"Nå må foreldrene komme på banen"...

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, uttrykket "Nå må foreldrene komme på banen". Det er skikkelig lett å nikke enig til det.  Selvfølgelig er det det. Selvfølgelig er det viktig at foreldrene er på banen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt lei meg når jeg har hørt det uttrykket. Ikke fordi jeg ikke enig. For det er jeg. Foreldrene bør på banen. Jeg blir lei meg fordi det ofte blir uttalt med heva pekefinger, strengt ansiktsuttrykk og en dose med nedlatenhet og fordommer.

"Ungdom ruser seg tidligere/oftere/mer enn før. Nå må foreldrene på banen!".
De som sier det, har mest sannsynlig ikke barn som ruser seg. Og de tror mest sannsynlig at de er mye mer på banen enn sånne som meg. Kanskje tror de at de er flinkere til å snakke med ungen sin, til å sette grenser, til å oppdra.

Ja, jeg er hårsår. Jeg blir lei meg. Jeg blir sint. Kanskje de er flinkere foreldre enn meg, de som sier at foreldrene må på banen. Men det er jammen ikke fordi jeg ikke var på banen at min unge begynte å ruse seg.

Noen ganger var jeg på feil bane, det innrømmer jeg. Det var nemlig ikke lett å holde følge da hun veksla mellom ulike baner i rasende fart.

Noen ganger rota jeg meg bort. Du vet, når du egentlig skal være midt på fotballbanen, går deg vill og plutselig befinner deg helt bak mål. Sånn hadde jeg det mange ganger.

Jeg har ikke vært på skøytebanen, jeg har ikke det, men jeg har jammen sklidd rundt på glattisen og fått sår både på knærna og i panna.

Klart foreldre skal på banen. Det er bare det at de man henvender seg til med sånne utsagn ofte er på banen både dag og natt. Og noen av de banene er så grusomme at jeg nesten ikke orker å tenke på det.

Det er viktig å engasjere foreldre. Det er viktig å informere foreldre. Og det er viktig ar de som sitter på tribuneplass tenker over hvordan de sier ting. Da kan vi som har svetta rundt på de ulike banene trekke inn piggene. Kanskje vi kan snakke sammen, også. Vi har mye kunnskap om hva det kan være lurt å gjøre når underlaget svikter. Vi har nemlig drøssevis med erfaring, særlig med ting som ikke virker...

Men igjen, og det er sikkert ikke siste gang jeg kommer til å føle behov for å si dette: Det er for lettvint å tro at ungene våre ble rusavhengige fordi vi ikke var på banen. Og kanskje du ikke en gang tror det, du som sier det, men bruker uttrykket av gammel vane: Tenk deg om. 

Vi er flere som blir lei oss når vi hører det. Det skaper avstand mellom oss. Og avstand - det har vi ikke råd til når det gjelder å ta vare på ungene våre. Da er det heller viktig at vi er på samme bane.

En pappa jeg av og til møter...

Av og til, når jeg går gjennom byen jeg bor i, hender det at jeg slår av en prat med en av de godt voksne, slitne narkomane som bor her. Du vet, en sånn som har knekk i knærna og snakker litt sakte. En sånn som det er ubehagelig å se, en som minner oss om at livet ikke er som et eventyr der det alltid går bra til slutt.

- Åssen går det med dattera di?, spør han ofte.

Jeg gir en statusoppdatering, og heldigvis har jeg en god stund kunnet si at det går bra.

Så er det min tur.

- Åssen går det med dattera di?, spør jeg.

Vi står der, på mange måter veldig ulike, men i det å bekymre oss for ungene våre, stiller vi nøyaktig likt. Eller, han har en erfaring med seg som jeg ikke har, så han vet om uendelig mange flere ting det går an å bekymre seg for enn det jeg noen gang hadde tenkt. I alle fall var det sånn de første gangene vi snakka sammen. Jeg har lært mye om hvor vanskelig ting kan være siden de første gangene vi snakka sammen.

Om jeg synes at jeg har blitt møtt, og av og til møtes, med at folk ser ned på meg fordi jeg har et barn som er rusavhengig, har han det hundre ganger verre. Jeg lever et liv som gjør at jeg kan frigjøre meg fra skyldfølelse og skam mye lettere enn det han kan. Ikke at jeg er noen supermamma, men jeg vet at livet i vår familie ikke skiller seg nevneverdig fra de fleste andre familier. Vi jobber, vi spiser middag, har en stabil bosituasjon og lever i et hjem uten rusproblemer.

Ingen av de tingene jeg nevner over, kan han skilte med.

