søndag 25. februar 2018

Rusen begynte på ungdomsskolen (eller på kino i Larvik)

Noen ganger når jeg snakker med datteren min, tar jeg fram notatblokka mi. Da endrer samtalen seg litt, både hun og jeg går inn i intervjumodus. For meg, som til vanlig snakker med ganske mange mennesker på denne måten, er situasjonen likevel uvant. Rett som det er må jeg legge fra meg blokka og tenke litt over hvordan jeg skal gå fram. Situasjonen er litt kunstig når vi snakker om ting vi egentlig har snakka om mange ganger før, litt formelt og rart. Jeg opplever at det er mye lettere når jeg snakker med en fremmed. Da er jeg verken følelsesmessig engasjert eller part i saken.

- Når skjønte du at du var avhengig?, spør jeg, og tror i utgangspunktet at det er noe hun kommer til å svare kort og greit på. Det viser seg at det blir en ganske lang samtale. Og i stedet for å snakke om avhengighet, snakker vi om starten på hennes rusmisbruk.

Hun starter med å fortelle om da hun gikk på ungdomsskolen, at siden hun og venninna hennes røkte kom de også naturlig til å være en del i nærheten av dem som røkte hasj. Det var en del rus på skolen i den perioden hun gikk der, minnes hun.

- Jeg husker første gangen jeg røkte hasj. Det var på kino'n i Larvik, forteller hun.
Sammen med venninna si, prøvde hun for første gang.
- Jeg var en av dem som ikke merka en dritt første gangen, så det var ganske kjedelig der jeg fløy rundt i byen med to fjerne mennesker, sier hun, men legger til at hun var så sta at hun prøvde igjen.

Hun fikk kjæreste, også det på ungdomsskolen, og forteller at de røkte hasj mer eller mindre hele tida.
- Jeg var rusa på skolen ganske ofte, men jeg timet det alltid sånn at det var minst fire timer til jeg skulle hjem etter at jeg hadde rusa meg, sier hun.

Jeg prøver å tenke tilbake til den tida. På hva vi oppdaget og hva vi gjorde.
Vi kunne lukte at hun røkte, men hun blånektet.
- Det kan godt hende at du ikke røyker, men jakka di gjør det i alle fall, husker jeg at faren hennes sa til henne.
Hun innrømmet fortsatt ingenting. Hun røkte faktisk aldri en eneste sigarett så vi så det før etter hun hadde fylt 18.
En gang spurte jeg henne om akkurat det, hvorfor hun aldri tok en røyk på trappa hjemme, hun gjorde jo så mye annet.
- Jeg visste at dere ikke hadde likt det, sa hun. Et øyeblikk var vi stille, så lo vi hysterisk, begge to.

Det var i ungdomsskoletiden hennes vi begynte å bekymre oss. Jeg så at hun fikk nye venner på Facebook, folk jeg visste det var mye uro rundt. Vi tok henne i å drikke alkohol, og seilte opp til å bli verdens strengeste foreldre. Skulle hun sove hos venninner, ringte vi til foreldrene. Vi passa på innetidene. Vi passa på at hun gikk på skolen. Og hun forholdt seg til reglene - sånn kunne hun fly under radaren en stund til.

Samtidig økte konfliktnivået hjemme. Jeg var den slemme, faren den snille. I alle fall opplevde jeg det sånn. Vi hadde ulike forståelse av hva som var problemet, hvor alvorlig det var og hva vi skulle gjøre med det. Vi krangla om de tingene der, samtidig som vi stadig forsøkte å endre på ungen. Det var før vi skjønte at det er umulig, eller i hvert fall veldig vanskelig, å forandre på andre folk. 

Krangler og konflikter gikk på kryss og tvers i huset. Både krangler med ord, og uenighet vist på andre måter, med stillhet og kroppsspråk. Når jeg ser tilbake, er det lett å tenke at det vi opplevde var dyp fortvilelse og maktesløshet.  Ingen hadde det så veldig bra i den perioden. Og ingen av oss visste hvordan vi skulle håndtere det. Alt vi visste, var at de andre ikke håndterte situasjonen riktig. Det ble vanskeligere å snakke sammen. Det ble vanskeligere å finne lyspunkter. Det var få bekymringsløse dager. Og det var innmari ensomt.

