"Nå må foreldrene komme på banen"...

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, uttrykket "Nå må foreldrene komme på banen". Det er skikkelig lett å nikke enig til det.  Selvfølgelig er det det. Selvfølgelig er det viktig at foreldrene er på banen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt lei meg når jeg har hørt det uttrykket. Ikke fordi jeg ikke enig. For det er jeg. Foreldrene bør på banen. Jeg blir lei meg fordi det ofte blir uttalt med heva pekefinger, strengt ansiktsuttrykk og en dose med nedlatenhet og fordommer.

"Ungdom ruser seg tidligere/oftere/mer enn før. Nå må foreldrene på banen!".
De som sier det, har mest sannsynlig ikke barn som ruser seg. Og de tror mest sannsynlig at de er mye mer på banen enn sånne som meg. Kanskje tror de at de er flinkere til å snakke med ungen sin, til å sette grenser, til å oppdra.

Ja, jeg er hårsår. Jeg blir lei meg. Jeg blir sint. Kanskje de er flinkere foreldre enn meg, de som sier at foreldrene må på banen. Men det er jammen ikke fordi jeg ikke var på banen at min unge begynte å ruse seg.

Noen ganger var jeg på feil bane, det innrømmer jeg. Det var nemlig ikke lett å holde følge da hun veksla mellom ulike baner i rasende fart.

Noen ganger rota jeg meg bort. Du vet, når du egentlig skal være midt på fotballbanen, går deg vill og plutselig befinner deg helt bak mål. Sånn hadde jeg det mange ganger.

Jeg har ikke vært på skøytebanen, jeg har ikke det, men jeg har jammen sklidd rundt på glattisen og fått sår både på knærna og i panna.

Klart foreldre skal på banen. Det er bare det at de man henvender seg til med sånne utsagn ofte er på banen både dag og natt. Og noen av de banene er så grusomme at jeg nesten ikke orker å tenke på det.

Det er viktig å engasjere foreldre. Det er viktig å informere foreldre. Og det er viktig ar de som sitter på tribuneplass tenker over hvordan de sier ting. Da kan vi som har svetta rundt på de ulike banene trekke inn piggene. Kanskje vi kan snakke sammen, også. Vi har mye kunnskap om hva det kan være lurt å gjøre når underlaget svikter. Vi har nemlig drøssevis med erfaring, særlig med ting som ikke virker...

Men igjen, og det er sikkert ikke siste gang jeg kommer til å føle behov for å si dette: Det er for lettvint å tro at ungene våre ble rusavhengige fordi vi ikke var på banen. Og kanskje du ikke en gang tror det, du som sier det, men bruker uttrykket av gammel vane: Tenk deg om. 

Vi er flere som blir lei oss når vi hører det. Det skaper avstand mellom oss. Og avstand - det har vi ikke råd til når det gjelder å ta vare på ungene våre. Da er det heller viktig at vi er på samme bane.

Mirakelet på Bøkevangen

.

Tidligere en gang har jeg sagt at jeg en eller annen gang skal skrive et innlegg som heter "Mirakelet på Bøkevangen". Igjen og igjen har jeg prøvd å skrive det innlegget, uten å få det til. Jeg har liksom ikke ord som kan beskrive det, mirakelet på Bøkevangen. Så ble jeg minnet om at det er tre år siden jeg tilbrakte nesten ei uke langt ute i de dype Østfold-skogene, på Bøkevangen.

Si Bøkevangen til Fossum-foreldre, og de blir myke i blikket. Det kommer ofte et lite sukk, også, men ikke av den oppgitte typen, mer som den lyden som kommer når man ser en kattunge, eller tenker tilbake på noe godt.

Bøkevangen er stedet der Fossumkollektivet arrangerer pårørendeuker. Bøkevangen er der jeg og mannen min var for ganske nøyaktig tre år siden.

Jeg grua meg. Jeg grua meg veldig. Jeg grua meg så mye, at dagene før håpa jeg litt på at jeg skulle skli på isen og skade meg litt. Ikke mye, men nok til at jeg kunne ringe å si at jeg dessverre ikke kunne komme.

