Her kommer den varme, skumle tida

              

Da jeg var mor til en ungdom i aktiv rus, gruet jeg meg alltid til sommerferien. Den varme, skumle tida, kalte jeg den. At sommeren er ekstra skummel for pårørende på rusfeltet, er jeg ikke alene om å mene - det er mange som gruer seg til de ukene som ligger foran oss nå, og som enda mer enn ellers i året trenger noen å snakke med om bekymringene sine. For oss som jobber med lavterskeltilbud for pårørende, er det merkbart: Når tallet på gradestokken stiger, stiger også bekymringene.

Noen ganger har pårørende god grunn til å bekymre seg. Andre ganger er bekymringen noe vi nærmest har latt bli en del av livet, og vi bekymrer seg også når det, ut fra hva vi vet om situasjonen,er liten grunn til reell bekymring for den vi er pårørende til. Uansett om bekymringen man bærer på har rot i virkeligheten eller ikke, er det tungt å bære, og man vil ofte trenge hjelp til å finne måter å lette børen på. Da vil ofte lavterskeltilbud, der man får snakke med kvalifiserte likepersoner utdannet i bruker- og pårørendeorganisasjoner være til god hjelp. Lavterskeltilbud hjelper mange. Å snakke om det som er vanskelig med andre som har opplevd noe lignende, reduserer ensomhetsfølelsen, og det kan være med på å ta bort skam og stigma. Å treffe andre i samme situasjon, bidrar til at man får verktøy til å mestre hverdagen. Å se at andre klarer seg gjennom vanskelige perioder i livet, gir håp.

Pårørende på rusfeltet trenger hjelp for egen del hele året, men særlig for foresatte til ungdom med rusadferd, er sommeren en utsatt tid.

Sommeren er full av fristelser, og for mange vil dette være tiden på året da vi oppdager at en ungdom ruser seg. Det er viktig å holde hodet kaldt, og tenke over hvordan man vil snakke med sin ungdom om dette, uten å miste hodet eller brenne bruer. Da er det fint å snakke med noen andre først, og finne ut hvordan det er lurt å gå fram for å ikke skape et unødvendig høyt konfliktnivå. Det ville kanskje vært naturlig å snakke med miljøarbeider på skolen, eller helsesykepleier, men det er sommer, og de er et annet sted.

Foresatte som har ungdom i behandling, har ofte en klump i magen om sommeren, redde for at deres sønn eller datter skal avbryte behandlingen. Ungdom gleder seg ofte til sommeren. De gleder seg til festivaler, turer, til å sove så lenge de vil. De gleder seg til å ha fri fra de vanlige rutinene.

Ungdom i rusbehandling har også de samme lengslene, og noen skriver seg ut av behandling fordi det er sommer. Når det er varmt ute, er ikke bekymringene for om man har et sted å bo noen uker fram i tid så viktig, det er lenge til oktober, og telt funker fint i juli.

Pårørende har grunn til å frykte sommeren. Mange bruker rusmidler oftere og mer ukritisk ellers i året. Vi som står rundt, frykter overdoser. Vi håper at våre nære ikke ruser seg alene, og vi håper at de vil ringe nødnummeret på både egne og andres vegne om det er behov for det. Vi håper det beste, men vi frykter at det går galt.

Vi er redde for at våre skal begå kriminelle handlinger, og at de skal bli utsatt for kriminelle handlinger. Vi er redde for at de ikke vil be om hjelp når de trenger det, for at de ikke vil ta i mot hjelp om de blir tilbudt det, men kanskje aller mest for at de ikke blir tilbudt hjelpen de trenger når de trenger den, når de er klare for å ta den i mot.

Hele året prøver vi som er pårørende å orientere oss i det som kan oppleves som en ugjennomtrengelig jungel. Hva skjer? Hvem kan hjelpe? Hvor får vi hjelp? Når det stormer, er det å være pårørende en heldagsjobb, hele året. Å orientere seg om hvilke rettigheter man har, hvordan og man får rusbehandling, hva som er kommunens oppgave og hva som ligger hos spesialisthelsetjenesten, hvilke valg som finnes, det er ting de færreste pårørende har kunnskap om før de står i en presset livssituasjon. Det hjelper for eksempel lite at man kan få mange gode svar fra en ruskonsulent i kommunen, når man ikke en gang vet at det er en yrkesgruppe som finnes. Å finne svarene man trenger, er vanskelig nok om man er uthvilt og full av energi. For utslitte og redde pårørende er det en nærmest umulig oppgave å finne ut hvor man skal begynne.

