ikke er den eneste pårørende som har hatt blandede følelser til å få Ungen hjem.

Det er jo sånn at mange av oss foreldre ikke har så veldig gode minner fra den siste tiden vi hadde ungene våre i hus. Plasser i rusbehandling er ikke noe man akkurat får kastet etter seg. Det står ofte dårlig til med den som ruser seg, men også de pårørende er prega av å ha stått i rett og slett dritt opp til ørene. Konflikter, bekymringer, rot og kaos er noe av det som har prega hjemmene våre.

Så drar ungene i behandling, og en slags fred senker seg. Men den slitenheten som har bygget seg opp over lang tid, blir ikke borte så fort. Tilliten til en som har brutt løfter igjen og igjen, kommer heller ikke automatisk tilbake.

De to første gangene Ungen var hjemme, var hun på dagsbesøk, og hun hadde følge av en av de ansatte. Akkurat det skulle man kanskje tro at kjentes litt rart ut, men det var bare trygt, både for oss og for henne. Det var godt å ha Ungen hjemme, og det var godt at hun dro tilbake til den trygge institusjonen.

Så kom tida da hun skulle reise hjem alene, og hun skulle være her en hel helg. Det var plutselig litt skumlere. Hva hvis noe her hjemme trigget henne? Hva hvis hun ikke kom tilbake etter å ha vært en tur i byen? Vi hadde snakket om det her hjemme, hvordan vi skulle forholde oss til det. Og vi snakket med henne om hva vi forventet og hva vi bekymret oss for.

Noen tenker sikkert at det er viktig å hele tiden si til ungdommen som kommer hjem at man stoler på ham eller henne, selv om man går med en nagende frykt og tvil inne i seg. Vi valgte heller å snakke med henne om akkurat det. Vi sa at det var vanskelig å stole blindt på det hun sa, men at vi prøvde. Vi lot henne legge fram sine tanker, og hørte på det hun sa. Vi ville ikke gå i kontrollfella igjen. Det var opp til henne hva hun ville gjøre ut av besøket hjemme.

På forhånd hadde hun laget en hjemreiseplan der det sto hva hun skulle gjøre og hvem hun skulle besøke. Hun hadde noen turer ut på planen sin, hun trengte å møte verden utenfor institusjonen. Samtidig var hun klar på at det var hennes oppgave å trygge oss, og at hun måtte strekke seg for å få tilbake vår tillit.

Altså, det gikk skikkelig bra. Det å få henne hjem som en helt vanlig del av familien, var rett og slett mer deilig enn det går an å forestille seg. Det å oppleve at vi klarte å slippe taket i henne og at vi ikke trengte å se henne hele tida, var også veldig godt, selv om jeg må innrømme at noe av det jeg likte best var da hun sovna på sofaen sammen med katta mens de så på en rekke realityprogrammer på TV-kanaler som bare er i bruk når Ungen er hjemme. Jeg tror at akkurat det var det fineste jeg hadde sett på lenge.

Jeg sluttet ikke å bekymre meg, jeg var fortsatt litt engstelig når hun kom hjem på permisjoner senere, også. Litt, men ikke så veldig. For jeg visste at om hun valgte å avbryte behandlingen eller valgte et tilbakefall, var ikke det noe jeg kunne styre. Det valget var hennes. Mitt valg var å forholde meg til det hun sa, og ikke ta bekymringer på forskudd. For det er jo sånn med bekymringer, enten man tar dem på forskudd eller ikke: De aller fleste blir det ikke noe av.

Da jeg gikk å la meg ...

Da min unge dro i behandling, gikk jeg og la meg. Jeg var så trøtt, så trøtt. Det eneste jeg ville, var å sove.

OK, jeg gikk på jobb. Det har alltid vært viktig for meg å ha noe normalt i livet mitt, selv når det stormer. Men noe mer enn å jobbe, orka jeg ikke på lang tid.

