mandag 30. april 2018

Ikke vær en langer for ungen din

Av og til, heldigvis ikke ofte, har jeg hørt foreldre si at de sender med mindreårige barn en flaske vin. Ok, vi snakker ikke om småunger her, men ungdom som snart nærmer seg alderen da de kan gå på polet og handle sjøl. 

Men, altså, gjør du det, bryter du loven. Selv om du er uenig i aldersgrensa, er den satt. Er du uenig, kan du ta opp kampen politisk, ikke gjør det hjemme. Hvis du synes det er viktig at ungdom lærer seg å respektere landets lover, sørg for at du gjør ditt for å oppdra henne til det.

Og hvis du tenker at det er tryggere å sende med ungen din en flaske vin, for da vet du hva hun drikker: Du tar feil. Det du vet, er at hun drikker.

Du vet ikke hva hun gjør når flaska er tom. Du kan anta at det er andre mennesker der. Du kan anta at det er mer alkohol der. Kanskje er det andre rusmidler der, også.

Og så bør du anta at den ellers fornuftige ungen din har redusert dømmekraft etter å ha drukket den vinflaska du ga henne.

Så derfor, altså - ikke gi alkohol til mindreårige.
Ikke vær kul eller grei.
Vær forelder.

onsdag 25. april 2018

Flere hoder tenker ofte bedre enn ett

I front: Jeanette Flagstad. Bak, fra venstre: Mora til, Mora til, Mora til og Søstra til.

En god ting har det å være mora til en rusavhengig ført med seg: Jeg har blitt kjent med mange nye folk. Folk som er, eller har vært, i samme situasjon som meg. Flotte folk, med kunnskap og kompetanse på mange spennende områder.

Mange tror kanskje at bare er trist når vi møtes. At vi sitter der, små og grå, og diskuterer elendighet. Og det gjør vi jo, vi har mye gørr som må ut.

Men få ganger har jeg ledd så hjertelig som i samlinger med andre pårørende. Vi ler av ting som vi sjelden kan snakke om til vanlige folk, for da blir de så triste i ansiktene sine. Vi ler så vi griner. Og så griner vi litt.

I forrige uke var jeg så heldig å tilbringe en dag på workshop sammen med andre pårørende. Initiativtaker til samlingen var Jeanette Flagstad. Sammen med broren sin har hun skrevet boka "En glad gutt og søstra til dophuet". Det er hun som er søstra til dophuet.

Grunnen til at Jeanette ville samle oss, var at vi skulle tenke sammen og komme med forslag til tiltak for å gjøre hverdagen til pårørende bedre. 

Forslagene skulle hun ta med seg som innspill til Stiftelsen Petter Uteligger.

Når "søstra til" x 2 og "mora til" x 3 satt samla rundt bordet i lånte lokaler hos Colab i Larvik, var det ikke akkurat stille. Vi utvekslet erfaring i bøtter og spann. Vi lo. Vi gråt litt. Og vi kom opp med noen knakende gode ideer.

Hva vi kom fram til? Det røper jeg ikke. Det skal Jeanette få hviske til Stiftelsen Petter Uteligger i ro og fred. Men Petter, vi har svaret, vi nå, så hør på Jeanette. 

Og så har vi trua. Trua på at små (og litt store) ting nytter. I hvert fall når det er gode krefter på laget...

mandag 23. april 2018

Alle de usynlige timene med ufrivillig arbeid

I fjor høst var jeg på kick off seminar i min kommune. Salen var full av ansatte i helsesektoren og representanter fra mange ulike frivillige organisasjoner.

Temaet var frivillig arbeid. Det ble snakket om ulike former for frivillighet, og hvor viktig det er å ta vare på de frivillige. Se dem, høre dem og huske på at man ikke bruker de frivillige. De er der fordi de har lyst og mulighet, og siden de er der fordi de velger det, kan de faktisk velge å gå sin vei hvis de ikke blir tatt vare på.

- Hva med sånne som meg, da?, tenke jeg.
- Hva med oss som gjør ufrivillig arbeid?
Jeg innrømmer at jeg et øyeblikk både syntes litt synd på meg selv og kjente et blaff av bitterhet.

Altså, jeg beundrer alle dem som har overskudd til å stille på dugnader i korpset, være besøksvenner for ensomme og stille opp som flyktningguider. Virkelig. Det står respekt av å gjøre noe for andre.

Mange der ute gjør frivillig arbeid på rusfeltet. Noen jobber i organisasjoner som sørger for at rusavhengige får varme klær om vinteren, mat i kroppen og noen å snakke med. De er viktige medmennesker som møter de som trenger det med varme og respekt. Jobben de gjør, er uhyre viktig for dem det gjelder, og innsatsen de gjør bør absolutt synliggjøres og verdsettes.

Samtidig ble jeg plutselig klar over at de tinga jeg og andre pårørende gjør for våre rusavhengige er helt usynlig. Matpakkene vi smører og frakter rundt på, inngår ikke i noe tallmateriale. Antall overnattingsdøgn vi står for, telles ikke. Alle telefonlinjene som har døgnbemanning rundt om i landet, trekkes aldri fram.

Jeg har aldri vært synlig på statistikken over de timene med frivillig arbeid som legges ned på rusfeltet. Ikke jobben de gjør, de andre mødrene og fedrene jeg kjenner, heller. Vi har ikke organisasjoner i ryggen. Det vi har, er ofte kniven på strupen.

Og strengt tatt skal vi ikke inn på statistikken over frivillig arbeid. Vi har ikke valgt den rolla vi har fått sjøl. Når vi bruker fritida, og noen ganger arbeidstida, som ambulerende team i rusarbeid, catering og førstehjelp i vid forstand, er det ikke frivillig. Vi gjør det fordi vi må.

Vi, pårørende til rusavhengige, legger ned utallige arbeidstimer hver dag, året rundt. Vi driver ufrivillig arbeid i stort omfang. Vi sliter oss ut. Vi vet ikke hvordan vi skal hvile. Vi trenger hjelp til å sette grenser, til å glede oss, til å ta tilbake livene våre.