Hun har helt rett, ungen min, når hun sier at det ikke var så greit hjemme i de åra. Og verre skulle det bli. Mye verre.

fredag 23. februar 2018

Å sove godt om natta

Før, etter at hun hadde begynt å ruse seg, men fortsatt bodde hjemme, eller etter at hun hadde flyttet og var hjemme på overnattingsbesøk, var det alltid vanskelig å sove om natta.

Først satt jeg oppe så lenge jeg orka, og de som kjenner meg vet at det er lenge. Likevel holdt hun alltid ut lenger enn meg.

Når jeg endelig gikk og la meg, spratt jeg alltid opp minst en gang. Hadde jeg huska på å legge veska mi inn på soverommet? Og hvor var telefonen?

Så fulgte noen urolige timer der jeg både prøvde å hvile mens jeg samtidig lyttet. Tok hun i døra og gikk ut? Eller hørte jeg at hun gikk og la seg? Når jeg var sikker på at hun hadde lagt seg, kunne jeg sove. Litt. For aller helst ville jeg jo være våken før henne, for å tro at jeg hadde en viss oversikt over hvor hun skulle, hva hun skulle og hvem hun skulle det med.

Nå har hun vært hjemme noen dager på vinterferie, og igjen har jeg sovet alt for lite. Grunnen er imidlertid en helt annen i dag enn for noen år siden. Nå legger jeg meg alt for seint når hun er hjemme fordi vi har så mye å snakke om. Den kloke ungen har blitt et av mine favorittmennesker å dele tanker med.

Fortsatt klarer jeg ikke å være oppe like lenge som henne. Men selv om jeg legger meg først, sovner jeg som en stein.

Og veska mi, den har jeg ingen anelse om hvor jeg har slengt fra meg.

mandag 19. februar 2018

Det skjer i de beste familier ...

Det skjer i de beste familier, har det hendt at folk har sagt til meg.
Det er sikkert ment som en trøst, og mange ganger har det føltes sånn, også.
Det har vært godt at noen har sagt at det skjer i de beste familier, som om de regner vår familie inn blant dem.

Saken er at vi er ikke en av "de beste familier". Vi er en av de vanlige.
Vi dro på søndagstur med ungene da de var små, vi spilte brettspill, har vært på ferie i Dyreparken og Legoland, og en del andre land også. Vi lærte ungene å være snill mot dyrene, ikke kaste søppel i naturen, tenke på dem som ikke har det så bra, gjøre lekser og være snille mot andre.

Vi spiste middag sammen hver dag. OK, noen dager var det brødskiver, men ungene i vårt hus har både sett kokte poteter, pasta og couscous.


Det er ikke noe sjeldent med oss. Vi har kjefta og vi har rost. Noen dager hadde vi dårlig tid, andre ganger hadde vi et hav av det. Vi prøvde å være konsekvente på leggetider, men klarte de ikke alltid. Vi har satt grenser, og fulgt dem så godt vi kunne. Vi er vanlige, snille folk. De eneste som har slått hverandre i vårt hus, er ungene da de var små og braka sammen i kamp over en eller annen filleting.

Vi er vanlige folk. Vi er ikke de beste, men vi er ikke de verste, heller.

Og det er poenget mitt. Rus rammer de beste, de vanlige og de verste. Hvem som hører til i hvilken kategori, vil ikke jeg begi meg ut på å vurdere. Jeg sitter tross alt i glasshus, og lar den som er ren kaste den første sten. Hvis han eller hun vil, eller tør. Det er nemlig fort gjort å rykke opp og ned i familiekategoriene. Veien mellom de beste, de vanlige og de verste kan nemlig være kort.

På et tidspunkt slutta vår relativt velfungerende familie å fungere. Da rusen kom inn i huset, ble vi mer masete, mer kjeftete, mer kontrollerende, mer sinte, mer triste. Vi ble mer av mye. Fortsatt var vi vanlige. Vi ble nemlig en vanlig dysfunksjonell rusfamilie, full av slitne folk med sinne, sorg og kontrollbehov.

Veien tilbake til det normale familielivet var bratt og lang. Vi har blitt midre masete. Mindre kjeftete. Mindre redde. Og mye mer glade. Hverdagene er uten de helt store svingningene. De er vanlige, til og med litt kjedelige av og til. Det er helt greit. Jeg har hatt spenning nok for et helt liv.

Nå heier jeg på det vanlige.
.


fredag 16. februar 2018

Å feste sin egen oksygenmaske først ...




