Pårørendealliansen feiret sitt femårsjubileum med en pårørendekonferanse på Latter 22.9. To konferanser, faktisk, først "Helsetjenesten og pårørende", så "Et inkluderende arbeidsliv". Jeg kommer til å si mer om rapportene som ble lagt fram ved en senere anledning, akkurat nå skal jeg bare være sjølopptatt!
A-larm bruker og pårørendeorganisasjon og jeg var nemlig så heldige å få delta i en panelsamtale om pårørendes utfordringer i møte med helsetjenesten, og mulige løsninger som kan gjøre pårørendehverdagen lettere.
Huskelappen min så sånn ut:
Utfordringer:
1) For vår pårørendegruppe (rus og psykiatri) er det en utfordring i seg selv å få møte helsetjenesten. Siden den gruppa vi er pårørende for, ofte ikke ønsker å involvere pårørende, kommer vi ikke en gang fram til møtebordet.
2) Manglende samarbeid mellom de forskjellige tjenestene gjør at vi må starte på nytt hver gang. Det gjør at vi føler oss uviktige og usynlig.
3) Uansett hvor ressurssterk en familie framstår, må den ivaretas. Vi er på ukjent mark når vi møter tjenestene.
Hva kan gjøre situasjonen for pårørende lettere:
(Her kunne jeg ramsa opp veldig mye, men fikk bare lov til å ha to små punkter på lappen. Da valgte jeg noe jeg tenkte ville være veldig lett å få til)
1) Pårørende forteller at de får god støtte og hjelp fra andre pårørende, likepersonsordninger og lavterskeltilbud. De forteller også at det er vanskelig å finne fram til sånne tilbud. Her har tjenestene en jobb å gjøre, med å informere om hva som finnes. Tjenestene må ikke være så redde for å informere om tilbudene som finnes - pårørende trenger et mangfold, og de er voksne folk som er i stand til å vurdere hvilke tilbud de vil benytte seg av selv.
2) Pårørende bør involveres i ansvarsgrupper når det er mulig. Vi vet at pårørende i stor grad er viktige i ettervernet - ofte er de ettervernet - da bør de også få være med på planleggingen og i hele prosessen.
Avslutning:
Da jeg ble pårørende, gikk jeg fra å være en som hadde viktige ting å si, enten det var i jobbsammenheng, privat eller i samfunnsdebatten, til å bli usynlig i tjenestene. Alt jeg sa og gjorde, ble tolket inn i en pårørendesammenheng, jeg møtte fordommer og opplevde å bli behandlet som om jeg var inkompetent på eget liv.
Pårørende har rett til hele liv, og til gode liv, uavhengig av hvordan det går med pasienten.
Alle vil bli sett, og det å se pårørende som hele mennesker, er noe alle må gjøre, ikke bare helsetjenestene. Det er vår oppgave som samfunnsborgere å se hverandre!
Dette sto på huskelappen, og jeg tror jeg klarte å få med hoveddelen, i hvert fall.
Mer om konferansen kommer seinere.