Og ja, det finnes pårørendetilbud der ute. Men det er ikke lett å finne for slitne mennesker som har mer enn nok å finne ut av. Noen må finne oss. Det er ikke lett, særlig ikke i den fasen vi ikke vet at vi trenger hjelp eller hva vi trenger hjelp til. Det er ikke lett, men heller ikke umulig.

Vi kunne rett og slett trengt noen frivillige som kunne leite litt etter oss. Etter de pårørende som er så slitne at de ikke bare trenger lavterskeltilbud, men tilbud helt uten terskel. Aller terskler er nemlig for høye for den som ikke orker å løfte beina. 

Vi trenger noen som ser oss. Som spør hvordan vi har det, som anerkjenner at vi er slitne inn til margen. Det skal ikke så mye til. Det at noen teller oss og spør oss om hvordan vi har det, og om hva vi kan og vet, er en god start på å anerkjenne det ufrivillige arbeidet og gjøre oss synlige.

torsdag 19. april 2018

Selv om jeg har sagt a, trenger jeg ikke å si b

At det å være åpen er viktig, er nærmest en sannhet. Og jeg, som er en av dem som har valgt åpenhet, skal ikke argumentere mot det. For meg er åpenhet livsviktig, og har vært det hele tida.

Jeg har valgt åpenhet for å slippe skam, og for å kunne dele min historie med andre. Ikke fordi min historie er viktigere enn andres, eller fordi jeg vil lære noen noe. Når jeg deler med noen som deler tilbake, lærer vi forhåpentligvis noe av hverandre. Aller mest har jeg lært at det er mange måter å se på verden på, og at et spørsmål kan ha flere riktige svar.

Det å være åpen gjør det lettere for meg å nærme meg andre, og for dem å nærme seg meg. Vi finner hverandre i noe felles, hvis vi vet hvem de andre som har det som oss er. Jeg har valgt offentlig åpenhet heller enn hemmelighet.

Jeg er åpen fordi jeg har valgt det selv. Jeg er åpen i sosiale medier, har fortalt historien min i avisa, og blogger om det. For meg er det greit. Andre velger åpenhet i mindre grad, og noen er ikke åpne om rus i familien utenom der de absolutt må i det hele tatt. Og det er helt greit, hvis de har valgt det selv.

Jeg synes åpenhet er viktig, men det skal ikke være en tvang. Det skal ikke være sånn at vi går rundt og tenker at den som er åpen gjør noe mer riktig eller har kommet lenger enn en som velger å tie.

En dame jeg virkelig beundrer, en skikkelig heltemamma, er ikke åpen i det hele tatt. Eller, det er hun jo, men ikke offentlig. Hun er skikkelig åpen og dønn ærlig i de foraene jeg har møtt henne, der hun er trygg. Men til de hun møter til daglig sier hun ingenting. Ikke på jobben, og ikke mange andre steder heller.

Hun er ikke noen dårligere mamma enn oss som er åpne. Hun har valgt at jobben er hennes fristed. Der har ikke rusen plass. Ikke fordi hun skammer seg over ungen sin, absolutt ikke, hun trenger den roen det gir å bli sett på som et "vanlig" menneske, ikke som en rusmamma.

Åpenhet har en pris. Da jeg valgte åpenhet, resulterte det i at jeg valgte for dem jeg har rundt meg, også. De jeg er mora til. For mannen min. De som vet hvem jeg er, kan lett finne ut hvem de er. Jeg spurte ikke om lov til å være åpen om hvordan jeg hadde det. Jeg eier mine følelser og mine handlinger. Jeg eier min historie. Det jeg spør om lov til, er å dele det som handler om dem.

Jeg har en raus familie, og jeg har fått vide fullmakter. Men sånn hadde det ikke trengt å vært. Hva hvis de hadde vært uenige i mine valg? Da ville prisen vært konflikt, og kanskje brudd. 
Hadde jeg vært villig til å betale den prisen? Det vet jeg ikke.

Det at jeg er åpen, betyr imidlertid ikke at jeg må dele alt med alle. Det er nemlig ikke sant at har man sagt a, må man si b, eller ramse opp hele alfabetet. Det er lov å sette punktum etter a. Jeg bestemmer. Hvor, når og hva, til hvem. Jeg snakker ikke for å tilfredsstille andres nysgjerrighet. Jeg snakker når jeg synes jeg har noe å si.

Det er mange grunner til at folk ikke velger åpenhet. Noen av de grunnene synes jeg er triste, hvis det er fordi at de er redde for å bli sett ned på, skammer seg eller føler seg pressa til taushet.

Like leit er det om jeg eller andre presser dem til åpenhet. Press skaper ikke trygghet. Er det noe pårørende til rusavhengige ikke trenger mer av, er det nettopp utrygghet. Men om jeg, med mine valgte handlinger, kan bidra til å ufarliggjøre åpenhet, er jeg glad for det.

Det hjelper å snakke om ting. Men man trenger ikke å si alt til hele verden. Man kan si det til noen. Å ha noen å snakke med, er viktig. Vonde hemmeligheter setter seg fast i kroppen. Deler man det vonde, blir det mindre å bære. Det blir mindre å dekke over. Og etter min mening, mye lettere å leve.

Jeg tror på åpenhet. Jeg tror hemmeligheter skader oss. Jeg anbefaler åpenhet, men jeg respekterer at andre velger annerledes. Jeg håper bare så inderlig at de velger å snakke med i hvert fall en annen om det som er vanskelig. 
Det hjelper - jeg lover! 





tirsdag 17. april 2018

Da jeg slutta å lese...

Jeg er en leser. Jeg har vært det siden jeg var fem år og lærte meg å sette sammen bokstaver til ord. Før det var jeg en som elsket å bli lest for. Jeg trodde ikke jeg kunne klare meg uten bøker.

Så slutta jeg helt å lese.
OK, jeg leste aviser, men i flere år orka jeg ikke å lese bøker.
Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Boka jeg tok fram, var aldri den rette. Jeg hadde alltid noe annet å tenke på. Jeg slutta med det jeg likte så godt, som var så viktig for meg.