Han har levd et ustabilt liv, et liv som ikke er noe et barn bør vokse opp i.

Han er en av dem som man tenker om at «Det er jo ikke rart at det går så dårlig med datteren, når hun kommer fra et sånt hjem». Og, ja, vi vet at hennes utgangspunkt har vært fullt av risikofaktorer, og at det dessverre ikke har gått så bra.

Jeg mener mye om hvordan barn bør vokse opp. Jeg mener mye om hvordan samfunnet bør gå inn og ta ansvar når barn ikke har det bra. Ingen bør vokse opp i hjem med rus, vold eller annen omsorgssvikt. Alle fortjener å være trygge i sitt eget hjem.

Det finnes voksne som ikke klarer å ta vare på barna sine. Det betyr ikke at de ikke er glad i ungene sine, eller at de ikke bekymrer seg over dem. Sånn som han jeg pleier å snakke med. Han har ikke klart å være en trygg pappa. Det er skikkelig mange ting han ikke har fått til. Det føler han en voldsom skyld for, at han ikke kunne være sammen med datteren i oppveksten, at han ikke klarte å slutte å ruse seg, at han aldri har klart å være en god rollemodell. Han har ikke tatt det ansvaret vi ønsker og forventer at en pappa skal ta. Han vet det. Og han tar, etter min mening, ikke det ansvaret nå heller.

Det går ikke bra med datteren hans. Kanskje hadde det gjort det om hun hadde andre foreldre. Hun hadde et dårlig utgangspunkt, og det er lett å tenke at om ting hadde vært annerledes, ville det ha gått bra med henne.

Men kanskje ikke, likevel.

Hun som vokste opp med middag hver dag, og det jeg ser på som fornuftige grenser og sunne verdier hjemme hos oss, ble rusavhengig, hun, også.

Nå skriver jeg meg bort. Jeg skulle ikke inn på den bagasjebiten eller oppvekstbiten. Jeg synes det er viktig, men det var ikke det jeg skulle si noe om nå. Nå skulle jeg si noe om de møtene som av og til finner sted på en fortauskant i byen.

I de møtene, når vi utveksler siste nytt på bekymringsfronten, oppheves noen skiller. Da er det at jeg lever et vanlig liv og at han lever i rus og kriminalitet underordnet. Jeg trenger ikke å si noe om dårlige valg han har tatt. Han trenger ikke å minne meg på at jeg ikke fikk det til, jeg heller. Når vi møtes med våre følelser, stiller vi helt på like fot. Da er vi to foreldre som begge har, eller har hatt, grunn til bekymring. Vi snakker om livet på gata, om det å ikke få svar på telefonen, om dårlig stoff. Vi snakker om hvor farlig verden er.

Og begge elsker vi døtrene våre så høyt man bare kan elske barnet sitt.

En tur i skammekroken....

Mens jeg kan føle skyld over noe jeg har gjort, sitter skammen dypere. Den sier ikke at der gjorde jeg en dårlig handling. Den sier at jeg er et dårlig menneske. Handlinger som fører til at jeg føler skyld, kan jeg gjøre noe med. De kan jeg fikse. Jeg kan også unn-skylde meg.

Det er mye vanskeligere å uskamme seg enn å unnskylde seg. I alle fall er det sånn for meg. Det jeg skammer meg over, vil jeg helst skjule. Jeg vil ikke rope ut til all verden at jeg er et dårlig menneske. Jeg vil ikke at verden skal bekrefte hvor verdiløs jeg er.

Jeg vet at mange skammer seg over å ha et barn som er rusavhengig. Det var aldri min skam. Det var noe som skjedde, noe jeg ikke klarte å gjøre noe med, selv om jeg gjorde så godt jeg kunne. Min skam var en annen.

Jeg likte ikke ungen min. Altså, jeg elsket henne. Det har jeg gjort fra før hun ble født. Jeg var stolt av henne, også da hun var i aktiv rus var jeg stolt over hvor flink hun var til å holde på verdigheten sin, til å kjempe for sin rett, om enn i det jeg oppfatta som gale sammenhenger. Jeg elsket henne. Jeg var stolt av henne. Men jeg likte henne ikke.

Fortsatt er det vanskelig å si, for man skal jo like ungen sin, uansett. Men jeg fikk det altså ikke til. Jeg likte den hun hadde vært, ikke den hun hadde blitt. Jeg følte meg som den aller dårligste i mammaklassen. Og jeg følte en enorm konflikt inni meg. Jeg elsket en som jeg ikke likte. En jeg ville strekke meg veldig langt for. En jeg bare ønsket alt mulig godt. 