- Noen ganger skulle jeg ønske jeg fikk et hjerteinfarkt, sa han.
Jeg nikket, og visste akkurat hvordan han hadde det.
Selvfølgelig er det helt absurd å ønske seg en potensielt dødelig sykdom, og enda mer vanvittig at den man snakker med nikker enig. Det var ikke det at vi ønsket å dø, noen av oss. Det var følelsen av maktesløshet over å være i en situasjon vi ikke ante hvordan vi skulle komme ut av.

Han hadde en unge som var grenseløs i sin rusbruk. Jeg var på akkurat samme sted for noen år siden. Da var det jeg som ønsket at noe skulle stoppe meg. Ikke akkurat et hjerteinfarkt, men et brukket bein, kanskje, eller en tilstand som gjorde at jeg kunne tilbringe noen uker i senga, uten dårlig samvittighet for alle stedene jeg ikke kunne være.

Jeg var så sliten. Og absolutt ingen av tingene jeg gjorde for å få min unge på bedre tanker og rett kjøl, nytta. Den gangen trodde jeg nok egentlig innerst inne at jeg fortsatt satt med løsningen, at jeg på en eller annen måte kunne hjelpe min unge ut av rusen. At bare jeg sa de rette tingene, fant de rette tiltakene, allierte meg med de rette folka, da ville alt bli bedre.

Så fant jeg ut at det å elske henne ikke var nok. All kjærlighet i verden kan ikke redde noen som ikke vil reddes. Midt oppe i alle forsøk på å finne løsninger, holdt jeg på å gå til grunne selv. Jeg var i konstant alarmberedskap, jeg hadde glemt hvordan det var å hvile.

Selv om følelsene mine sa at jeg skulle kjempe for ungen min nærmest konstant, sa fornuften heldigvis noe annet. Fornuften sa det samme som de sier før flyavgang: Skulle det bli nødvendig, fest din egen oksygenmaske før du hjelper sidemannen. Selv om sidemannen er ungen din.
Utslitte pårørende kan ikke hjelpe noen andre. Mennesker som utsletter seg selv, kan ikke være positive krefter i andres liv.

Jeg begynte å ta vare på meg sjøl. Det var det beste jeg kunne gjøre for min unge.

tirsdag 13. februar 2018

Takk til familieteamet i Fossumkollektivet

.


I de to og et halvt årene min unge har vært i rusbehandling i Fossumkollektivet, har jeg vært i behandling hos familieteamet. Det er nemlig sånn at i Fossumsystemet blir vi som er pårørende sett på som selvstendige, viktige personer som trenger hjelp for vår egen del, og ikke bare som noen som trenger kunnskap om hvordan vi skal støtte ungene våre når de en dag kommer ut i verden igjen.

Det var ikke uten motstand jeg møtte opp til de aller første foreldredagene, eller foreldrehelg som det het da. Jeg hadde ikke lyst til å bruke mer av tida mi på rus. Jeg hadde lyst til å dra til København og gå på museum, ikke sitte og høre grusomme historier fra rusfamilier. Det hadde jeg fått nok av.

Jeg dro til den aller første familiehelga for å se om det var noe jeg orka å holde på med. Og så tenkte jeg at mannen min sikkert trengte det, siden han til vanlig ikke skravler liker mye som det jeg gjør. Det er litt flaut å innrømme at jeg var akkurat så arrogant som det høres ut. Og så godt å innrømme at opplevelsen ble en ganske annen enn jeg forestilte meg.

Når det snudde? Ikke så mange minuttene ut i den første samlinga. Det snudde ikke fordi jeg syntes at alt som ble sagt var klokt eller fordi musikken var så fin. Det snudde da jeg bestemte meg for at enten måtte jeg bare dra hjem igjen, eller så måtte jeg gjøre dette for bare min egen del.

Og da var det lett. Da kunne jeg si ting akkurat så brutalt som jeg av og til gjør det. Da kunne jeg være fullstendig ærlig om tvil og tro, håpløshet og motstand. Da kunne jeg ta utgangspunkt i hva jeg mente og følte, og ikke ta hensyn til hva ungene mine, mannen min, vennene mine, andre foreldre, tilfeldige forbipasserende eller resten av verden mente.

Jeg har vært på foreldrehelger/dager og delt min historie og mine følelser med andre foreldre. Vi har ledd og grått, delt morsomme, rare, triste og grusomme historier. Ikke en eneste gang har jeg blitt møtt med fordømmelse. Fossumforeldre er utrolig rause.