Det skjedde helt umerkelig. Det var ikke sånn at jeg bestemte meg for at jeg skulle slutte å lese. Det skjedde bare. Enten var jeg urolig, eller så var jeg sliten at jeg ikke orka noe annet enn å sove eller å bare sitte. Uten bøker.

Det var i en eller annen sammenheng, for ganske mange år siden, at jeg satt i en gruppe med andre foreldre og samtalen dreide seg om alt man ikke hadde overskudd til, eller ikke kunne gjøre.

Dette var mens ungen fortsatt var i aktiv rus, flere år før hun valgte å dra i behandling. Altså, jeg skylder ikke på henne for at jeg ikke leste. Jeg skylder ikke på henne for at jeg var så sliten, heller. Det var mine følelser og handlinger som gjorde meg nummen.

Selvfølgelig kunne jeg sagt noe sånt som at: "Min unge er rusavhengig. Det krever så mye energi at jeg ikke klarer å være glad".
Jeg sa det sikkert, også, noen ganger.

Men så begynte jeg å tenke på hva som ville skje dersom hun aldri sluttet å ruse seg. Skulle jeg da aldri ha en glad dag igjen? Skulle jeg aldri ønske å sette meg ned med en bok igjen? Skulle framtidige 70-årige jeg si: "Nei, jeg har det bare vondt, for ungen min er narkoman?".
Skulle min framtidige 40-årige datter gå rundt med dårlig samvittighet for å ha påført meg det?
Sånn nekta jeg at framtida skulle bli.

Så jeg begynte å lese. Ikke av lyst, men fordi jeg tenkte at noe som hadde gitt meg så mye glede, sikkert ville gjøre det igjen. En halv time hver dag satt jeg av til lesing. Enten jeg ville, eller ikke. Jeg leste. Ingen av bøkene fenget meg. Jeg huska ikke hva jeg hadde lest dagen før. Men jeg leste.

Det kan virke som en liten ting. Å tilbringe en halv time hver dag med å se på bokstaver, er jo ikke akkurat å bestige et fjell. Det er en helt normal og uspennende aktivitet. Men det var viktig for meg. Jeg tok tilbake gleden, sakte, men sikkert. Jeg gjorde noe som bare var mitt. Det høres klissete ut det jeg skal si nå, men ja, jeg gjenerobret livet mitt. I alle fall en liten del av det.

Det trenger jo ikke å handle om bøker. Det det handler om, er å ikke la livet stoppe opp selv om det skjer ting som ikke er bra. Det handler om å ta egne valg for eget liv, og ikke la seg tynge ned av bekymring, eller helt utslette egne behov. Selv om det bare var en halv time om dagen, var det en halv time fri fra det alle mine tanker ellers sirkla rundt.

Det tok mange år før jeg ble en leser som jeg var det før. Nå er jeg endelig en ordsluker igjen, jeg leser i all ledig tid, som om jeg må ta igjen for alle de årene jeg ikke leste, eller leste veldig sakte. Og en av de jeg kan dele de litterære opplevelsene mine med, er nettopp ungen min. Det hadde jeg aldri trodd da jeg tvinga meg selv til å ta bøkene tilbake.




torsdag 12. april 2018

Å sette grenser for seg selv

Jeg har allerede sagt noe om at vi har hatt vanlige grenser i vårt hus. Vi møter opp til middag, holder avtaler, kommer hjem til tida, melder fra hvor vi går. Mesteparten av tida gjør vi det. Det hender at vi bryter avtaler også. Da er konsekvensen at de andre blir sure. Det er ikke så veldig hyggelig, så stort sett gjør vi det vi har sagt at vi skal.

Livet med en rusavhengig består av mange brutte avtaler, og mange sure kommentarer. Jeg var ofte ei sur kjerring den første tida. Det var ikke gøy for noen av oss.

I tillegg til de vanlige grensene, som innetider, og alt det der, hadde vi en del regler andre forhåpentligvis ikke trenger å ha.

En av reglene vår datter måtte forholde seg til, var at hvis hun ikke kom hjem til tida, troppa faren hennes opp hjemme hos vennene hennes. Det var ikke så veldig gøy, for noen av de involverte.
Et av stedene han ofte var på døra, var det forresten flere fedre innom, har ungen fortalt i etterkant.
- Når noen banka på, sjekka vi hvem det var faren til, så gjemte den han leita etter seg på badet, har ungen sagt.

En annen regel var at dersom hun ikke kom hjem om natta, ringte vi politiet.
Jeg er ikke sikker på om ungen trodde at vi ville følge den regelen, men har man satt en grense må overskridelse få konsekvens. Det var ikke like kult da politiet troppet opp hos vennene hennes, eller foreldrene til vennene. Det gjorde ikke slutt på rusen, men hun sluttet å utfordre grensene våre.

Vi hadde en klar grense på at dersom vi oppdaget lovbrudd, som ulovlige rusmidler i huset, ville vi anmelde det til politiet. Akkurat det tror jeg var en av de viktigste grensene vi hadde. Hun visste at vi ville gjennomføre det, det skånet oss nok for mye jeg vet andre foreldre har opplevd. Og det var veldig viktig for meg å beholde moralen min midt oppe i galskapen. At den rusavhengige brøt loven stadig vekk, er en ting. Det skulle i hvert fall ikke gjøre meg til en som dekket over og skjulte kriminelle handlinger.

Hvor grensene går for den enkelte, varierer. Det er valg man må ta selv. Man må vite at man både kan klare å holde grensen, og ikke minst: Vite at man kan leve med konsekvensene. For det er viktig, uansett hvor grensa går: Å sørge for at det å bryte grenser har konsekvenser.

For meg ble det veldig viktig at jeg kunne følge opp grensene. Da vi sa at vi ikke aksepterte at ungen sov hele dagen når hun bodde i vårt hus, måtte vi ta den sure og lite takknemlige oppgaven det var å jage henne ut av senga hver dag. Vi valgte noen få ting vi la vekt på, men de tinga satte vi alt inn på å følge opp.

