Pårørende trenger hverandre

 

Noen ganger får jeg spørsmål om hva pårørende trenger. Det er et stort spørsmål, og nesten umulig å svare på. Det er jo ikke akkurat sånn at bare fordi vi er pårørende, så trenger vi det samme. Vi er alle typer mennesker, og vi er på forskjellige steder i vår prosess.

Samtidig er spørsmålet veldig lett å svare på. Akkurat som alle andre, trenger vi å bli sett. Sett som den vi er, der vi er. Og selv om vi i utgangspunktet er veldig forskjellige, har vi noe felles: En vi bryr oss om ruser seg og det preger oss.

Nå er det sånn at jeg også gir et annet svar på hva vi trenger, ut over det å bli sett. Jeg sier også at når vi får det, virker det ofte som en mirakelmedisin for å få det bedre. 

Det jeg mener at pårørende trenger mer enn alt annet for å få det bedre, er hverandre.

Altså: Pårørende trenger andre pårørende!

Det å bli en pårørende var aldri noe jeg valgte, men jeg kunne velge hva slags pårørende jeg ville være. Modellene for hvilke muligheter og valg jeg hadde, fikk jeg først og fremst fra andre pårørende.

For det første var det andre pårørende som lærte meg at det var pårørende jeg var. Før det var jeg "bare" mora til. Jeg var en som prøvde å oppdra ungen min, hjelpe ungen min, reparere ungen min.Jeg var en som fulgte opp det som noen andre sa at var riktig å gjøre, eller det jeg trodde det var forventa at jeg gjorde, enten det dreide seg om grensesetting, sørge for at ungen min spiste, passe på legetimer, prøve å få noen til å hjelpe henne.

Det var andre pårørende som ikke bare sa at mine behov var viktige, men som viste meg at det gikk an å leve et godt liv selv om en jeg var glad i levde i aktiv rus. Det var andre pårørende som fikk meg til å legge bort skam og skyld. Det var andre pårørende som lærte meg at jeg hadde mulighet til å bestemme over mitt eget liv, og at det ikke var slemt å gjøre det.

Av en dame på 72 år, lærte jeg at det å fikse absolutt alt for den rusavhengige var dårlig hjelp. Hennes sønn hadde rusa seg siden han var tenåring. Nå var han nesten femti, og bodde i kjellerleilighet i moras hus. I 30 år hadde hun ordna alt for ham. Hver dag gjorde hun mer av det samme, selv om det ikke virka. Nå var hennes bekymring hvem som skulle overta når hun ikke klarte mer.

Hun lærte meg hvordan jeg ikke ville at mitt liv skulle bli.

En annen spurte meg om hvordan jeg syntes det var å være med på å finansiere min unges rusbruk, siden jeg var med på å kjøpe mat til henne hver uke.

- Hvis ikke vi kjøper mat til henne, tror jeg ikke at hun spiser, sa jeg,
- Noen må jo sørge for at hun får mat.
- Har hun råd til å ruse seg, har hun råd til et brød. Du gjør at hun kan bruke matpengene på rus, sa den erfarne mammaen.
Det lærte meg noe viktig om ansvar.

Fra andre pårørende har jeg fått til dels tøffe tilbakemeldinger om ting at ting jeg har gjort av min hjertens godhet kanskje ikke har vært så lurt. Noe av det som har blitt sagt av andre pårørende, ville fått meg til å gå min vei hvis noen i helsevesenet hadde sagt det samme. Men fra andre som har vært i samme situasjon, tåler jeg det. Jeg vet at de vil meg vel. Jeg vet at de forstår.

Å møte andre som gikk i de samme trange skoa som jeg hadde på sjøl, gjorde at jeg følte meg mindre aleine. Til da hadde jeg gjort alt jeg trudde var riktig og mulig å gjøre. Resultatet var at ungen min rusa seg like mye, og jeg var enda mer sliten.

Sammen med andre fikk jeg nye verktøy i verktøykassa mi, og jeg sorterte bort det som ikke virka.

Å se hvordan andre hadde det, gjorde at jeg forsto at jeg og min familie var en ganske vanlig rusfamilie, og at ungen min ikke var så spesiell som jeg trudde. Jeg slutta å leite etter grunner som kunne unnskylde hennes atferd, og min. Hennes atferd var som andre rusavhengiges. Vår familie reagerte som andre rusfamilie. Jeg lærte meg hva jeg kunne gjøre noe med og hva jeg ikke kunne gjøre noe med, om hva som var mitt og hva som var hennes.