Jeg har vært på familiehelger. Der møtes ungdommer i behandling, foreldre og søsken. Noen av møtene er såre. Noen er sinte. Noen er triste. Men også der hersker rausheten, og når det kommer opp ting man tenker at man ikke tåler, er gruppa der og passer på. For min del er det mødregruppa som har tatt vare på meg. Det er en fantastisk gjeng. Hver eneste gang har jeg lært noe nytt og reist hjem med nye tanker. Mange nye tanker.

Jeg har vært på pårørendeuke. Den skal jeg skrive om en annen gang. Det er to år siden jeg opplevde "Mirakelet på Bøkevangen". Det fortjener en egen post.

Nå skal jeg egentlig bare takke familieteamet. Det består av flotte folk, som tar godt vare på pårørende i krise. Jeg tror ikke det er mulig å forklare hvor viktig det familiearbeidet som gjøres er. I alle fall ikke kort. Derfor skal jeg ikke gjøre det kort. Jeg skal gjøre det langt - en annen gang. Nå skal jeg takke, kort, men jeg må si litt om hva jeg takker for, og hvorfor jeg synes det er så viktig på mange områder.

Det har vært viktig for meg personlig. Jeg oppdaget blant annet at det jeg trodde var sinne, egentlig var sorg. Da jeg begynte å sørge over at jeg aldri fikk oppleve de årene der ungen min ble voksen på en ordentlig måte, var det noe som løsnet. Jeg ble roligere, og det har jeg hatt godt av.
Jeg har innsett at uansett hvordan det går med min unge i framtida, har jeg rett på et godt liv. Jeg har utvekslet erfaringer med andre, og ser at det er mange måter å løse vanskelige situasjoner på.

Det fine med å se andre ungdommer, har vært at jeg har innsett at min unge og vår situasjon ikke er så spesiell. Jeg har sett noen som har klart seg godt, og noen som ikke klarer seg gjennom behandlingen. Noen har ikke klart seg i det hele tatt. Jeg har sett det brutale livet, og jeg har lært meg å ikke være redd for det som enda ikke har skjedd.

Jeg har lært at det jeg alltid har sagt, men kanskje ikke alltid ment, er sant: Det hjelper å snakke om det.

For min familie har familiearbeidet på mange måter gitt oss et nytt språk. Vi har blitt rausere mot hverandre. Etter å ha hørt mange nok ganger at "alle har rett på sin versjon av det som har hendt" har det blitt en del av meg. Av oss. Det har blitt lettere å plassere problemet hos den som eier det. Da går det til og med an å løse ting.

Familiearbeidet i Fossum har vært uhyre viktig for hvordan vi som pårørende har opplevd behandlingen, og hvilke signaler vi sender tilbake til ungene våre. Jeg opplever at Fossumforeldre i stor grad er lojale til ungenes behandlingsløp. Det kommer ikke av seg selv. Og det betyr ikke at vi synes at alt er bra.

Jeg er ikke den eneste som har stilt spørsmål ved ting jeg har hørt om behandlingen. Jeg er ikke den eneste som har klaget på at det av og til er vanskelig å få kontakt med avdelingene. Jeg er ikke den eneste som har tenkt at dette umulig kan ivareta min unge.

Da har familieteamet tålmodig svart på spørsmål, brakt kritikk tilbake til avdelingene, forsøkt å endre rutiner, forklart hvorfor noen ting gjøre på akkurat den måten, forsikret oss om at våre barn blir ivaretatt og at det ligger en tanke bak behandlingsvalgene.
Den delen av familiearbeidet burde de som jobber i avdelingene og administrasjonen være dypt takknemlige for. Det er sikkert ikke uvanlig at de får telefoner fra engstelige og usikre foreldre, som i tillegg kan være ganske sinte og oppgitte. Vi er nemlig en foreldregruppe som har mange års trening i mas, og i tillegg har vi ofte et velutvikla kontrollbehov. Takket være familieteamet er det i alle fall mange telefoner jeg ikke trengte å ta, siden de tok mine bekymringer på alvor, tok i mot frustrasjonen min og svarte på spørsmål.

Takk, altså, til familieteamet i Fossumkollektivet. Jeg er ferdig hos dere. Jeg håper at jeg aldri mer skal sitte i ring fordi ungen min er i behandling, men jeg kommer til å savne ringen og dere.
Takk for at jeg fikk nåla med Fossumrosa, den som er oppreist og symboliserer at jeg skal stå på egne bein.