Grensene vi satte, endra seg underveis. I begynnelsen handlet det om at det var viktig å sette de grensene vi trodde ville få henne til å velge seg bort fra rusen. Senere var grensene viktige for at rusen ikke skulle ødelegge våre liv. Vi hadde rett til å være trygge i eget hjem, vi kunne ikke ta alt ansvar for andres dårlige valg, vi hadde rett til å leve gode liv.

Det høres kanskje både logisk og lett ut, å sette tydelige grenser. Men tro meg, det er uendelig vondt og vanskelig å sette de grensene når man noen man er så glad i lever et liv uten et fast sted å bo og uten tilgang på jevnlige måltider samtidig som hen fyller livet med stoffer som i beste fall er skadelige, i verste fall dødelige.

Grensene var i en periode viktigere for oss enn for henne. Hun brøt dem jo alle sammen etter hvert, og tok konsekvensen av det og flyttet. Det betød ikke at vi sluttet å elske henne, sluttet å bry oss om henne eller sluttet å ha kontakt med henne. Kontakten ble egentlig på mange måter bedre når vi sluttet å mase om ting vi ikke hadde noen påvirkningsmuligheter på allikevel. Når hun ruset seg hardt, hadde holdt hun seg unna. Selv om vi bekymra oss, brukte mye tid på å snakke om henne, og fortsatt prøvde å snakke med henne, satt vi ikke lenger oppe og ventet på noen som aldri kom, og vi hadde ikke rus i hus.

Det var sårt, det var skummelt, men det var helt nødvendig for at vi som familie ikke skulle gå til grunne.

mandag 9. april 2018

Å leite etter skyld

Det at min unge skulle begynne å ruse seg, var ikke med i planen. I følge min plan skulle hun være en vanlig ungdom, som gjorde de vanlige ungdomstinga. Hun skulle klage over lekser, forhandle om innetider og slamre med dørene. Hun skulle synes at jeg var ganske teit store deler av tida, hun skulle slenge skittentøy på gulvet og bruke håndklær som om de kom fra en utømmelig kilde.

Vi er helt vanlige folk, med tydelige verdier og tydelige grenser. Vi spiser middag hver dag. Vi snakker om hva som er viktig i verden. Vi er stort sett snille. Vi har et normalt alkoholforbruk, og i vårt hus har ingen blitt slått. I våre tanker var det sånn at om våre unger eksperimenterte med rus, ville det dreie seg om alkohol. Vi var tydelige på at det ikke var greit å drikke alkohol før man var gammel nok, og mindreårige har aldri blitt servert alkohol hos oss. 

Vi har to eldre barn, som sklei gjennom ungdomstida. Ikke uten å snuble eller tråkke feil, men det gikk bra. Vi trudde vel egentlig at vi kunne det med å være foreldre. Ikke at vi streba etter å bli best i foreldreklassen, men vi syntes egentlig at vi var bra nok. Så gikk det så fryktelig galt.

Vi har leita etter grunner, selvfølgelig har vi det. Jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg hadde noen å skylde på - at jeg kunne si at det var på grunn av skolen, dårlige venner, en eller annen medisinsk tilstand ...  Jeg ønska meg et kakediagram, som fordelte andel av skyld. Og jeg ønsket at jeg selv skulle være bare en bitteliten del av den kaka.

Når vi ikke fant noe utenfor som var årsaken, begynte vi å spørre oss selv om hva vi hadde gjort galt. Det gjør alle foreldre til rusavhengige, tror jeg. I alle kriker og kroker i hukommelsen leiter vi etter episoder da vi var dårlige foreldre, og vi finner dem. For den som leiter, den finner. Feil etter feil, bevis på at vi ikke var bra nok.

Heldigvis leita ikke vi så lenge etter de feila. Vi slo oss til ro med at dette kunne hende alle, og nå hendte det oss. Selv om vi voksne gikk i utakt når det kom til hvordan vi skulle forholde oss til det at vi hadde et barn som rusa seg, klandra vi aldre hverandre for akkurat det. Vi syntes den andre gjorde mye dumt, skjønte lite, hadde feil løsninger - men vi anklaga aldri hverandre for å være dårlige foreldre.

Jeg har møtt mange foreldre som oss. Som har leita etter en grunn. Som kanskje har funnet en forklaring som gir mening. Som har fordelt skyld. Noen foreldre skylder på hverandre, særlig hvis de har mye oppsamla grums fra før. Noen legger ansvaret et annet sted, hos skolen, hos barnevernet, hos NAV. Og jeg skjønner det så inderlig godt.

Det er bare det at det å fordele skyld fører lite godt med seg. Man blir for det første veldig sliten av å leite etter skyld. Og for det andre: Hva hvis man finner et sted å plassere skyld - hva da?

Hva hvis jeg nå hadde kommet fram til at det var min skyld at ungen min rusa seg? Skulle jeg piska meg selv resten av livet? Ofte tenker man at den som er skyldig fortjener en straff, og om jeg har gjort feil i forhold til min unge, har jeg jammen blitt straffa nok for det.

Nei, jeg mener ikke at jeg er skyld i at min unge ble narkoman. Men jeg har gjort feil. Og jeg skal jammen ta min del av ansvaret for at kommunikasjonen var vanskelig og at jeg ikke klarte å finne de rette tiltakene. Det er mitt ansvar om jeg ikke klarte å se henne eller møte henne på en god måte, jeg var den voksne. Det er mitt ansvar å be om unnskyldning for ting jeg har sagt i affekt og fortvilelse. Og det er godt å ta det ansvaret. Da går det an å tilgi seg selv, å gå videre.

Å akseptere at ting skjer uten at man kan plassere skyld, eller finne noen å straffe, er vanskelig. Det er fristende å finne et sted å plassere skyld, og si at : Der - der er grunnen til at det gikk som det gikk. Da ville vi hatt noen vi kunne stille til ansvar, og kanskje til og med straffe. Kanskje vi til og med kunne sagt: Se hva du har gjort. Dette må du rette opp i.