Man skulle tro at når den man har brukt så mye energi på, endelig er på et trygt sted, ville man få lyst og overskudd til å gjøre morsomme ting. Utadvendte ting.

Sånn var det ikke for meg. Kroppen min nekta rett og slett å adlyde. Den gjorde det den måtte, ikke mer. Noen dager kunne jeg stå opp å spise frokost, så måtte jeg hvile. Det hendte jeg lot være å legge klær i vaskemaskinen, for jeg visste at jeg ikke kom til å orke å henge dem opp. Jeg planla det når jeg skulle dusje, for jeg klarte ikke å løpe rett fra dusjen og ut i verden. Jeg klarte ikke å løpe noe sted, faktisk.

Jeg hadde vært trøtt før, i lang tid. Men det som kom da, var noe helt nytt. Det hjalp ikke å hvile. Jeg var like trøtt. I de siste åra har pysj vært det plagget jeg har brukt aller mest.

Sakte, men sikkert, har det blitt bedre. Fortsatt er jeg det jeg kaller grunnsliten, eller margsliten. Jeg pleier å si at jeg har blitt som en pensjonist - hvis jeg har time hos frisøren, er det den dagens aktivitet. Jeg lever saktere enn før, og må hvile mer enn jeg pleide den gangen alt gikk i hundre.

Jeg vet ikke om det noen gang kommer til å gå over. Det har blitt sånn at jeg må planlegge hviletid for å orke å gjøre ting, hvis ikke stopper alt opp. Jeg fyller aldri dagene helt, stramme timeplaner funker ikke mer.

Men nå er det sånn at jeg i alle fall kan planlegge litt mer. Jeg kan legge klær i vaskemaskinen og regne med at jeg holder lenge nok til å henge dem opp. Jeg kan ha grønnsakshage og vite at jeg ikke kommer til å drepe gulrøttene fordi jeg ikke orker å vanne dem.

Jeg tenker at jeg brukte mange år på å bli så sliten, og da er det ikke rart at det tar mange år å komme tilbake til det normale, heller. Og om ikke annet, så har jeg i alle fall skaffet meg mange fine pysjbukser....

Pårørende - en ikke-fornybar ressurs

Pårørende gjør mange timer ulønna omsorgsarbeid hvert år. Selvfølgelig gjør vi det. Noen vi er glade i trenger hjelp, og det er klart at vi hjelper. 

Jeg mener ikke at alt skal måles, veies, eller verdisettes. Mye av det vi gjør, vi som er pårørende, gjør vi med glede. Fordi vi bryr oss om. Fordi det er en menneskeplikt.

Alt skal ikke overlates til profesjonelle. Alt skal ikke betales med penger. Jeg mener ikke det. Å handle for en gammel tante, eller vaske vinduer for mora si, er ikke det som sliter ut pårørende. Det som sliter ut pårørende, er når oppgavene får et så stort omfang at det går vesentlig ut over egen livskvalitet.

Det som sliter ut pårørende, er forventningen om at man når som helst skal ta fri fra jobben for å stille opp på møter. Det sliter ut pårørende når tjenestene som tilbys er for dårlige. Det som sliter ut pårørende, er den evige følelsen av aldri å strekke til.

Jeg tror mye er felles, uansett hva slags pårørerene man er. I alle fall har jeg opplevd det sånn i ulike pårørenderoller. Likevel synes jeg at jeg har hatt noen ekstra utfordringer som rusmamma, erfaringer jeg vet at jeg deler med flere andre foreldre.

Selv om jeg mener at vi har noen helt egne utfordringer, vi som er pårørende til rusavhengige, er det ikke det det handler om her. Dette handler om pårørende generelt, og hvordan vi blir brukt opp i det viktige arbeidet vi gjør for dem vi bryr oss om.