Hva jeg var redd for? Ikke folka. Jeg visste at jeg kom til å møte bra folk.

Jeg var ørlite grann redd for at jeg kom til å kjede meg - søndag til fredag er lenge, og jeg er ikke så flink til å kjede meg. Så var jeg litt redd for at det skulle være selskapsleker  eller rollespill. Jeg misliker selskapsleker og rollespill. Jeg misliker det så sterkt at jeg benytter meg av voksenretten min til å si nei til å være med på selskapsleker og rollespill. Det skaper dårlig stemning. Jeg liker ikke å ha ansvaret for at det blir dårlig stemning.

Jeg var lei av å sitte i ring, og litt irritert over at jeg skulle bruke enda mer av min tid på å være mora til en rusavhengig. Jeg ville mye heller reist til et varmt land og ligget på stranda med ei bok. Mye heller det, enn skogen i Østfold.

Men mest av alt var jeg redd for hva det kom til å gjøre med meg, det å bruke så mange dager på å jobbe med mine egne følelser, uten å ha noen mulighet for å dra derfra. For det visste jeg - at når jeg først hadde valgt å dra dit, måtte jeg gå helt inn i det og sørge for at jeg fikk et utbytte av det for min egen del. Da visste jeg at det var meg og mine følelser og opplevelser det var viktig å gå inn i - ikke alle andres. Og hallo - det er mye mer smertefullt å gå inn i sitt eget enn å prøve å fikse andres liv.

Jeg kan ikke fortelle andres historier. Det som skjedde på Bøkevangen den uka, blir på Bøkevangen. Men for min del skjedde det et mirakel.

Altså, jeg hadde ikke noe dårlig liv før Bøkevangen. Jeg hadde ikke det. Jeg var ikke tynget ned av skyld og skam. Jeg syntes ikke at jeg bare var et dårlig menneske som hadde gjort alt feil. Likevel var det mange ting jeg aldri snakket med andre om, kanskje fordi det ikke var tid, sted eller plass for det. Kanskje fordi det ikke var viktig nok. Kanskje fordi jeg ikke var viktig nok.

Bøkevangen var stedet der jeg virkelig forsto at det jeg kjente på ikke var sinne, men sorg. Sorgen over de tapte åra, sorgen over å ikke ha fått det til. Der forsto jeg mer av hvor normalisert det unormale var blitt, og hvor langt bak i køen jeg hadde satt små ting som pleide å gi meg glede. På Bøkevangen tilga jeg meg selv for ting jeg hadde sagt og gjort. På Bøkevangen klappet jeg meg selv på skuldra og anerkjente at jeg noen ganger er modig.

Det er få ganger i livet jeg har ledd så mye som i de seine nettene på Bøkevangen. Det var litt som å være på leirskole. Når alle de voksne (eller familieteamet, om du vil), hadde lagt seg, satt vi som var på leir igjen og fortalte absurde historier fra livet med et barn som ruser seg.

Vi delte ting som vi aldri kan si til andre, de tingene som får andre til å bli alvorlige og triste i ansiktene sine, og som de i alle fall ikke ler av. Historier som er så grusomme at man nesten ikke tror at det er sant, men som også har noe lattervekkende over seg, de historiene ble igjen på Bøkevangen.

Vi som var sammen de dagene, lærte noe om hverandre. Vi så hverandre, og fikk helt spesielle bånd. Selv om jeg ikke har kontakt med alle jeg møtte, tenker jeg på dem, og er inderlig takknemlig for at de var der sammen med meg, for at de delte og for at de tok imot.

Vi snakket om alle de tingene som får andre til å si "Du må ikke føle sånn", eller "Sånn kan du ikke tenke". Vi tenkte det og følte det og snakket om det.

Vi jobbet med våre egne historier, og snakket om det som var vanskelig med gruppa. Uten filter, uten skam. Vi støttet hverandre og løftet hverandre. Og jeg tror at alle opplevde hvert sitt lite mirakel.

Jeg dro hjem med lettere ryggsekk enn da jeg kom. Jeg vet ikke om jeg ble et bedre menneske av å være noen dager i Østfold, men jeg ble i hvert fall ikke et verre. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ble snillere mot meg selv.