Det er bare det at om vi skulle kunne utgjøre en forskjell for ungen vår, trengte vi ikke fiender eller motstandere. Vi trengte allierte utenfor familien. Vi trengte å alliere oss også med dem vi ellers lett kunne være fristet til å se som motstandere. Og ikke minst: Vi trengte at vi som elsket henne var på samme lag i kampen mot rusen.

Vi hadde vært en ganske vanlig familie. Så ble vi en dysfunksjonell rusfamilie. Ingenting gikk på skinner mer. Vi var uenige om veldig mye. Det var en rar og anspent situasjon i vårt hus. Kommunikasjon var et fremmedord. Men vi klarte å gjøre noe som jeg i ettertid kan se at er veldig viktig: Vi fordelte ikke skyld. 

lørdag 7. april 2018

Å se at hun ble mindre og mindre

En av grunnene til at jeg valgte å være åpen om hva som skjedde hos oss tidlig i min unges ruskarriere, hadde med skam å gjøre. Noen vil kanskje heller si at det mer handla om skamløshet, men dem om det.

Jeg valgte aldri å bli mora til en rusavhengig, og nekta å finne meg i at det var noe jeg skulle skamme meg over. Like viktig var det at jeg ikke ville at hun skulle skamme seg. Skam er tungt å bære, og ei vanskelig bør å legge fra seg hvis den først har satt seg fast.

Hvis jeg virkelig mente at vi ikke skulle skamme oss, kunne ikke jeg samtidig dekke over eller skjule noe. Jeg kunne ikke gjemme bort ungen min og samtidig be henne holde hodet heva. Konsekvensen var at for meg ble åpenhet rett og slett en nødvendighet.

Jeg har alltid vært stolt av ungen min. Jeg har vært forbanna på henne. Jeg har syntes hun har gjort dumme ting. Men midt oppe i kaoset har jeg beundret måten hun har gjort ting på. Jeg har beundret evnen hennes til å ta seg fram i verden, utholdenheten, styrken. Jeg har beundret måten hun finner løsninger på, selv om jeg har vært uenig i løsningene.

Det var vanskelig å se at hun valgte å gå på farlige veier. Det var ille å være vitne til hvor dårlig hun behandlet seg selv. Og det var grusomt å se hvordan hun aksepterte å bli dårlig behandlet av andre. Min sterke, tøffe unge begynte å akseptere at hun var mindre verdt enn andre.

En sak er at det er brutalt innad i rusmiljøet. En annen ting er hvordan oppegående mennesker, som ellers er opptatt av regler og høflighet, tillater seg å snakke til narkomane. Som om de er annenrangs borgere som ikke fortjener respekt.

Også fra hjelpevesenet har hun møtt fordommer og uhøflig behandling. Jeg har sittet ved siden av datteren min mens hun har snakket med saksbehandlere i NAV på telefonen. Maken til nedlatenhet og frekkhet har jeg sjelden hørt. Jeg vet at det er ikke spesielt for NAV, det samme har hun møtt andre steder, på skole og i helsevesenet.

Blikkene og kommentarene hun har fått fra vanlige folk på gata, i butikker, på kafeer, er så stygge at om ungene til de pene menneskene bak kommentarene hadde fått høre det, ville de ikke trodd at det var sant.

Det, at min unge var fritt vilt for andres nedlatenhet og fordommer, var noe av det aller verste å se på. Å se hvordan hun begynte å tro det de sa og redusere seg selv, var ikke til å holde ut. Å se at hun begynte å bøye hodet og miste respekt for seg selv, var så vondt at det fortsatt er vanskelig å tenke på.

- Jeg er jo bare en narkis, kunne hun si, som om det gjorde det greit å ta i mot stygge kommentarer, som om hun ikke fortjente bedre.

Det måten folk tillater seg å snakke om, og til, narkomane på, gjør meg forbanna. En ting er å mene noe om narkotikapolitikk og kriminalitet. Noe annet er å mobbe og trakassere folk som allerede befinner seg langt nede.

Det er fullstendig unødvendig, og veldig slemt, å spenne bein av folk som allerede har snubla. Herregud, de som har snubla bør vi strekke ut ei hand til, oppmuntre dem til å reise seg, og heie på dem når de gjør det. Og kan vi ikke, eller vil vi ikke gjøre det, kan vi i det minste la dem være i fred. Det samme hvis de ikke kan eller vil.

Det er ikke vår oppgave å gå rundt i verden å opplyse andre folk om hvorfor vi ikke liker dem. Først bør vi i så fall riste dørmatta som ligger foran vårt eget glasshus. Og ta en grundig kikk i speilet. Hatytringer mot utsatte grupper, nei, mot noen, er ikke greit. Ikke i den virkelige verden. Ikke på nett. Ikke noe sted.

Ungen min har aldri vært bare en narkis. Selv når hun var på sitt aller verste, var hun mye mer enn det. Hun bar på drømmer og håp. Selv om hun var tung rusmisbuker, var hun morsom og kunnskapsrik. Hadde noen prøvd å diskutere hva som foregikk i nyhetsbildet, ville de sikkert blitt overrasket over alt hun visste. Hun var fortsatt noens venn, noens barn.

Alle er mer enn det man ser i forbifarta. Og de som har grunn til å skamme seg, er de som ikke klarer å møte dem som ikke er akkurat som dem selv med høflighet og respekt.

torsdag 5. april 2018

Min behandlingshistorie - langt innlegg

Advarsel: Altså, her er det mange ord. Noen har hørt dette før, i muntlig form på Sørmarka. Det er en omarbeiding av manus fra den gangen jeg fortalte min behandlingshistorie. Noe er også kjent fra tidligere innlegg på bloggen. Andre ting kommer til å bli utdypet nærmere senere. Alt fikk heller ikke plass. Det er langt, men det har tatt ti år å komme til den siste linja. Da er det kanskje ikke så rart.