Av andre pårørende lærte jeg å bli snillere mot meg selv. Jeg lærte å bli rausere mot meg selv. Og mot andre. Og jeg har lært at det hjelper å dele det som er vanskelig.

Jeg husker godt jeg satt i ring med andre mødre, fortvila, forbanna og frustrert. Ingen ting av det jeg gjord, funka. Jeg hadde mange eksempler som understreka min følelse av å være et dårlig menneske.

Da grep en annen mamma ordet:
- Nå synes jeg du skal slutte å piske deg selv. Nå synes jeg du skal gi deg selv litt slækk.
Det er kanskje det aller beste rådet jeg har fått noen gang.

Jeg heier på møteplasser for pårørende.
På steder der vi kan komme og være akkurat der vi er i vår prosess, sammen med andre med samme type sko.

Jeg heier på steder der vi kan lære å gi oss selv litt slækk.

Jeg heier på møteplasser uten terskler, der man ikke trenger henvisning, men kan komme når man trenger det. 

Og de møteplassene finnes. Det finnes selvhjelpsgrupper og samtalegrupper. NarAnon finnes. AlAnon finnes. Ja, det nytter! finnes, og min egen organisasjon, A-larm, som bl.a. har denne digitale møteplassen finnes.

Terskelen skal være så lav at vi kan komme inn uten å snuble over den.
Taket skal være så høyt, at det er plass til verdens høyeste mann.

Ved å være en del av et fellesskap, blir vi sterkere. 

Vi tenker nye tanker, vi får nye verktøy. 

Vi lærer at vi må feste vår egen oksygenmaske før vi kan hjelpe andre.

 
Vi er ikke like, langt i fra, men vi har noe viktig felles: En vi bryr oss om, ruser seg, det vi har gjort, har ikke alltid virka, og vi vil at livet skal bli bedre. Og vi vet åssen det er å ha på trange, vonde sko. Det gjør oss ganske like, likevel. 

Sammen med andre kan vi lære at vi ikke må ha de vonde skoa på hele tida, vi blir nemlig verken bedre mennesker eller bedre hjelpere av å ha vonde føtter. Det blir vi bare bitre og sure av.

Sammen med andre kan vi lære å gi oss selv litt slækk.

(Denne teksten holdt jeg som innlegg på digitalt temamøte i A-larm pårørende 16.3. 2021)

Jeg har blitt intervjuet av Fossekallen

Fossekallen er Fossumkollektivets eget magasin. Det lages hovedsaklig av ungdommene selv, og byr på historier knyttet til livet relatert til kollektivet.

I høst fikk jeg en telefon med spørsmål om jeg kunne tenke meg å bli intervjuet. Jeg sa selvfølgelig ja. Ikke fordi jeg hadde veldig lyst til å stikke hue fram, men rett og slett fordi at siden jeg har en jobb der jeg ber andre by på seg sjøl, syntes jeg vel at det var rett og rimelig å gjøre det samme.

Jeg grua meg ganske mye til det intervjuet. Jeg er alltid redd for at jeg skal være uklar i det jeg sier, at jeg skal snakke før jeg tenker meg om, at jeg plutselig skal få jernteppe... "Tenk hvis jeg sier noe dumt, tenkt hvis journalisten synes jeg er dum, tenk hvis... tenk hvis..." - jeg er skikkelig god til katastrofetenkning.

Jeg gleda meg også. Jeg syntes det var morsomt at en av ungdommene leste bloggen min, og syntes at jeg var verdt å snakke med. Jeg syntes det var fint at de ville ha med min mammastemme i sitt magasin.

Jeg er ikke sikker på hvor lenge telefonsamtalen varte. Ganske lenge, tror jeg, for praten gikk skikkelig lett. Sara, den ungdommen som intervjuet meg, gjorde meg trygg på at hun visste hva hun gjorde. Hun var godt forberedt, og lett og morsom å snakke med.

Vi snakka om mye forskjellig rundt det å være pårørende, og jeg kan ikke si at jeg misunte Sara jobben med å trekke ut hva som skulle være med. Hun klarte seg innmari godt, da hun sendte meg teksten til gjennomlesning fant jeg ikke noe å pirke på. Og jeg er en pirker.

Takk til Sara, og takk til Fossekallen. Det var litt rart og veldig gøy å lese om meg selv.

Fossekallen kan forresten alle lese. Det er mulig å få den tilsendt i posten, eller å lese den på nett. Intervjuet med meg finner du her, i Fossekallen 2018. Har du lyst til å lese tidligere numre, og det anbefaler jeg, finner du lenker på denne siden.