Når våre bekymringer er på det største, er bemanningen hos dem det er naturlig å tenke at har svarene, på det laveste. Der kontorer og avdelinger ikke stenger ned, gjør sommervikarene sitt inntog. Vi unner hver eneste ruskonsulent, vernepleier og lege ferie, vi gjør det, men vi synes det er vanskelig, og noen ganger uforsvarlig, at både vi og den vi er pårørende til står uten tilbud, og uten svar på det vi lurer på.

Nå, når jeg ikke lenger står i en aktiv pårørendesituasjon selv, jobber jeg for og med andre pårørende, som pårørendekontakt i A-larm bruker- og pårørendeorganisasjon. Vår aktivitet stenger ikke ned om sommeren. Vi har samtaler med dem som bekymrer seg. Våre gruppetilbud, enten de er fysiske eller digitale, stenger ikke ned. For noen er vi de eneste de kan snakke med om bekymringene, de som bekymrer seg for sine i den varme, skumle tida. Vi kan ikke trylle. Vi kan ikke svare på alle spørsmål, men vi er gode til å lytte. Vi kan være medmennesker for noen som kanskje er på sitt mest sårbare.

Det er mange organisasjoner som jobber for at folk skal få det bedre. Organisasjoner som ikke stenger dørene. Uansett hvor varmt de er ute. Takk og lov for det.

Takk og lov for at det finnes lavterskeltilbud som gir hjelp og støtte til både pårørende og rusbrukere. Takk og lov for at bruker- og pårørendeorganisasjoner svarer på spørsmål, forteller om rettigheter og deler erfaring. Det gjøres et stort og viktig arbeid i frivillig-Norge på rusfeltet. Derfor er det viktig at det arbeidet settes pris på, ikke bare i fest-taler, men gjennom bevilgninger av offentlige midler.

For frivillig arbeid, selv om det er frivillig, er ikke gratis. Det koster å utdanne likepersoner. Det koster å holde seg oppdatert om hva som skjer på vårt felt. Det koster å ha et organisasjonsapparat som sikrer kvalitet på det vi tilbyr våre brukere.

Å investere i frivilligheten er vel anvendte offentlige kroner. Det er med på å redusere skam og ensomhet. Det er med på å bidra til livsmestring. Og det er med på å gjøre den varme, skumle tida til å holde ut.

A-larm pårørende har et nasjonalt digitalt tilbud hver tirsdag kl 19 -20. I sommer har vi ikke tema, men møtes for å snakke om små og store bekymringer, og for å være sammen med andre i samme situasjon.

På nettsidene til A-larm, finner du en oversikt over hvilke tilbud som finnes i de ulike regionene.

"Nå kosær vi vårs"....

På min dialekt kosær vi vårs. Og om sommeren kosær vi vårs ekstra mye - akkurat det trur jeg ikke vi er aleine om. Jeg trur de fleste koser seg litt ekstra om sommeren. Det er varmt og lyst, og vi kan være ute. Mange koser seg mer sammen med andre, i lyset og varmen tør vi opp, og på campingplasser og utesteder blir fremmede venner.

For pårørende byr sommeren og all kosinga ofte på ekstra utfordringer. Mange drikker mer om sommeren, og de drikker mer sosialt og mer synlig. 

Også i sommer har jeg snakket med mennesker som har brukt sommeren til å være pårørende. De har avdekket, dekket over, prøvd å kontrollere, passet på.. De har vært i alarmberedskap store deler av ferien. De har ikke kost seg så mye som de hadde fortjent.

Du har møtt dem i festlige anledninger, de pårørende. 

Kanskje har du møtt "Dragen", hun som alltid gir mannen sin en liten dytt i sida når han snakker for høyt, eller sender ham blikket når han fyller glasset på nytt. Hun som alltid ser utilpass ut når han forteller enda en morsom historie med litt for høy stemme. Kanskje går "Dragen" tidlig hjem, og det tenker du kanskje er like greit, hun kan jo unne mannen å kose seg litt, kan hun ikke? Det er jo tross at lørdag og fest.

"Dragen" vet at alle dager som byr på en mulighet for å være festdager, blir det. Når det er ferie, følger den ene festdagen den andre. De dagene er ikke så morsomme den første halvdelen av dagen etter. De dagene lukter ikke så godt, heller. "Dragen" liker hverdager aller best.

"Bremseklossen" har du sikkert også møtt, han som prøver å få kona si til å gå tidlig hjem. Kontrollerende og sjalu, er det lett å tenke. Og, ja, han prøver å kontrollere - kontrollere at hun han skal hjem sammen med er i stand til å gå selv. Han håper at hun klarer å komme seg til sengs selv - det er tungt å bære full dame, og han vil ikke risikere at ungene finner henne sovende på gulvet. Om han er sjalu, den kontrollerende "Bremseklossen"? Ja, han er jo det - sjalu på flaska hun velger foran ham igjen og igjen.