At hele familien blir ramma når én får et rusproblem, er noe de fleste skjønner. I alle fall etter ei stund. At det betyr at det er flere som trenger oppfølging og behandling, er ikke like opplagt for alle - det er lett å tenke at når den ene er kvitt sitt rusproblem, blir alt normalt igjen. Sånn er det nødvendigvis ikke.

Hos oss var det sånn at ungen nektet for at hun hadde et rusproblem i mange år. Og det har hun for så vidt rett i. I mange år var det fest og moro, og de som hadde problemer med hennes rus, var oss andre. Vi begynte også med vår behandling lenge før henne.

Jeg veit akkurat når min behandlingshistorie starter. Jeg husker ikke datoen, men jeg husker innmari godt hva som skjedde da jeg fant ut at det måtte en forandring til.

Men før det: Vi har levd lenge med rus. Jeg var den første som fikk et rusproblem i vår familie. Ungen nekta for at hun rusa seg, og mannen min trudde ikke det var så alvorlig som jeg sa. Det var forferdelig ensomt. Jeg prøvde å få dem til å innse det jeg hadde skjønt, og det førte til veldig mange konflikter. Veldig ofte følte jeg med skikkelig slem, og ganske ofte var jeg slem.

En ting var å skjønne at jeg ikke var årsak til ungens rusproblem. Det syntes jeg egentlig gikk greit. Noe annet var å skjønne at jeg ikke var løsningen. For lenge trodde jeg at bare jeg gjorde de rette tinga, ville hun velge bort rus.

Jeg var vant til å jobbe med ungdom med atferdsvansker. Jeg var lærer i ungdomsskolen, og var vant til elever med ulike utfordringer. Jeg hadde gode resultater med elevene mine, også. Jeg fikk det til, også med elever som lett blir omtalt som problematiske. Jeg var god på foreldresamarbeid, grensesetting, tiltak, og fikk god kontakt med elevene mine. Jeg var god i konflikter, og jobbet mye med å se den enkelte.

Hjemme funka ingen av de tinga jeg gjorde bra i jobben min.
Når vi satte grenser, og det gjorde vi, forholdt ungen seg til dem, men det blei ikke noe bedre. Ikke noe rus i vårt hus, sa vi. Nei vel, da ble ho borte. Vi kontakta politiet hvis ho ikke kom hjem, vi sperra kontoen hennes, vi trygla og ba, kjefta og forhandla.

En vanlig samtale ved middagsbordet kunne være sånn:
- Har du snakka med Ungen?
- Nei.
- Skal du snakke med Ungen?
- Ja.
Eller:
- Har du snakka med Ungen?
- Ja?
- Hva sa ho? Var ho rusa? Hva sa du? Hvorfor sa du det? Hvorfor sa du ikke det?

Det var kaos og konflikt mye av tida. Jeg prøvde å ha oversikt over alt det var mulig å ha oversikt over, og jeg skjønte virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at situasjonen skulle bli bedre.
Vendepunktet kom høsten 2011.

For meg skjedde det en endring da Ungen midt i en krangel sto ganske aggressiv og hylte at jeg var en jævla psykopat.
- Ja tenkte jeg, det har jeg faen meg blitt.

Jeg trudde ikke at jeg var psykopat på ordentlig, men det gikk opp for meg at jeg var blitt til et menneske jeg ikke var, og ikke ville være. Jeg prøvde å kontrollere hele verden, og jeg var sinna store deler av tida. Jeg stola nok ikke på noen andre i denne perioden. Det jeg også innså, var at det virkelig ikke var noe jeg kunne gjøre for ungen min akkurat da. Jeg fant meg ikke i å ha det sånn, og jeg fant meg ikke i at resten av familien skulle gå til grunne.

Samtidig klarte jeg å si til ungen at: Hvis du går ut og ruser deg nå, er det ikke min skyld.
- Nei det er min, sa hun,
så midt i den syke krangelen opplevde jeg at hun faktisk tok ansvar for sine egne handlinger for første gang.

Dagen etter begynte jeg på prosjekt redde familien, for det var de andre jeg ville redde, ikke meg sjøl, for jeg hadde jo en slags kontroll, syntes jeg. Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg rett og slett var nærmest litt gal. Samtidig er det her min behandling starter.

Det jeg gjorde:
Jeg gikk til legen og sa at familien min ikke virka, så jeg måtte sjekke at jeg var frisk, siden noen måtte stå på beina.
Jeg tvinga mannen min til å snakke med meg om noe annet enn ungen en halv time hver dag. Det angra jeg på mange ganger. I begynnelsen var de halvtimene skikkelig lange.
Jeg meldte oss på pårørende kurs på dps, som gikk over ti kvelder annen hver uke.

Det ble et overlevelseskurs. Der traff jeg andre, der fikk jeg lufta tanker. Samtidig følte jeg meg ofte ensom, siden jeg opplevde at jeg satt med litt andre tanker enn mange andre. Jeg skamma meg f.eks aldri over å ha en unge som rusa seg, men jeg kunne føle skam over at jeg ikke likte henne noe særlig i de åra, og var redd for at jeg aldri skulle like henne igjen.

Etter kurset fortsatte vi i selvhjelpsgruppe i et og et halvt år. Den gruppa var gull verdt for meg. Ikke fordi jeg hadde så mye å si, men fordi det å sitte i gruppe der det var regler fikk meg til å høre på det mannen min sa på en helt annen måte. Jeg snakka også, men fortsatt tenkte jeg at det ikke var meg som hadde mest nytte av det.

Da dps ikke hadde midler til å sette i gang nytt kurs, ringte kurslederen til meg og lufta ideer til hvordan det kunne gjøres annerledes, og mannen min og jeg var så heldige at vi  fikk være med på å planlegge et komprimert kurs, og delta som foreldreressurser.

Vi deltok på tre helgekurs i regi av Landsforbundet mot stoffmisbruk . Det var veldig bra. Fokus var bare på oss som foreldre, hvordan vi skulle ta tilbake livene våre, og ikke bare overleve, men ha gode liv. Første gangen tror ikke jeg snakka om ungen min en eneste gang. Det var jeg, og hvordan jeg hadde det, som var viktig. Av andre foreldre lærte jeg mye om hva jeg kunne gjøre, og jeg ble enda mer bevisst på hva jeg ikke skulle gjøre.

