Ut av komfortsona - inn i podkaststudio

Den aller siste dagen i juli, som kanskje også var den varmeste, dro jeg og Ungen til Oslo for å møte Jeanette Flagstad. Vi er en del av det samme nettverket, "Usynlige tigre".

Jeanette står bak "Usynlige tigre-podden", en ny podkastserie som på ulike måter skal belyse temaer som angår rusfeltet, med hovedvekt på pårørenderollen. Ungen og jeg skulle delta i innspillingen av episode nummer to.

Jeg skal ikke si så mye om innholdet, men at det først og fremst dreier seg om å være pårørende, er vel ingen overraskelse.
Jeg synes vi klarte oss temmelig bra. Vi fikk selvfølgelig ikke snakka om alt vi gjerne skulle sagt, til det er en episode alt for lite, men noe viktig var vi innom.

Og litt morsomt når jeg hører gjennom nå, er at vi på siste spørsmål fra Jeanette, om hva vi gleder oss over i dag, tar det helt bokstavelig og gir et svar om nettopp den aktuelle dagen. Sånn går det når man er vant til å tenke "bare for i dag" og ta nettopp en dag av gangen.

Vil du høre? Da finner du podkasten her.

"Mora di" går på bar

Onsdag skal jeg snakke på Draaben bar i Sandefjord. Jeg skal snakke om min rolle som pårørende, i en uformell, og jeg regner med hyggelig, setting.
Hva jeg skal si? Det vet jeg ikke. Jeg stoler på at hun som skal intervjue meg har både kloke og relevante spørsmål, så skal jeg svare, og samtale etter beste evne.

Jeg gleder meg, selv om jeg, som alltid, er litt nervøs når jeg skal snakke til andre. Men, når det kommer til meg og mine opplevelser rundt det å være pårørende, er jeg min egen fasit, så så innmari galt kan det ikke bære av sted.

Er du i Sandefjord den dagen, er det hyggelig om vi ser hverandre på Draaben,
altså - onsdag 20. februar kl 19.

Mirakelet på Bøkevangen

.

Tidligere en gang har jeg sagt at jeg en eller annen gang skal skrive et innlegg som heter "Mirakelet på Bøkevangen". Igjen og igjen har jeg prøvd å skrive det innlegget, uten å få det til. Jeg har liksom ikke ord som kan beskrive det, mirakelet på Bøkevangen. Så ble jeg minnet om at det er tre år siden jeg tilbrakte nesten ei uke langt ute i de dype Østfold-skogene, på Bøkevangen.

Si Bøkevangen til Fossum-foreldre, og de blir myke i blikket. Det kommer ofte et lite sukk, også, men ikke av den oppgitte typen, mer som den lyden som kommer når man ser en kattunge, eller tenker tilbake på noe godt.

Bøkevangen er stedet der Fossumkollektivet arrangerer pårørendeuker. Bøkevangen er der jeg og mannen min var for ganske nøyaktig tre år siden.

Jeg grua meg. Jeg grua meg veldig. Jeg grua meg så mye, at dagene før håpa jeg litt på at jeg skulle skli på isen og skade meg litt. Ikke mye, men nok til at jeg kunne ringe å si at jeg dessverre ikke kunne komme.

Hva jeg var redd for? Ikke folka. Jeg visste at jeg kom til å møte bra folk.

Jeg var ørlite grann redd for at jeg kom til å kjede meg - søndag til fredag er lenge, og jeg er ikke så flink til å kjede meg. Så var jeg litt redd for at det skulle være selskapsleker  eller rollespill. Jeg misliker selskapsleker og rollespill. Jeg misliker det så sterkt at jeg benytter meg av voksenretten min til å si nei til å være med på selskapsleker og rollespill. Det skaper dårlig stemning. Jeg liker ikke å ha ansvaret for at det blir dårlig stemning.

Jeg var lei av å sitte i ring, og litt irritert over at jeg skulle bruke enda mer av min tid på å være mora til en rusavhengig. Jeg ville mye heller reist til et varmt land og ligget på stranda med ei bok. Mye heller det, enn skogen i Østfold.