For fortsatt hører jeg det snakkes om å bruke pårørende. Pårørende skal brukes ved innleggelse, utskriving, i behandling, på fritid. Pårørende åpner hjemmet sitt for syke mennesker som slettes ikke har noe i et vanlig hjem, uten tilstrekkelige hjelpemidler og uten nødvendig medisinsk kompetanse. Pårørende henter, bringer, leter, finner.

Pårørende løfter, bærer, betaler regninger, lager mat, passer på at maten blir spist, vasker klær, vasker folk. Pårørende brukes til å løse oppgaver som ligger langt utenfor hva man tenker at det skal innebære å være mora til, datteren til, kjæresten til.

Pårørende blir så slitne, at de ikke orker de hyggelige samtalene de burde ha med den de er glad i. De har ikke tid til å sette seg ned å se i fotoalbum, gå på kafe, ha samtaler om hvordan framtida skal bli. Det har de ikke tid til, for de vasker.

Ironisk nok er det ofte sånn at pårørende samtidig gjerne frakter den de er pårørende for til både motiverende samtaler/terapi og tilbud som gir glede i hverdagen. Til pasienten...

Igjen: Vi som er pårørende vil selvfølgelig gjerne bidra. Vi vil bidra i behandling, og vi vil bidra for at dagliglivet skal fungere godt. De fleste av oss er vanlige, snille mennesker som gjerne gjør ting for andre. Når vi kan. Når vi orker.

Det er jo nemlig ikke sånn at selv om man plutselig får merkelappen pårørende i panna, forsvinner noen av de andre oppgavene vi har på mystisk vis, for å frigjøre tid. Fortsatt har vi andre barn. Vi har foreldre. Vi har kjæreste. Hus har vi også, og kanskje en hage som blir mer og mer lurvete for hvert år som går.

Vi har jobb, i alle fall fram til vi blir syke av å være pårørende. Boliglånet sluttet ikke å løpe selv om vi må på møter. Regningene fortsetter å komme. Bikkja må luftes.

Noe blir borte, vi rekker ikke alt. Kanskje vi pleide å synge i et kor. Eller vi likte å reise bort, sånn litt på sparket. Vi glemmer hvordan det var å gjøre hyggelige ting. Vi glemmer å hvile.Vi blir triste. Vi blir syke.

Pårørende er en viktig ressurs. Det er superviktig å samarbeide med pårørende for at pasienten/brukeren skal få god behandling, både i og utenfor institusjon. Men det å samarbeide med noen og det å bruke noen er ikke det samme. Når vi samarbeider, har vi muligheter for å sette grenser. Når vi samarbeider blir vi sett.

Når vi blir brukt, blir vi bare slitne. Noen ganger blir vi brukt helt opp. Vi blir enda mer triste. Vi blir enda sykere. Da er det vanskelig å hente noe mer hos oss.

Vi er viktige. Vi har masse kompetanse. Vi har innsikt i den syke/brukeren. Vi elsker ham eller henne, og vil gjøre så godt vi kan. Men vi må tas vare på. Vi har en grense. Så se oss, hør oss, samarbeid med oss, men ikke bruk oss opp.
Pårørende er nemlig en ikke-fornybar ressurs.

Når småbarnslivet ikke tar slutt...

Jeg trodde aldri jeg noen gang skulle bli så sliten igjen som da jeg hadde småbarn i huset. Der tok jeg feil. Å være foreldre til en rusavhengig, kan på mange måter sammenlignes med å ha småbarn. Bortsett fra at ingen problemer løses ved å kile noen på magen.

Nattevåk er velkjent. Tro meg, å liste seg inn hver time for å se at hun puster er ikke noe man bare gjør med babyer. Og tro meg igjen - de blå ringene under øynene på foreldre som tilhører nattevåkbrigaden er like store, uavhengig av alderen på ungen.

Det følger med lyd og lukt. Og ting som må tørkes. Akkurat det har jeg ikke lyst til å utdype, egentlig.