Vi fikk etter hvert inn i mange gode strategier for hva vi konkret skulle gjøre. Når ungen ringte og spurte om noe, sa vi at vi ikke kunne svare før om ti minutter. Hvis hun ikke kunne vente, var svaret nei. Vi ble bevisste på hva vi skulle gjøre for å unngå å være muliggjørere, konfliktnivået gikk ned, og jeg opplevde at jeg fikk bestevennen min tilbake da mannen min og jeg begynte å leve våre egne liv igjen.

Livet var i grunnen greit. Selv om ungen rusa seg, var ikke det noe som spiste all vår tid. Hun flytta, jobba, gikk på skole. Vi masa ikke om rus, og hadde etter hvert et greit forhold. Vi var klare på at det var hun som måtte ta i mot hjelp, og at vi ville støtte henne når hun var klar for det.

Så ble det verre igjen. Det siste halve året før hun dro i behandling på Fossum, var det rett og slett unntakstilstand. Ungen rusa seg ukritisk, hun var i et voldelig miljø, og jeg var sikker på at hun kom til å dø. Vi jobba hardt for at hun skulle ta i mot hjelp, og til slutt dro hun på avrusning, men det var rett tilbake i rus etter bare noen uker.

Så ille var det at jeg laga spillelista begravelse på Spotify. Da vi var på ferie, overdosa hun. Vi valgte å ikke reise hjem. Det kjentes hjerterått ut, men vi vurderte det sånn at hun bare ville gått rett ut igjen. Og jeg ville i alle fall ikke være med på å asfaltere veien fram til grava hennes.

Så ble det så ille at om hun ikke tok i mot et tilbud, ville hun bli plassert på tvang. I juli 2015 kjørte vi henne til Fossum.

Jeg var sikker på at det ikke kom til å gå bra, og at hun kom til å skrive seg ut, men så lenge hun var der, skulle jeg i hvert fall hvile. Så jeg gikk og la meg. Jeg sto opp for å jobbe, eller spise. Ellers sov jeg i omtrent tre måneder.

Familiearbeid hadde jeg ikke så veldig lyst til. Jeg syntes at jeg hadde sittet nok i ring, og brukt nok tid på rus. Jeg ville egentlig gjøre helt andre ting, jeg ville for eksempel mye heller på helgetur til København, men følte at jeg måtte delta.
Da jeg kom til første familiehelga, var jeg feilplassert. Noen snakka om hvordan de følte at de var en del av Fossumfamilien, og jeg kjente at var det noe jeg ikke ville ha, var det en familie til. Veldig mye var likt det jeg hadde gjort før, både på kurs og i sjølhjelpsgruppe, så jeg var usikker på om jeg ville ha noe utbytte av det. Medavhengighet og tilfriskning var ord begreper jeg sleit skikkelig med. Det gjør jeg til dels fortsatt. Til og med musikken var håpløs.

Halvveis ut i første kvelden, endra det seg. Det var rom for å si at jeg ikke hadde tro på at dette kom til å funke. Det var rom for tvil. Det var rom for håpløshet. Og håp. Jeg bestemte meg for at jeg skulle være der bare for min skyld.

Og siden deltok jeg i alt jeg kunne være med på. Jeg har ledd, jeg har delt, jeg har grått, jeg har vært sinna. Familiearbeidet til Fossumkollektivet har vært kjempeviktig, både for oss som familie, for meg som mamma og for meg som den jeg er ellers, også. For meg har det vært en viktig reise inn i meg sjøl, og jeg har lært mye.
Jeg tok mot hvert minutt jeg ble tilbudt av familiearbeid, og jeg brukte mye tid både i forkant og etterpå for å bearbeide inntrykk.
Jeg, som sleit med begrepet medavhengighet, innser at jeg er dronninga av medavhengighet. Særlig har det gitt seg utslag i behov for kontroll. Det jobber jeg mye med, og er opptatt av å ha et mer bevisst forhold til det. Jeg har gjort innmari mange ting for å hjelpe andre, uten å skjønne hvor jeg sjøl er plassert i landskapet. Fortsatt sliter jeg med begrepet, for jeg vil ikke gå i fella at jeg ikke hjelper andre når det trengs, men jeg er mer nøye på å tenke på hvem sine behov det er snakk om, og om løsningen jeg finner også er den rette for andre. Selv om jeg vil ut av medavhengigheten, vil jeg ikke bort fra nestekjærligheten og solidariteten.

Før blanda jeg mange følelser med sinne. For meg er det mye letter å være sinna enn trist. Jeg har kjefta både når jeg har vært sinna, når jeg har vært i sorg, vært redd eller når jeg har vært sliten. Det blir mye kjefting. Jeg har blitt mye flinkere til å gå inn i både sorg og å kjenne på det å være redd.
Jeg har bestandig vært god til å dra fram sider ved meg som er dårlige. Jeg kan være arrogant, slem, sinna, men det er vanskeligere å si at jeg er snill, klartenkt og tøff. Nå kan jeg til og med til nød innrømme at det hender at jeg er modig.

Jeg er fortsatt redd for mye, og det mener jeg at jeg har god grunn til. Det er bare å se på verden, jeg er redd for klimaendringer, for økende rasisme, for økte forskjeller i samfunnet. Og jeg vil jobbe det jeg kan for å endre på ting jeg mener er feil, men jeg tror ikke at jeg er avgjørende for at det skal skje endringer, og jeg tror ikke at all verdens ulykke er min skyld. Ikke hele tida, i hvert fall.

Jeg er glad hver dag. Ikke hele dagen, jeg er fortsatt en pessimistisk sur kjerring, men jeg finner noe å glede meg over hver eneste dag. Det er bare å legge lista lavt nok, så kan man være lykkelig. Jeg går for vanlig, heller enn for stormende lykke. Jeg passer fuglebrettet og klapper katta. Katter burde forresten være på blå resept.