- Du må jo like ungen din, sa fornuften, og ramset opp alle hennes gode egenskaper.

Følelsene hørte ikke på i det hele tatt. Jeg følte meg utrygg, utilstrekkelig, slem. Jeg følte meg som et dårlig menneske.

Jeg husker det aller første pårørendekurset jeg var på. Det var i regi av DPS i Vestfold, tilbake i 2011. Det var fint å treffe andre, det var fint at ulike nyttige temaer ble tatt opp. Men ganske lenge følte jeg med ensom. Jeg følte meg som et dårlig menneske, puttet inn i en gruppe med supermødre og fedre, som hadde så stor tro på ungene sine. Og der satt jeg, og tvilte på at min unge var en som egentlig ville ha endring. Jeg tvilte på om hun noen gang virkelig ville bli en del av flokken igjen. 

Mens alle de andre fortalte om alle de gode egenskapene barna deres hadde, satt jeg der og var mora til en unge jeg ikke likte. Når noen sa noe negativt om ungene sine, var de andre foreldrene raskt på pletten og sa "Det er rusen som snakker. Det der er ruspersonligheten". Og det virket som om alle de andre var sikre på at om bare rusen forsvant, ville det "gamle" barnet komme tilbake.

Da skamma jeg meg egentlig enda mer. Jeg klarte ikke å se ungen min bak det de sa var ruspersonligheten. Jeg klarte selvfølgelig å huske den lille ungen som kom krypende under dyna mi midt på natta, med runde, iskalde føtter. Jeg klarte å se den kreative jenta som alltid laget fine ting, hun som diktet rare sanger når vi var på biltur, hun som alltid sa de morsomme tinga. Jeg så det. Jeg likte den hun hadde vært, men jeg likte ikke den hun var blitt.

Til slutt, etter å ha vært der noen ganger, klarte jeg ikke å være stille mer. Jeg orket ikke en eneste gang til å høre om ruspersonligheten. For hvordan i all verden kunne jeg vite hva som var hennes personlighet og hva som var et resultat av rus? Det lurte jeg på. Det bekymret jeg meg over. Og jeg skamma meg over at jeg ikke klarte å se at "det var rusen som snakka" hver gang hun sa stygge ting til meg, brøt grensen mine, prøvde å påføre meg skyld.

- Hvordan kan jeg vite at det er rusen som snakker?, sa jeg.
Jeg sa mye mer også.
- Alle mennesker i verden er ikke snille, sa jeg,
- Noen er lite hyggelige. Noen er slemme. Noen er egoistiske og manipulerende. Selv om de ikke ruser seg. De er også noens unger. Tenk om min unge er sånn, sa jeg.

- Ikke alle slutter å ruse seg. Noen fortsetter og fortsetter. Da må jeg leve med dette resten av livet, mitt eller hennes, sa jeg, og den tanken var ikke til å holde ut.

Det var ikke så mye trøst å få akkurat, for det kunne jo hende. Det kunne jo hende hun aldri ville slutte med rus. Det kunne jo hende at det bak den ungen som rusa seg ikke var et spesielt hyggelig menneske. Men jeg trengte ikke trøst. Jeg trengte bare å si at jeg var redd for at jeg ikke kom til å like ungen min, selv om hun slutta å ruse seg. Jeg visste jo ikke hvem hun var. Det var lenge siden jeg hadde visst hvem hun var.

Og da, bare ved å si det, som for meg hadde vært unevnelig, skjedde det noe. Det er nemlig med skam som med troll: Trekk det fram i lyset, så sprekker det.

Det var ikke sånn at jeg fra en dag til en annen begynte å like henne igjen. Til det var det for mye løgn og manipulering, brutte avtaler og vonde ord. Men jeg ble snillere med meg selv. Og det er mye lettere å like andre med deres feil og mangler om man liker seg selv med sine egne feil.

Jeg skammet meg ikke over å ikke like henne mer. Jeg sørget over det. Og jeg aksepterte at sånn var det for meg, akkurat da. Jeg tenkte at det er trist, men sånn er det. Etter hvert klarte jeg å la de tingene som var bra og som jeg likte bli viktigere enn det jeg ikke likte. 

Om all skam forsvant til evig tid? Nei, selvfølgelig ikke. Jeg har vært i skammekroken mange ganger siden. Og det er fortsatt vanskelig å gå ut av den, selv når jeg vet hva som må til. Så jeg gjør det - trekker trolla ut i lyset. Prøver, i hvert fall.

Og, ja, jeg liker ungen min. Og hun liker meg. Og begge to har vi et litt anstrengt forhold til begrepet ruspersonlighet. Men det er en annen historie....