"Bremseklossen" vet at hvis de kommer tidlig hjem, slipper familien å liste seg rundt og ta hensyn dagen etter. Da kan de kanskje gjøre noe sammen, selv om det følger med både lyd og lys. Han vet også at han mest sannsynlig må gjøre ting alene sammen med barna. "Mamma er ikke helt i form", sier han kanskje, mens de lister seg rundt og dekker over.

Det er lov å kose seg. Det er lov å gå på fest. Og det er lov å se både "Dragen" og "Bremseklossen" som noe mer enn bare akkurat det. Det er lov å spørre dem om hvordan de har det, og om det er noe de bekymrer seg for. Det at noen andre ser at de har det vanskelig, og til og med bryr seg om det, kan være det første skrittet på veien til å innrømme at de er pårørende, og til å fjerne skam. 

Det er innmari lett å plassere skyld, men "Dragen" eller "Bremseklossen" har ikke ansvar for at ektefellen drikker for mye, for lite eller ikke i det hele tatt. Det er det deres voksne partner som har. Alltid.

En god påske

Påska ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg hadde tenkt å strikke mange sokker, lese mye krim og ta et skikkelig tak i kjøkkenhagen. Det ble ikke helt sånn.

Da lente meg mot sida og greip etter vannkanna tidlig i påska, skjønte jeg med en gang at kjøkkenhagen i år igjen kom til å bli litt forsømt. Ryggen min sa fra at det ville den ikke være med på. Men jeg har gjort hageting, likevel. Litt mindre og litt saktere enn planlagt. Jeg har brukt pekefinger og gode hjelpere mer enn spaden, så både bokashikomposten og diverse frø har kommet i jorda.

Sokkegarnet jeg hadde kjøpt, det lekre, dyre og økologiske, er nydelig å strikke av. Jeg tror bare ikke at det egner seg så godt til sokker. Det førte til at jeg strikker i halv fart, men ferdig skal jeg bli, for jeg må jo teste at mine mistanker til at det ikke blir så bra holder stikk.

Jeg har lest, men til og med det har gått saktere. Men det er ikke noe feil med sakte. For meg er det bra med sakte.

Påska har vært bra. Den har vært sakte, lat og bra.

Jeg vet at ikke alle har hatt en god påske. Før pleide jeg å grue meg til feriene. Det er sånn når man er pårørende til noen som er i aktiv rus, at de dagene uten de vanlige rutinene ofte er de verste. De dagene uten jobb, skole eller andre aktivitetstilbud. De dagene da "alt" av hjelpeinstanser holder stengt.

Jeg visste at når ferien kom, forsvant min unge. Hun var i alle fall lite hjemme, selv om hun ikke alltid forsvant helt. Når hun var hjemme, var hun rastløs, og bare venta på et påskudd til å stikke ut. I ettertid er det litt vanskelig å huske hva som var verst. Var det når hun var hjemme, og jeg listet meg rundt for å ikke uroe henne, eller var sur fordi ingenting var hyggelig? Eller var det når hun var ute og jeg var bekymra fordi jeg visste hva hun gjorde, men ikke hvor hun var?

Den gangen gledet jeg meg til hverdagene. Til at maset og de sure samtalene skulle dreie seg om å stå opp om morgenen, skole, daglige rutiner. Den gangen var påska best når den var over.

Jeg vet at mange har hatt slitsomme dager. Jeg vet at mange pårørende puster letta ut fordi hverdagen er tilbake. I dag vet de hvor ungen sin er.

Jeg vet også at mange pårørende akkurat i dag sitter med telefonen i handa og prøver å få tak i noen i hjelpeapparatet, for å fortelle hvordan påska har vært. Jeg vet at mange pårørende er så slitne etter ferien, at de hadde trengt en ferie til.

Og her sitter jeg og er så inderlig takknemlig. Jeg er så glad for at det jeg har å klage på denne påska, er at jeg fikk lest for lite, gjort for lite hagearbeid og strikka for lite. Hadde noen sagt det til meg for noen år siden, ville jeg aldri trodd at det var mulig å komme dit vi er i dag. Jeg håpet, men jeg trodde det ikke.

Men altså - det går an å få livet sitt tilbake. Det går an å få det tilbake til og med om man lever med noen som er i aktiv rus. Det er en fattig trøst for dem som sitter utslitte etter akkurat denne påska, men det er håp. Selv om det er lite og skjørt, er det håp. Alltid.