Jeg er åpen, og trur at det at jeg forteller om åssen jeg har hatt det og har det, er viktig. Som pårørende til rusavhengig opplever jeg ofte å tilhøre en gruppe som har en veldig liten stemme i samfunnet. Der ute er vi viktige når vi gjør noe for barna våre, og har liten selvstendig betydning. Akkurat der har jeg lært kjempemye av familiearbeidet på Fossum, og jeg kommer til å bruke min stemme til å synliggjøre pårørendes situasjon, når jeg kan.

Hva når nye kriser kommer, for det gjør det, det er jo livet jeg snakker om her? Hvordan skal jeg unngå å havne i de samme mønstrene, det er det viktig å tenke over. Nå har jeg vært med på det før, at det har gått skikkelig dårlig. Jeg synes at jeg takla det bra, uten at jeg gikk tilbake til gamle mønstre. Livet skjer, og jeg blir knust. Men jeg blir ikke værende på gulvet, jeg bygger meg opp igjen. Og det går fortere og fortere hver gang.

Jeg tenker at det som starta som et åpent sår, har endra seg. Etter hvert ble det ei rue på såret. Det ble klort opp flere ganger, og det begynte å blø igjen og igjen. Så begynte det å lukke seg, og ble til et arr. Og det kommer alltid til å være der, sammen med de andre arra jeg har fått gjennom livet.

Har jeg blitt sterkere?
Ikke i det hele tatt. Jeg har blitt mye svakere. Jeg tåler mindre, blir mer lei meg, og er smertelig klar over at grusomme ting skjer. Men jeg er også veldig klar over de bittesmå tinga som holder meg i gang.

Før pleide jeg tenke at jeg var slem, fordi jeg var ganske direkte. Jeg er ikke slem. Jeg er veldig snill, faktisk, jeg er bare ikke bestandig så grei. Jeg liker meg sjøl ganske godt for tida, og det tenker jeg er et godt utgangspunkt for å ha et godt liv. Det, og alle de bittesmå gode tinga som er der hver eneste dag, uansett hvor mørkt det er ellers. De gjør at det er mye å glede seg over.

mandag 2. april 2018

Når vanlig grensesetting ikke hjelper...

Er det noe jeg ofte sa til foreldre den gangen jeg fortsatt jobba som lærer, var det at de måtte sette tydelige grenser. Og det mener jeg fortsatt. Tydelige grenser er viktige. Men jeg har også erfart hvor vanskelig det er med de grensene når den du setter dem for er grenseløs i sin atferd.

Jeg er god til å sette grenser. Jeg tror jeg er ganske tydelig, også. Det er ikke mye tvil om hvor grensa går når jeg har tegna en strek på gulvet. Det at en grense er satt, betyr imidlertid ikke at den ikke kan overskrides. Det er det mange foreldre som vet. Og da jeg var der sjøl, forsto jeg noe om hvor irriterende det er når andre ber deg sette grenser, i alle fall uten å spørre om hvor grensa går først. Jeg erfarte at som mora til en rusavhengig, måtte jeg sette grenser på en helt annen måte enn før. Ikke bare sette dem, jeg måtte være grensekontrollør store deler av tida, også.

Da vi oppdaget at vår mindreårige unge drakk alkohol, hadde vi grenser. Vi måtte vite hvor hun var om kvelden. Vi ringte andre foreldre og sjekka. I forhold til mange andre hadde vi strenge innetider. Og ungen fulgte reglene. Det er bare det at det ikke hindret henne i å ruse seg. Det er jo ikke sånn at det er en aktivitet som må utføres på et visst tidspunkt.

Da vi oppdaget at ungen røkte hasj, måtte hun levere urinprøver. Hun protesterte ikke på det. Hun fant bare andre ting å ruse seg på, ting som gikk fort ut av systemet, og hun satset på at det gikk bra.
- Det gjorde det, jo. Den ene gangen jeg trodde jeg ville bli tatt, var den gangen de rota bort urinprøva mi, har hun fortalt i ettertid.

Vi hadde et strengt regime hos oss, og innimellom kjentes det som om jeg var mer noens vokter enn noens mamma. Men hun tilpassa seg grensene. Hun kom hjem til tida. Hun gikk på skolen. Det var bare det at det var umulig å sette grenser for alt vi enda ikke ante at ville komme. Og ungen min er klok. Når vi tegnet en strek ett sted, fant hun en vei rundt.

- Jeg tilpassa meg grensene, for jeg skjønte at de var rettferdige. Det var veldig strenge innetider, men jeg holdt dem, selv om jeg var rusa hele tida. En periode var det sånn at de få gangene jeg ikke kom hjem rusa, spurte du hva som var i veien, sier ungen.
Og jeg tenker at, ja, akkurat så dum var jeg, at jeg trodde at grensene, urinprøvene og de fornuftige formaningene hadde hjulpet, og at vi klarte å holde henne borte fra rus. Men det å holde innetider er en ting. Også foreldre må sove av og til, og da smatt ungen ut.
Det ikke lang tid før vi igjen, med rette, mistenkte at det ikke gikk så bra som vi trodde.

Vi snakka med andre. Noen sa at det eneste som ville hjelpe, var å stenge døra for henne, men for oss var det fortsatt en lang vei dit. Vi trodde det viktigste var at vi holdt henne så mye unna farlige miljøer som mulig, ikke ga henne penger og fikk henne på skolen hver dag. I mange tilfeller er jo det tiltak som hjelper, men det hjalp ikke for oss. Det første til enda mer maktesløshet og mislykkethet, for alle, tror jeg.

Etter hvert innså vi at det var ikke når hun kom hjem om kvelden, eller om hun gikk på skolen eller ikke, som var det store problemet. Det var rusen.
- Du kan ikke bo her hvis du fortsetter å ruse deg, sa vi til slutt.
Vi håpet jo at hun da skulle skjønne at hun måtte slutte med rus, velge skole og få nye venner.

Det var ikke oss hun valgte, den gangen hun som attenåring fylte to søplesekker med klær og flyttet inn hos ei venninne...

.



Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå

  I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...