Å se at hun ble mindre og mindre

En av grunnene til at jeg valgte å være åpen om hva som skjedde hos oss tidlig i min unges ruskarriere, hadde med skam å gjøre. Noen vil kanskje heller si at det mer handla om skamløshet, men dem om det.

Jeg valgte aldri å bli mora til en rusavhengig, og nekta å finne meg i at det var noe jeg skulle skamme meg over. Like viktig var det at jeg ikke ville at hun skulle skamme seg. Skam er tungt å bære, og ei vanskelig bør å legge fra seg hvis den først har satt seg fast.

Hvis jeg virkelig mente at vi ikke skulle skamme oss, kunne ikke jeg samtidig dekke over eller skjule noe. Jeg kunne ikke gjemme bort ungen min og samtidig be henne holde hodet heva. Konsekvensen var at for meg ble åpenhet rett og slett en nødvendighet.

Jeg har alltid vært stolt av ungen min. Jeg har vært forbanna på henne. Jeg har syntes hun har gjort dumme ting. Men midt oppe i kaoset har jeg beundret måten hun har gjort ting på. Jeg har beundret evnen hennes til å ta seg fram i verden, utholdenheten, styrken. Jeg har beundret måten hun finner løsninger på, selv om jeg har vært uenig i løsningene.

Det var vanskelig å se at hun valgte å gå på farlige veier. Det var ille å være vitne til hvor dårlig hun behandlet seg selv. Og det var grusomt å se hvordan hun aksepterte å bli dårlig behandlet av andre. Min sterke, tøffe unge begynte å akseptere at hun var mindre verdt enn andre.

En sak er at det er brutalt innad i rusmiljøet. En annen ting er hvordan oppegående mennesker, som ellers er opptatt av regler og høflighet, tillater seg å snakke til narkomane. Som om de er annenrangs borgere som ikke fortjener respekt.

Også fra hjelpevesenet har hun møtt fordommer og uhøflig behandling. Jeg har sittet ved siden av datteren min mens hun har snakket med saksbehandlere i NAV på telefonen. Maken til nedlatenhet og frekkhet har jeg sjelden hørt. Jeg vet at det er ikke spesielt for NAV, det samme har hun møtt andre steder, på skole og i helsevesenet.

Blikkene og kommentarene hun har fått fra vanlige folk på gata, i butikker, på kafeer, er så stygge at om ungene til de pene menneskene bak kommentarene hadde fått høre det, ville de ikke trodd at det var sant.

Det, at min unge var fritt vilt for andres nedlatenhet og fordommer, var noe av det aller verste å se på. Å se hvordan hun begynte å tro det de sa og redusere seg selv, var ikke til å holde ut. Å se at hun begynte å bøye hodet og miste respekt for seg selv, var så vondt at det fortsatt er vanskelig å tenke på.

- Jeg er jo bare en narkis, kunne hun si, som om det gjorde det greit å ta i mot stygge kommentarer, som om hun ikke fortjente bedre.

Det måten folk tillater seg å snakke om, og til, narkomane på, gjør meg forbanna. En ting er å mene noe om narkotikapolitikk og kriminalitet. Noe annet er å mobbe og trakassere folk som allerede befinner seg langt nede.

Det er fullstendig unødvendig, og veldig slemt, å spenne bein av folk som allerede har snubla. Herregud, de som har snubla bør vi strekke ut ei hand til, oppmuntre dem til å reise seg, og heie på dem når de gjør det. Og kan vi ikke, eller vil vi ikke gjøre det, kan vi i det minste la dem være i fred. Det samme hvis de ikke kan eller vil.

Det er ikke vår oppgave å gå rundt i verden å opplyse andre folk om hvorfor vi ikke liker dem. Først bør vi i så fall riste dørmatta som ligger foran vårt eget glasshus. Og ta en grundig kikk i speilet. Hatytringer mot utsatte grupper, nei, mot noen, er ikke greit. Ikke i den virkelige verden. Ikke på nett. Ikke noe sted.

Ungen min har aldri vært bare en narkis. Selv når hun var på sitt aller verste, var hun mye mer enn det. Hun bar på drømmer og håp. Selv om hun var tung rusmisbuker, var hun morsom og kunnskapsrik. Hadde noen prøvd å diskutere hva som foregikk i nyhetsbildet, ville de sikkert blitt overrasket over alt hun visste. Hun var fortsatt noens venn, noens barn.

Alle er mer enn det man ser i forbifarta. Og de som har grunn til å skamme seg, er de som ikke klarer å møte dem som ikke er akkurat som dem selv med høflighet og respekt.