Verktøykassa mi var tyngre da jeg dro. Jeg hadde med meg flere sorteringsverktøy, sånne som jeg bruker til å sortere følelser med. Det har kommet godt med i ettertid.

Si Bøkevangen til Fossumforeldre, og vi blir blanke i øynene.
Vi som har vært der, har opplevd noe spesielt.
Jeg unner ingen å være pårørende til en rusavhengig, men en uke på Bøkevangen hadde alle hatt godt av.
Og alle hadde fortjent sitt eget lille mirakel.

En pappa jeg av og til møter...

Av og til, når jeg går gjennom byen jeg bor i, hender det at jeg slår av en prat med en av de godt voksne, slitne narkomane som bor her. Du vet, en sånn som har knekk i knærna og snakker litt sakte. En sånn som det er ubehagelig å se, en som minner oss om at livet ikke er som et eventyr der det alltid går bra til slutt.

- Åssen går det med dattera di?, spør han ofte.

Jeg gir en statusoppdatering, og heldigvis har jeg en god stund kunnet si at det går bra.

Så er det min tur.

- Åssen går det med dattera di?, spør jeg.

Vi står der, på mange måter veldig ulike, men i det å bekymre oss for ungene våre, stiller vi nøyaktig likt. Eller, han har en erfaring med seg som jeg ikke har, så han vet om uendelig mange flere ting det går an å bekymre seg for enn det jeg noen gang hadde tenkt. I alle fall var det sånn de første gangene vi snakka sammen. Jeg har lært mye om hvor vanskelig ting kan være siden de første gangene vi snakka sammen.

Om jeg synes at jeg har blitt møtt, og av og til møtes, med at folk ser ned på meg fordi jeg har et barn som er rusavhengig, har han det hundre ganger verre. Jeg lever et liv som gjør at jeg kan frigjøre meg fra skyldfølelse og skam mye lettere enn det han kan. Ikke at jeg er noen supermamma, men jeg vet at livet i vår familie ikke skiller seg nevneverdig fra de fleste andre familier. Vi jobber, vi spiser middag, har en stabil bosituasjon og lever i et hjem uten rusproblemer.

Ingen av de tingene jeg nevner over, kan han skilte med.

Han har levd et ustabilt liv, et liv som ikke er noe et barn bør vokse opp i.

Han er en av dem som man tenker om at «Det er jo ikke rart at det går så dårlig med datteren, når hun kommer fra et sånt hjem». Og, ja, vi vet at hennes utgangspunkt har vært fullt av risikofaktorer, og at det dessverre ikke har gått så bra.

Jeg mener mye om hvordan barn bør vokse opp. Jeg mener mye om hvordan samfunnet bør gå inn og ta ansvar når barn ikke har det bra. Ingen bør vokse opp i hjem med rus, vold eller annen omsorgssvikt. Alle fortjener å være trygge i sitt eget hjem.

Det finnes voksne som ikke klarer å ta vare på barna sine. Det betyr ikke at de ikke er glad i ungene sine, eller at de ikke bekymrer seg over dem. Sånn som han jeg pleier å snakke med. Han har ikke klart å være en trygg pappa. Det er skikkelig mange ting han ikke har fått til. Det føler han en voldsom skyld for, at han ikke kunne være sammen med datteren i oppveksten, at han ikke klarte å slutte å ruse seg, at han aldri har klart å være en god rollemodell. Han har ikke tatt det ansvaret vi ønsker og forventer at en pappa skal ta. Han vet det. Og han tar, etter min mening, ikke det ansvaret nå heller.

Det går ikke bra med datteren hans. Kanskje hadde det gjort det om hun hadde andre foreldre. Hun hadde et dårlig utgangspunkt, og det er lett å tenke at om ting hadde vært annerledes, ville det ha gått bra med henne.

Men kanskje ikke, likevel.

Hun som vokste opp med middag hver dag, og det jeg ser på som fornuftige grenser og sunne verdier hjemme hos oss, ble rusavhengig, hun, også.

Nå skriver jeg meg bort. Jeg skulle ikke inn på den bagasjebiten eller oppvekstbiten. Jeg synes det er viktig, men det var ikke det jeg skulle si noe om nå. Nå skulle jeg si noe om de møtene som av og til finner sted på en fortauskant i byen.

