Bra folk rundt bordet

.

Fulltallig MusTCare kompetansegruppe samlet, fra høyre: Bjørn Ingar Pedersen, Anne Malerbakken, Hans Petter Solli, Angelica Kjos og Vigdis Løbach. Foto: Bjørn Ingar Pedersen.

Jeg har tidligere fortalt at jeg er med i en kompetansegruppe tilknyttet Hans Petter Sollis forskningsprosjekt om implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team. Jeg hadde blanda følelser da jeg sa ja til å sitte i gruppa, siden musikk og musikkterapi ligger langt utenfor det jeg kan noe om.

Imidlertid er jeg glad for at jeg sa ja. Det at jeg med min pårørendestemme får være med på å komme med innspill til studien, synes jeg er skikkelig bra. Ofte er pårørende i sånne sammenhenger noen man har med fordi man synes man må, men her opplever jeg at mine innspill blir tatt alvorlig, og jeg ser at det er med på å sette preg på arbeidet.

Noen ganger i året er kompetansegruppa samla og kommer med innspill og ideer, sist for et par dager siden. Det slo meg da vi satt rundt bordet, at vi samla sett sitter på en enorm kompetanse, og jeg gleder meg til å være med på den spennende fasen prosjektet går inn i.

Jeg har lært, og lærer, mye, og kommer til å mene mer om mulighetene musikkterapi gir for å styrke relasjonen mellom bruker og pårørende.

Men først skal Hans Petter i gang med å bearbeide dataene han har samla inn, og etter hvert skal han publisere funnene sine. Fram til det er det mulig å se presentasjonen av prosjektet her.

Musikkterapi, rus og psykiatri

MusTCare kompetansegruppe, fra venstre Bjørn Ingar Pedersen, Vigdis Løbach, Hans Petter Solli og Anne Malerbakken. Et medlem var ikke til stede. Foto: Bjørn Ingar Pedersen

At jeg synes pårørendestemmen alltid skal være med når noe skal forskes fram, utvikles eller bestemmes på ulike arenaer som handler om rus, er ingen hemmelighet. Uansett hvor gode behandlingstilbud og andre tiltak er, pågår de ikke hele tiden. De er ikke ment å vare evig. Det er pårørende.

Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å være pårørenderepresentant i et forskningsprosjekt som tar for seg implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team, sa jeg ja.

Jeg tenkte meg nøye om først. Dette kan jeg ingen ting om, tenkte jeg. Det er sikkert mange pårørende som har mye mer erfaring enn meg, både når det gjelder psykiatri, og i hvert fall når det gjelder musikkterapi, tenkte jeg.

Så landa jeg på at det var innmari dumt å tenke sånn. Jeg er opptatt av at pårørende er vanlige folk som har noe å bidra med. Jeg er opptatt av at pårørendestemmen skal høres. Jeg er pårørende og jeg har en stemme. Så jeg sa ja.

Forskningsprosjektet til Hans Petter Solli kan, og bør, du lese mer om her.
Jeg skal selvfølgelig skrive mer om dette underveis, men jeg kan allerede nå si at jeg skikkelig nysgjerrig og positiv til dette. Brukere har god erfaring med musikkterapi, oppmøteprosenten til timene er skyhøy, og kunnskap viser at dette er til god hjelp for brukerne.

Selv om vi vet at musikkterapi hjelper, brukes det i liten grad. Hvordan musikkterapi kan, og bør, brukes i behandling, er det Hans Petter Solli forsker på nå - målsettingen for studien oppsummeres sånn:

Denne studien vil undersøke hvordan musikkterapi bør organiseres og tilrettelegges for å maksimere støtte for bedring (recovery) for pasienter som har alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet. Studien vil bidra med ny kunnskap om brukernes egne ønsker og behov, og om hvordan musikkterapi bør implementeres for å støtte opp om dette på best mulig måte. Denne praksis- og brukernære kunnskapen vil kunne gi et viktig grunnlag for videre implementering av musikkterapi i feltet.


Dette er jeg så heldig å få være med på å følge på nært hold. Ikke bare følge, jeg er så heldig at jeg får lov til å komme med innspill til hvordan dette faktisk kan være med på både å styrke og reparere bånd mellom brukeren av musikkterapi og pårørende. Jeg tror også det ligger noen muligheter her for at skeptiske pårørende kan få et bedre forhold til behandler og behandlingsapparatet. Og ikke minst - at behandlere kan få mulighet til å se pårørende også i en annen rolle.

Det er ofte sånn at pårørenderollen innebærer at vi er dem som klager etterpå, når noe er satt ut i livet og ikke virker godt nok. Her legges det opp til at vi kan bli hørt hele veien, at våre innspill teller. Det tror jeg alle er tjent med.