Men mest av alt var jeg redd for hva det kom til å gjøre med meg, det å bruke så mange dager på å jobbe med mine egne følelser, uten å ha noen mulighet for å dra derfra. For det visste jeg - at når jeg først hadde valgt å dra dit, måtte jeg gå helt inn i det og sørge for at jeg fikk et utbytte av det for min egen del. Da visste jeg at det var meg og mine følelser og opplevelser det var viktig å gå inn i - ikke alle andres. Og hallo - det er mye mer smertefullt å gå inn i sitt eget enn å prøve å fikse andres liv.

Jeg kan ikke fortelle andres historier. Det som skjedde på Bøkevangen den uka, blir på Bøkevangen. Men for min del skjedde det et mirakel.

Altså, jeg hadde ikke noe dårlig liv før Bøkevangen. Jeg hadde ikke det. Jeg var ikke tynget ned av skyld og skam. Jeg syntes ikke at jeg bare var et dårlig menneske som hadde gjort alt feil. Likevel var det mange ting jeg aldri snakket med andre om, kanskje fordi det ikke var tid, sted eller plass for det. Kanskje fordi det ikke var viktig nok. Kanskje fordi jeg ikke var viktig nok.

Bøkevangen var stedet der jeg virkelig forsto at det jeg kjente på ikke var sinne, men sorg. Sorgen over de tapte åra, sorgen over å ikke ha fått det til. Der forsto jeg mer av hvor normalisert det unormale var blitt, og hvor langt bak i køen jeg hadde satt små ting som pleide å gi meg glede. På Bøkevangen tilga jeg meg selv for ting jeg hadde sagt og gjort. På Bøkevangen klappet jeg meg selv på skuldra og anerkjente at jeg noen ganger er modig.

Det er få ganger i livet jeg har ledd så mye som i de seine nettene på Bøkevangen. Det var litt som å være på leirskole. Når alle de voksne (eller familieteamet, om du vil), hadde lagt seg, satt vi som var på leir igjen og fortalte absurde historier fra livet med et barn som ruser seg.

Vi delte ting som vi aldri kan si til andre, de tingene som får andre til å bli alvorlige og triste i ansiktene sine, og som de i alle fall ikke ler av. Historier som er så grusomme at man nesten ikke tror at det er sant, men som også har noe lattervekkende over seg, de historiene ble igjen på Bøkevangen.

Vi som var sammen de dagene, lærte noe om hverandre. Vi så hverandre, og fikk helt spesielle bånd. Selv om jeg ikke har kontakt med alle jeg møtte, tenker jeg på dem, og er inderlig takknemlig for at de var der sammen med meg, for at de delte og for at de tok imot.

Vi snakket om alle de tingene som får andre til å si "Du må ikke føle sånn", eller "Sånn kan du ikke tenke". Vi tenkte det og følte det og snakket om det.

Vi jobbet med våre egne historier, og snakket om det som var vanskelig med gruppa. Uten filter, uten skam. Vi støttet hverandre og løftet hverandre. Og jeg tror at alle opplevde hvert sitt lite mirakel.

Jeg dro hjem med lettere ryggsekk enn da jeg kom. Jeg vet ikke om jeg ble et bedre menneske av å være noen dager i Østfold, men jeg ble i hvert fall ikke et verre. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ble snillere mot meg selv.

Verktøykassa mi var tyngre da jeg dro. Jeg hadde med meg flere sorteringsverktøy, sånne som jeg bruker til å sortere følelser med. Det har kommet godt med i ettertid.

Si Bøkevangen til Fossumforeldre, og vi blir blanke i øynene.
Vi som har vært der, har opplevd noe spesielt.
Jeg unner ingen å være pårørende til en rusavhengig, men en uke på Bøkevangen hadde alle hatt godt av.
Og alle hadde fortjent sitt eget lille mirakel.

Da jeg oppretta spillelista begravelse...

Jeg hadde sett at Ungen bokstavelig talt ble mindre og mindre. Det var helt tydelig at hun verken spiste eller sov nok. Hun var tynn og ikke akkurat velstelt. Hun var tydelig prega av at det livet hun levde tok hardt på kreftene.

Men verre enn å se det fysiske forfallet, var det å se at hun mistet gnisten. Når jeg snakket med henne, la hun ikke lenger planer som gikk langt fram i tid. Hun visste aldri hva hun skulle gjøre i neste uke. Hun, som alltid var engasjert i det som skjer i verden, brydde seg mindre. Hun var ikke så interessert i å utfordre våre grenser og meninger, heller. Hun var flat.