I de møtene, når vi utveksler siste nytt på bekymringsfronten, oppheves noen skiller. Da er det at jeg lever et vanlig liv og at han lever i rus og kriminalitet underordnet. Jeg trenger ikke å si noe om dårlige valg han har tatt. Han trenger ikke å minne meg på at jeg ikke fikk det til, jeg heller. Når vi møtes med våre følelser, stiller vi helt på like fot. Da er vi to foreldre som begge har, eller har hatt, grunn til bekymring. Vi snakker om livet på gata, om det å ikke få svar på telefonen, om dårlig stoff. Vi snakker om hvor farlig verden er.

Og begge elsker vi døtrene våre så høyt man bare kan elske barnet sitt.

En tur i skammekroken....

Mens jeg kan føle skyld over noe jeg har gjort, sitter skammen dypere. Den sier ikke at der gjorde jeg en dårlig handling. Den sier at jeg er et dårlig menneske. Handlinger som fører til at jeg føler skyld, kan jeg gjøre noe med. De kan jeg fikse. Jeg kan også unn-skylde meg.

Det er mye vanskeligere å uskamme seg enn å unnskylde seg. I alle fall er det sånn for meg. Det jeg skammer meg over, vil jeg helst skjule. Jeg vil ikke rope ut til all verden at jeg er et dårlig menneske. Jeg vil ikke at verden skal bekrefte hvor verdiløs jeg er.

Jeg vet at mange skammer seg over å ha et barn som er rusavhengig. Det var aldri min skam. Det var noe som skjedde, noe jeg ikke klarte å gjøre noe med, selv om jeg gjorde så godt jeg kunne. Min skam var en annen.

Jeg likte ikke ungen min. Altså, jeg elsket henne. Det har jeg gjort fra før hun ble født. Jeg var stolt av henne, også da hun var i aktiv rus var jeg stolt over hvor flink hun var til å holde på verdigheten sin, til å kjempe for sin rett, om enn i det jeg oppfatta som gale sammenhenger. Jeg elsket henne. Jeg var stolt av henne. Men jeg likte henne ikke.

Fortsatt er det vanskelig å si, for man skal jo like ungen sin, uansett. Men jeg fikk det altså ikke til. Jeg likte den hun hadde vært, ikke den hun hadde blitt. Jeg følte meg som den aller dårligste i mammaklassen. Og jeg følte en enorm konflikt inni meg. Jeg elsket en som jeg ikke likte. En jeg ville strekke meg veldig langt for. En jeg bare ønsket alt mulig godt. 

- Du må jo like ungen din, sa fornuften, og ramset opp alle hennes gode egenskaper.

Følelsene hørte ikke på i det hele tatt. Jeg følte meg utrygg, utilstrekkelig, slem. Jeg følte meg som et dårlig menneske.

Jeg husker det aller første pårørendekurset jeg var på. Det var i regi av DPS i Vestfold, tilbake i 2011. Det var fint å treffe andre, det var fint at ulike nyttige temaer ble tatt opp. Men ganske lenge følte jeg med ensom. Jeg følte meg som et dårlig menneske, puttet inn i en gruppe med supermødre og fedre, som hadde så stor tro på ungene sine. Og der satt jeg, og tvilte på at min unge var en som egentlig ville ha endring. Jeg tvilte på om hun noen gang virkelig ville bli en del av flokken igjen. 

Mens alle de andre fortalte om alle de gode egenskapene barna deres hadde, satt jeg der og var mora til en unge jeg ikke likte. Når noen sa noe negativt om ungene sine, var de andre foreldrene raskt på pletten og sa "Det er rusen som snakker. Det der er ruspersonligheten". Og det virket som om alle de andre var sikre på at om bare rusen forsvant, ville det "gamle" barnet komme tilbake.

