Kjære Unge Venstre - det er noe jeg vil si

 

Unge Venstre kan det med å lage kule buttons. Dette er mine favoritter.

Jeg vet at dere har fått mange mail fra sånne som meg, fra oss som er mødre, fedre, søsken, eller på annen måte nærstående til rusavhengige, og som mener noe om deres "Legalize it"-button.

Jeg hadde ikke tenkt å si noe om det, siden jeg vet at mange andre har gjort det. Jeg hadde ikke det, men det har seg sånn at det irriterer meg akkurat så mye at jeg må få det ut, det sure, sinte og triste det vekker i meg. Som mamma til en rusavhengig har jeg kjent på nok surt, sint og trist at jeg vet at det ikke blir bedre av å være stille.

Først av alt - å være for legalisering av cannabis er en ærlig sak. Det er en sak jeg er uenig i, for selv om jeg f.eks forstår argumentet om å komme den store, svarte økonomien til livs, tror jeg ikke dette er veien å gå. Ikke tror jeg det vil redusere skadevirkninger, heller. Men altså - det at noen mener noe annet enn meg, er helt greit. Dere er jo heller ikke alene om å ta et standpunkt for legalisering.

At noen mener at moderpartiet må holde dere i ørene, er jeg heller ikke enig i. Ikke når det kommer til meninger og retten til å ytre dem. At jeg, hvis jeg var Venstre, kanskje ville sagt at jeg ikke aksepterte at alt materiellet deres skulle deles ut i mitt navn under skoledebattene, er en annen sak. Hvis jeg var mora di, ville jeg sagt at man må tenke seg om når man skal fri til førstegangsvelgere. Særlig når det, for oss som står utenfor, ser ut som om det å ta vare på sistegangsvelgerne er en vel så viktig oppgave for deres parti akkurat nå. 

Det jeg reagerer på, er at dere har laga en kul legaliseringsbutton. En button som signaliserer at det å røyke hasj er kult. Og det er det for noen. Men å ta med seg det budskapet til ungdom på videregående skole, synes jeg er usmakelig og ukult. Dere kan si hva dere vil om meninga bak og at det er mer nyansert: Det jeg ser er en kul button som underbygger kule myter.

Og ja, jeg mener helt oppriktig at det er en kul button. Akkurat som de andre jeg ser på nettsida deres. Dette kan dere. Jeg har f.eks lyst til å gå iført "Hjelp dem" hver dag resten av livet. 

Å bruke ytringsfriheten til å være for legalisering, synes jeg som sagt er helt greit. Selv om jeg er uenig. Jeg synes ikke noen skal nekte dere å debattere dette. Jeg synes ikke at voksne med andre meninger skal bestemme over dere.

Jeg påberoper meg imidlertid min rett til ytre meg mot budskapet dere sender ut med deres "Legalize it"-button. Jeg synes den er usmakelig. Jeg synes den sender ut et buskap om at cannabis er kult, og bare det. Det reagerer jeg på. Det vil jeg ikke at skal spres på skolene.

Men det, si det, men ta hele debatten. Ta med i betrakninga at cannabis i dag er farligere enn før. Ta med i betraktinga at legalisering ikke nødvendigvis fjerner den svarte økonomien. Ta med i betraktninga at omkostningene er store for noen. Jeg regner selvfølgelig at dere allerede har tatt de diskusjonene, og likevel har landa på standpunktet at legalisering er riktig, selv om mange er uenige. Og tenk over hvilke virkemidler dere bruker. Akkurat nå, i denne saken, synes jeg dere bommer.

Det at jeg bruker min ytringsfrihet mot deres kampanje, betyr ikke at jeg vil kneble dere. Jeg vil at ungdom og voksne skal fortsette å kjempe for det de synes er viktig. Jeg vil at vi skal prøve å forandre det vi ikke synes er bra. Vi står foran et lokalvalg om ganske kort tid, der mange saker som er viktige for folks hverdag skal avgjøres. Lokalt. Legalisering er ikke en av de sakene. Det er derimot rusomsorg i kommunene, og tilbud til pårørende. Det er sikring av skoleveier og fritidstilbud til ungdom.

Det irriterer meg at jeg sitter her og er sur på deres kampanje, uten at jeg egentlig aner om Venstre lokalt mener noe viktig om rusomsorg her jeg bor. Det irriterer meg at jeg, som enda ikke har bestemt meg for hvilket parti jeg skal stemme på, har med meg denne saken i bakhodet når jeg skal lese programmet. Det irriterer meg!

Det er en ærlig sak å være for legalisering. Det er en uærlig sak å framstille det som bare kult. Og det er umoralsk å spre det til ungdom.

Tre år har gått ...

Da ambulansepersonellet erklærte at

her var det ingenting å gjøre,

var jeg på museum og så på bilder fra en annen tid.

Etterpå spiste jeg is,

det var varmt den dagen.

Du ble kaldere og kaldere

mens jeg gikk på konsert etter konsert.

Kvelden var varm,

men ikke så varm at jeg ville sitte ute,

så da telefonen kom,

satt jeg på bar

med en iskald øl en varm kveld

Alle de glade sommermenneskene

gjorde at jeg ikke hørte telefonen,

men jeg så den.

Den natta ble vi kaldere,

både du og jeg,

men det var bare jeg som frøys.

 

Ut av komfortsona - inn i podkaststudio

Den aller siste dagen i juli, som kanskje også var den varmeste, dro jeg og Ungen til Oslo for å møte Jeanette Flagstad. Vi er en del av det samme nettverket, "Usynlige tigre".

Jeanette står bak "Usynlige tigre-podden", en ny podkastserie som på ulike måter skal belyse temaer som angår rusfeltet, med hovedvekt på pårørenderollen. Ungen og jeg skulle delta i innspillingen av episode nummer to.

Jeg skal ikke si så mye om innholdet, men at det først og fremst dreier seg om å være pårørende, er vel ingen overraskelse.
Jeg synes vi klarte oss temmelig bra. Vi fikk selvfølgelig ikke snakka om alt vi gjerne skulle sagt, til det er en episode alt for lite, men noe viktig var vi innom.

Og litt morsomt når jeg hører gjennom nå, er at vi på siste spørsmål fra Jeanette, om hva vi gleder oss over i dag, tar det helt bokstavelig og gir et svar om nettopp den aktuelle dagen. Sånn går det når man er vant til å tenke "bare for i dag" og ta nettopp en dag av gangen.

Vil du høre? Da finner du podkasten her.