Og takk for at jeg fikk være med på å erfare at det å stå på egne bein ikke betyr at man må stå aleine.

søndag 11. februar 2018

Den aller beste morsdagsgaven

.


Denne helga har jeg vært på Sørmarka. Alle som har, eller har hatt, kontakt med rusbehandling i Fossumkollektivets avdelinger i Østfold, vet at da har jeg vært på familiehelg. Familiehelgene er en del av kollektivets familiearbeid, et sted der ungdom og pårørende kan møte hverandre i trygge rammer og blant annet bygge opp igjen relasjoner som har vært utsatt for tøffe prøvelser.

Jeg kommer sikkert til å si noe senere en gang om hvor viktig familiearbeidet i Fossum har vært for meg og min flokk. Det blir ikke i dag. I dag er jeg full av inntrykk og kjempesliten etter de mange sterke møtene helga bød på, og jeg må sortere mer før jeg kan oppsummere skikkelig.

Da jeg dro til Sørmarka på fredag, visste jeg at det var for siste gang. Min unge er ferdig i rusbehandling, og dette var avrundingshelgen både for henne og oss. På fredag fikk jeg en orkidé av henne, en morsdagsgave et par dager for tidlig, med i dag ga hun meg den aller beste gaven: Seg selv.

Midt i den store salen sto hun, rakrygget og rolig og fortalte sin historie. I salen satt foreldre, søsken, ungdommer fra avdelingene og ansatte i Fossumkollektivet. Hun, som ikke liker å ta ordet i forsamlinger, fortalte hvordan hennes behandlingsløp har vært, og hva hun tenker for framtida.

Uten manus delte hun sin historie med over hundre tilhørere.
Ikke et øyeblikk nølte hun. Hun la ikke skjul på noe, men hun hadde heller ingen dramatiske effekter. Det som kom, var nøkternt, ærlig og uhyre sterkt. Hun fortalte om kronglete stier, avsporinger og motstand mot behandling. Og om hvordan hun til slutt tok tak og begynte å jobbe med seg selv.

Altså, siden jeg elsker henne, ville jeg selvfølgelig vært inhabil hvis jeg skulle skrevet en anmeldelse av form, innhold og framføring. Men det skal jeg jo ikke. Det jeg skal gjøre, er å si hvor stolt jeg er, og hvor flink hun var. Det kreves mot til å stå opp og fortelle om forandringer man har gått gjennom, det vet alle som har gjort det.

Min unge hadde aldri stått opp i salen og delt på familiehelger før, så ikke visste jeg at hun var et naturtalent når det kom til å trollbinde en forsamling, selv om jeg visste at hun har talegavene i orden. Det kostet henne mye å stå der, det gjør det enda mer beundringsverdig. Hun bød på seg selv, og skapte et magisk øyeblikk, og etter responsen å dømme, rørte hun mange med sin fortelling.

Så, kjære ungen min:
Tusen takk for den fantastiske jobben du har gjort.
Tusen takk for at du delte historien din i dag.
Tusen takk for at du valgte livet,
og tusen takk for at jeg får være en del av det.

torsdag 8. februar 2018

Merethe er i erlik



I fjor var jeg så heldig å få intervjue Merethe. Jeg hadde kjøpt =Norge av henne flere ganger, og vi småpratet litt hver gang. Selv om hun organiserte erlik-salget som vanlige arbeidsdager med fast arbeidstid, var det ikke noe hun ønsket seg mer enn en vanlig jobb.
- Jeg vil betale skatt og være en vanlig borger, sa hun.

Noen ganger var det litt uklart hvem som intervjuet hvem, for Merethe var like interessert i å høre om meg som jeg var i å høre om henne. Når vi møtes, sier vi litt om hvordan dagene går, og snakker om løst og fast. Og siden begge to er litt mer enn gjennomsnittlig interessert i katter, og og er eiere av særdeles bortskjemte eksemplarer av arten, har vi alltid noe å snakke om.

Merethe står ikke like ofte på Hvaltorvet mer. Hun har nemlig fått en vikarjobb, men når hun kan, er hun på plass med magasinene. I februarnummeret av =Norge er hun intervjuet, de hadde nemlig snappet opp hennes historie, og kom fra Oslo til Sandefjord for å ta en prat med henne.