Da skamma jeg meg egentlig enda mer. Jeg klarte ikke å se ungen min bak det de sa var ruspersonligheten. Jeg klarte selvfølgelig å huske den lille ungen som kom krypende under dyna mi midt på natta, med runde, iskalde føtter. Jeg klarte å se den kreative jenta som alltid laget fine ting, hun som diktet rare sanger når vi var på biltur, hun som alltid sa de morsomme tinga. Jeg så det. Jeg likte den hun hadde vært, men jeg likte ikke den hun var blitt.

Til slutt, etter å ha vært der noen ganger, klarte jeg ikke å være stille mer. Jeg orket ikke en eneste gang til å høre om ruspersonligheten. For hvordan i all verden kunne jeg vite hva som var hennes personlighet og hva som var et resultat av rus? Det lurte jeg på. Det bekymret jeg meg over. Og jeg skamma meg over at jeg ikke klarte å se at "det var rusen som snakka" hver gang hun sa stygge ting til meg, brøt grensen mine, prøvde å påføre meg skyld.

- Hvordan kan jeg vite at det er rusen som snakker?, sa jeg.
Jeg sa mye mer også.
- Alle mennesker i verden er ikke snille, sa jeg,
- Noen er lite hyggelige. Noen er slemme. Noen er egoistiske og manipulerende. Selv om de ikke ruser seg. De er også noens unger. Tenk om min unge er sånn, sa jeg.

- Ikke alle slutter å ruse seg. Noen fortsetter og fortsetter. Da må jeg leve med dette resten av livet, mitt eller hennes, sa jeg, og den tanken var ikke til å holde ut.

Det var ikke så mye trøst å få akkurat, for det kunne jo hende. Det kunne jo hende hun aldri ville slutte med rus. Det kunne jo hende at det bak den ungen som rusa seg ikke var et spesielt hyggelig menneske. Men jeg trengte ikke trøst. Jeg trengte bare å si at jeg var redd for at jeg ikke kom til å like ungen min, selv om hun slutta å ruse seg. Jeg visste jo ikke hvem hun var. Det var lenge siden jeg hadde visst hvem hun var.

Og da, bare ved å si det, som for meg hadde vært unevnelig, skjedde det noe. Det er nemlig med skam som med troll: Trekk det fram i lyset, så sprekker det.

Det var ikke sånn at jeg fra en dag til en annen begynte å like henne igjen. Til det var det for mye løgn og manipulering, brutte avtaler og vonde ord. Men jeg ble snillere med meg selv. Og det er mye lettere å like andre med deres feil og mangler om man liker seg selv med sine egne feil.

Jeg skammet meg ikke over å ikke like henne mer. Jeg sørget over det. Og jeg aksepterte at sånn var det for meg, akkurat da. Jeg tenkte at det er trist, men sånn er det. Etter hvert klarte jeg å la de tingene som var bra og som jeg likte bli viktigere enn det jeg ikke likte. 

Om all skam forsvant til evig tid? Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har vært i skammekroken mange ganger siden. Og det er fortsatt vanskelig å gå ut av den, selv når jeg vet hva som må til. Så jeg gjør det - trekker trolla ut i lyset. Prøver, i hvert fall.

Og, ja, jeg liker ungen min. Og hun liker meg. Og begge to har vi et litt anstrengt forhold til begrepet ruspersonlighet. Men det er en annen historie....

Å leite etter skyld

Det at min unge skulle begynne å ruse seg, var ikke med i planen. I følge min plan skulle hun være en vanlig ungdom, som gjorde de vanlige ungdomstinga. Hun skulle klage over lekser, forhandle om innetider og slamre med dørene. Hun skulle synes at jeg var ganske teit store deler av tida, hun skulle slenge skittentøy på gulvet og bruke håndklær som om de kom fra en utømmelig kilde.

Vi er helt vanlige folk, med tydelige verdier og tydelige grenser. Vi spiser middag hver dag. Vi snakker om hva som er viktig i verden. Vi er stort sett snille. Vi har et normalt alkoholforbruk, og i vårt hus har ingen blitt slått. I våre tanker var det sånn at om våre unger eksperimenterte med rus, ville det dreie seg om alkohol. Vi var tydelige på at det ikke var greit å drikke alkohol før man var gammel nok, og mindreårige har aldri blitt servert alkohol hos oss. 