Foreldre til rusavhengige er ofte veldig opptatt av måltidene. Har hun fått i seg nok? Har hun blitt tynnere, tro? På kjøkkenet er det bananer og yoghurt, alltid. Det er lett å spise, og er i hvert fall sunnere enn nugatti rett fra boksen.

Navlestrengen, den fysiske navlestrengen som ble klippet mange år tidligere, da jeg skjønte at det lille mennesket måtte få lov til å lære seg å gå, måtte få lov til å sykle og måtte få lov til å gå fra meg, vokste på mystisk vis ut igjen. Så tykk at den lammet meg. Så sterk at den kunne kvele henne. Og meg.

Det handlet om å slippe taket, denne gangen, også. Jeg måtte tåle å se at hun gikk. Se at hun falt. Det var ikke til å holde ut, men hun var voksen. Ingen voksne skal næres gjennom navlestrenger. De skal få støtte. De skal få kart. Men de må gå veien sjøl.

Flere jeg kjenner står midt i det som oppleves som en ny småbarnsperiode. De har blå ringer under øynene og er trøttere enn de noen gang forestilte seg at det var mulig å bli. De ønsker å klippe den seige navlestrengen, men finner ingen saks som er sterk nok, og når kartet ikke passer til terrenget er det utrygt å begi seg ut på vandring. Veien er full av bomstasjoner og mangelen på drivstoff begynner å bli tydelig.

- Jeg er så sliten. Jeg skulle heller hatt ti virkelige babyer, sa en far her en kveld,
- Og de kunne godt ha kolikk, alle sammen.

Jeg skjønte så inderlig godt hva han mente.

Å feste sin egen oksygenmaske først ...

- Noen ganger skulle jeg ønske jeg fikk et hjerteinfarkt, sa han.
Jeg nikket, og visste akkurat hvordan han hadde det.

Selvfølgelig er det helt absurd å ønske seg en potensielt dødelig sykdom, og enda mer vanvittig at den man snakker med nikker enig. Det var ikke det at vi ønsket å dø, noen av oss. Det var følelsen av maktesløshet over å være i en situasjon vi ikke ante hvordan vi skulle komme ut av.

Han hadde en unge som var grenseløs i sin rusbruk. Jeg var på akkurat samme sted for noen år siden. Da var det jeg som ønsket at noe skulle stoppe meg. Ikke akkurat et hjerteinfarkt, men et brukket bein, kanskje, eller en tilstand som gjorde at jeg kunne tilbringe noen uker i senga, uten dårlig samvittighet for alle stedene jeg ikke kunne være.

Jeg var så sliten. Og absolutt ingen av tingene jeg gjorde for å få min unge på bedre tanker og rett kjøl, nytta. Den gangen trodde jeg nok egentlig innerst inne at jeg fortsatt satt med løsningen, at jeg på en eller annen måte kunne hjelpe min unge ut av rusen. At bare jeg sa de rette tingene, fant de rette tiltakene, allierte meg med de rette folka, da ville alt bli bedre.

Så fant jeg ut at det å elske henne ikke var nok. All kjærlighet i verden kan ikke redde noen som ikke vil reddes. Midt oppe i alle forsøk på å finne løsninger, holdt jeg på å gå til grunne selv. Jeg var i konstant alarmberedskap, jeg hadde glemt hvordan det var å hvile.

Selv om følelsene mine sa at jeg skulle kjempe for ungen min nærmest konstant, sa fornuften heldigvis noe annet. Fornuften sa det samme som de sier før flyavgang: Skulle det bli nødvendig, fest din egen oksygenmaske før du hjelper sidemannen. Selv om sidemannen er ungen din.

Utslitte pårørende kan ikke hjelpe noen andre. Mennesker som utsletter seg selv, kan ikke være positive krefter i andres liv.

Jeg begynte å ta vare på meg sjøl. Det var det beste jeg kunne gjøre for min unge.