Brev til meg selv, ved behandlingsstart

Hvis jeg hadde fått et brev i handa fra en annen pårørende den gangen ungen min dro i behandling, hva ville jeg ønsket at det sto der? Jeg fikk det spørsmålet for en stund siden, og det har jeg tenkt ganske mye på.

Først tenkte jeg at det viktigste var å få tydelig og klar beskjed om hva hun skulle gjennom i behandlingen og hvordan jeg best kunne støtte opp om det.

Fortsatt synes jeg det er viktig, men enda viktigere ville det vært å bli sett som en person med egne behov, en som trenger støtte, og ikke bare være en.

Det måtte vært klart og direkte, og ikke helsevesenaktig. Helsevesenaktig hadde i alle fall jeg fått mer enn nok av. Jeg fikk aldri det brevet jeg gjerne skulle hatt, men jeg kan forestille meg at jeg ville hatt nytte av noe sånt som dette:

Kjære pårørende,

Jeg vet ikke hvem du er, eller hvem du er pårørende til. Jeg vet ikke hvordan akkurat du har det. Jeg vet ikke hvor sliten du er, hvor redd du er, hvor lei du er. Jeg vet ikke hvor den du bryr deg om skal i behandling, eller hva som er hans eller hennes historie.

Men jeg vet noe om hvordan det var for meg da min datter dro i behandling. Kanskje kjenner du igjen noe av det jeg sier, men det er ikke sikkert, for vi pårørende kommer i alle varianter, akkurat som dem vi er pårørende til.

Jeg skjønner at du er bekymra. Jeg skjønner at du lurer på om dette er et tilbud som passer for den du er glad i. Vil de som skal jobbe med henne se henne som den hun er? Vil de klare å hjelpe henne? Hvordan kan de vite hva akkurat hun trenger, når de ikke kjenner henne?

Tidligere har du kanskje listet deg rundt og prøvd å organisere verden så godt du har kunnet. Du vet hva du skal gjøre for å roe henne ned, få henne til å spise, avlede oppmerksomhet. Nå skal noen andre overta alle jobbene du har hatt.

Det kan være fristende å gi de ansatte råd om hvordan de skal behandle ungen din. Det er klart det er noen opplysninger det er viktig å gi, men mest sannsynlig skjønner de ansatte mye mer enn det du tror. Dette er faget deres. Dette jobber de med hver eneste dag. Og selv om alle har sitt individuelle særpreg, har rusavhengige mye felles. De lyver og manipulerer. De er redde for forandring. De benekter.

Gi de ansatte en sjanse. Når ungen din klager på opplegget eller sier at ingen forstår henne, eller at hun er på feil sted: Ikke la deg lede inn i fristelse. Ikke støtt henne med en gang hun klager, selv om du er redd for at hun skal rømme eller skrive seg ut. Be henne ta det opp med de ansatte. Gi behandlingen en sjanse. Det er kanskje nettopp dette som er hennes sjanse. 

Og hvis jeg skal være helt ærlig: Dette er ikke bare hennes sjanse. Det er din sjanse, også. Din sjanse til å ta livet ditt tilbake. Til nå har du kjempet for ungen din, for rettighete hennes, verdigheten hennes, livet hennes. Hvis du er som meg, har du prøvd å forandre både prinsessa og halve kongeriket. Uten å lykkes, og nå er dere her.

Jeg håper at du tar imot muligheten og starter på en reise for å forandre deg selv. Du har smertelig erfart at du ikke klarer å forandre noen andre. Du har rett til et godt liv. Du har rett til å sette grenser for ungen din. For rusen. Det betyr ikke at du elsker henne mindre. Det betyr at kjærligheten som du har utøvd til nå alene ikke kurerer rusavhengighet. Nå må kanskje kjærligheten få nye uttrykk, også.

Det er vanskelig å få til endring uten støtte fra andre. Nå har du muligheten. Ta i mot all hjelp du kan få. Hvil deg. Ta tilbake hverdagen din. Stol på det du hører når du er ute og flyr: Fest din egen oksygenmaske først. Hvis du ikke kan puste, kan du ikke hjelpe noen andre.

Det er ikke lett. Forandring er vanskelig for alle. Det er skummelt å gi fra seg kontrollen. Men noen ganger er forandring både lurt og nødvendig. Og best av alt: Forandring smitter.

Med alle gode ønsker om alt godt