Vi har to eldre barn, som sklei gjennom ungdomstida. Ikke uten å snuble eller tråkke feil, men det gikk bra. Vi trudde vel egentlig at vi kunne det med å være foreldre. Ikke at vi streba etter å bli best i foreldreklassen, men vi syntes egentlig at vi var bra nok. Så gikk det så fryktelig galt.

Vi har leita etter grunner, selvfølgelig har vi det. Jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg hadde noen å skylde på - at jeg kunne si at det var på grunn av skolen, dårlige venner, en eller annen medisinsk tilstand ...  Jeg ønska meg et kakediagram, som fordelte andel av skyld. Og jeg ønsket at jeg selv skulle være bare en bitteliten del av den kaka.

Når vi ikke fant noe utenfor som var årsaken, begynte vi å spørre oss selv om hva vi hadde gjort galt. Det gjør alle foreldre til rusavhengige, tror jeg. I alle kriker og kroker i hukommelsen leiter vi etter episoder da vi var dårlige foreldre, og vi finner dem. For den som leiter, den finner. Feil etter feil, bevis på at vi ikke var bra nok.

Heldigvis leita ikke vi så lenge etter de feila. Vi slo oss til ro med at dette kunne hende alle, og nå hendte det oss. Selv om vi voksne gikk i utakt når det kom til hvordan vi skulle forholde oss til det at vi hadde et barn som rusa seg, klandra vi aldre hverandre for akkurat det. Vi syntes den andre gjorde mye dumt, skjønte lite, hadde feil løsninger - men vi anklaga aldri hverandre for å være dårlige foreldre.

Jeg har møtt mange foreldre som oss. Som har leita etter en grunn. Som kanskje har funnet en forklaring som gir mening. Som har fordelt skyld. Noen foreldre skylder på hverandre, særlig hvis de har mye oppsamla grums fra før. Noen legger ansvaret et annet sted, hos skolen, hos barnevernet, hos NAV. Og jeg skjønner det så inderlig godt.

Det er bare det at det å fordele skyld fører lite godt med seg. Man blir for det første veldig sliten av å leite etter skyld. Og for det andre: Hva hvis man finner et sted å plassere skyld - hva da?

Hva hvis jeg nå hadde kommet fram til at det var min skyld at ungen min rusa seg? Skulle jeg piska meg selv resten av livet? Ofte tenker man at den som er skyldig fortjener en straff, og om jeg har gjort feil i forhold til min unge, har jeg jammen blitt straffa nok for det.

Nei, jeg mener ikke at jeg er skyld i at min unge ble narkoman. Men jeg har gjort feil. Og jeg skal jammen ta min del av ansvaret for at kommunikasjonen var vanskelig og at jeg ikke klarte å finne de rette tiltakene. Det er mitt ansvar om jeg ikke klarte å se henne eller møte henne på en god måte, jeg var den voksne. Det er mitt ansvar å be om unnskyldning for ting jeg har sagt i affekt og fortvilelse. Og det er godt å ta det ansvaret. Da går det an å tilgi seg selv, å gå videre.

Å akseptere at ting skjer uten at man kan plassere skyld, eller finne noen å straffe, er vanskelig. Det er fristende å finne et sted å plassere skyld, og si at : Der - der er grunnen til at det gikk som det gikk. Da ville vi hatt noen vi kunne stille til ansvar, og kanskje til og med straffe. Kanskje vi til og med kunne sagt: Se hva du har gjort. Dette må du rette opp i.

Det er bare det at om vi skulle kunne utgjøre en forskjell for ungen vår, trengte vi ikke fiender eller motstandere. Vi trengte allierte utenfor familien. Vi trengte å alliere oss også med dem vi ellers lett kunne være fristet til å se som motstandere. Og ikke minst: Vi trengte at vi som elsket henne var på samme lag i kampen mot rusen.

Vi hadde vært en ganske vanlig familie. Så ble vi en dysfunksjonell rusfamilie. Ingenting gikk på skinner mer. Vi var uenige om veldig mye. Det var en rar og anspent situasjon i vårt hus. Kommunikasjon var et fremmedord. Men vi klarte å gjøre noe som jeg i ettertid kan se at er veldig viktig: Vi fordelte ikke skyld.