Jeg skal ikke forteller hva som står i artikkelen om henne. For å finne ut det, må du kjøpe magasinet. Det bør du forresten gjøre uansett, hver måned. Det betyr så mye for selgeren, og det er mye fint å lese der.

Hvis du bor i Sandefjord, er du kanskje så heldig at du kan kjøpe magasinet av nettopp Merethe. Da får du garantert med deg et stort smil og mest sannsynlig en hyggelig prat. Hvis du vil.
Smilet får du forresten uansett, enten du kjøper bladet eller ikke. Og hvis du ser ekstra sur ut og haster forbi, får du et ekstra stort smil. Merethe mener nemlig at det er de sureste som trenger smilene mest...

Jeg har selvfølgelig spurt Merethe om det er greit at jeg skriver om henne på bloggen min.

mandag 5. februar 2018

Hjertesukk om gode råd

.
- Kan jeg gi deg et råd?
- Nei.
- Jeg gjør det likevel.

Omtrent sånn føltes det en periode i livet mitt.
"Alle" visste hva jeg burde gjøre for at min datter skulle slutte med rus.

- Du må bare...
- Har du prøvd...
- Har du gjort...

Jeg kunne rope "Been there, done that" så høyt jeg bare ville. Det hjalp ikke. Rådene fortsatte å strømme på.

Og for all del: Det er fint å få råd når man ber om det. Det er bare det at mange av rådene jeg fikk, var så selvfølgelige at vi selvfølgelig hadde tenkt på dem selv. Ja, vi satte grenser. Ja, vi hadde innetider. Nei, vi ga henne ikke penger. Nei, vi slo henne ikke. Ja, vi spiste middag sammen hver dag.

Det er fristende å gi råd når man opplever at andre har et problemer, og man tenker at man har en bedre løsning enn det de ser ut til å velge selv. Akkurat nå sitter jeg i et kjempestort drivhus og kaster stein, det vet jeg, for jeg liker også å gi råd. Klok av skade har jeg imidlertid blitt litt mindre skråsikker og litt mer ydmyk med årene. Og jeg gir litt færre råd enn før. I hvert fall til dem som ikke ber om det.

Jeg kan gi mange råd om det å gi råd. Og det har jeg tenkt å gjøre senere. Men jeg begynner med dette enkle rådet:
Spør meg i det minste om hva jeg har gjort før du sier hva du synes jeg burde gjøre. Det er mitt råd i dag.

Og den som fant på å si at "Nå er gode råd dyre" for første gang, var ikke mora til en narkoman. Vi får nemlig rådene slengt etter oss. Hele tida. Og helt gratis.
.

torsdag 1. februar 2018

Hvor er de, de andre som har det som meg?

"Jeg lurer sånn. Jeg lurer sånn på de 400 andre som sitter der i salen på konferansehotellet og hører på innlegg om fremtiden. Hva tenker de? Hvordan har de det?
Er det flere der som har det som jeg? Litt vondt inne i seg?

Er det noen flere som har en rusavhengig unge som er på rømmen igjen? Som sitter og tenker på annet enn ny teknologi? Som lurer på om ungen har satt enda et skudd heroin i halsen eller skåret seg over underarmene igjen? Er det noen andre der som tenker at de er på feil plass, men kanskje likevel helt rett - for hva kan de eller jeg gjøre?

Hvor mange er det i salen som har noen de engster seg for, mor, bror, søster, datter, sønn, ektefelle eller barnebarn? Seg selv? Jeg bare lurer sånn.

Hvis det er flere en meg, så sitter vi der og hører om sikker teknologi og holder ut. Tause om det som er inne i oss, later som om alt er som vanlig. På en måte er det jo det. Som vanlig. 

Jeg bare lurer på om det er flere der som sitter og lurer på oss andre 400".

Teksten over er gjenkjennelig for mange pårørende. Den er skrevet av en annen mamma tidligere denne uka. Beskrivelsen av hvor absurd det føles når verden bare fortsetter når man selv opplever fullstendig kaos innvendig, er noe jeg har kjent på mange ganger.

Alle tankene som surrer rundt, følelsen av å være alene, selv om det er folk på alle kanter. Sorg. Forvirring. Og undring. Hvor er de, alle de andre som har det som meg? Hvem er de?

Jeg er glad for at jeg fikk lov til å dele denne teksten. Den rørte ved meg, og jeg tror den vil røre ved flere.

Og denne gangen gikk det bra. Datteren er funnet og er tilbake i behandling.

Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå

  I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...