Hun var voksen, og bodde ikke hjemme, men det hendte at hun kom på besøk, og i perioder overnattet hun. Vi, som ellers hadde vært ganske strenge på at det fulgte krav med det å bo under vårt tak, var ikke så strenge i den perioden. Nå handlet det om å bidra til at hun spiste, fikk sove ut, fikk vasket klær, og fikk vasket seg selv.

Vi prøvde å snakke med henne om muligheter, om hvordan hun kunne få en praksisplass eller skoleplass. Om hvordan hun kunne få et vanlig liv igjen. I ettertid ser jeg at det selvfølgelig var helt urealistisk å snakke om noe som innebar faste rutiner. Hun var ikke i stand til å styre livet sitt. Det var rusen som styrte henne.

Jeg pleier å si at det er viktig å sette grenser. Det er viktig at pårørende får lov til å lukke dører og skjerme seg fra rusen. Ut fra min erfaring er det noe som hjelper. Og vi hadde vært veldig tydelige på hva vi aksepterte i vårt hus. Vi hadde lukket dørene, flere ganger. Nå kunne det se ut som om vi åpna dem igjen.

Vi gjorde ikke det. Vi satte ikke døra på vid gap og lot henne flytte inn, ruse seg under vårt tak og sette agenda for livet i familien. Vi gjorde ikke det. Men vi satte døra på gløtt. Vi lot henne komme på besøk og hvile seg hos oss. Vi ville vise henne at vi var der, at vi ville hjelpe henne hvis hun ønsket endring. Vi ville at hun skulle vite at hun fortsatt var en vi elsket, selv om vi hatet rusen.

Hun kom, hvilte og dro igjen. Hun var for rastløs til å være i vårt hjem, med våre grenser. Hver gang hun dro, tenkte jeg at dette kunne være den siste gangen jeg så henne i live.

Det hadde vært lett å flytte grensene den gangen. Det hadde vært lett å tenke at nå måtte vi ta henne inn i huset. Vi kunne latt henne komme og gå som hun ville, vi kunne prøvd å bygge en kokong rundt henne, vi kunne prøvd å gi henne det hun sa hun trengte for at hun skulle forandre på livet sitt.

Vi visste at om vi hadde gjort det, ville det bare føre til at hun kunne fortsette å leve på den samme måten. Fortsette rusatferden. Og var det noe jeg var klar på, var det at om hun skulle dø av en overdose, skulle det ikke skje i mitt hus, på min vakt. Vi håpet at hun på et eler annet tidspunkt ville velge bort rusen, og at hun da ville skjønne at vi var der for henne.

Jeg sto i vinduet og så henne gå nedover veien. Hun var alt for liten for den store veska. Jeg visste ikke hvor hun skulle, men jeg visste hva hun skulle. Jeg følte meg fullstendig maktesløs. Og fanga. Jeg kunne ikke oppfordre henne til å bli, og de knuste meg å se henne gå.

Det var da jeg satte meg ned og oppretta spillelista som heter begravelse.

En helt spesiell andre juledag

De årene jeg levde med et barn som var aktiv rusmisbruker, knyttet det seg mye spenning til hvordan julen ville bli.

Spenningen var ikke av typen "Lurer på hva jeg får til jul", akkurat, men heller "Kommer hun hjem?", "Hvordan er formen når hun kommer hjem?" og "Hvor lang tid tar det før hun blir rastløs og vil dra?".

Julene var aldri den verste tida hos oss. Vi gledet oss til hun kom, men jeg må ærlig innrømme at det oppsto en ekstra spenning i huset av og til, en spenning som ikke løste seg opp før hun tro igjen.

Hun dro i behandling i juli. Allerede tidlig på høsten var hun ikke til å kjenne igjen. Hun var blitt til et menneske jeg ikke kunne få nok av. Jeg hadde år og ta igjen, og oppdaget hvor spennende og klok min unge egentlig var.

Sånn sett var det litt trist at hun ikke fikk komme hjem til jul. Det var nemlig sånn at de ungdommene som hadde sin første jul i behandling, ikke fikk reise hjem. De måtte feire jul på institusjonen, som for min datters del var Gården.

På en måte var det innmari godt, også, at hun ikke kom hjem. Vi visste hvor hun var, vi visste at hun var trygg. Det gjorde det lettere å dekke på til en mindre ved bordet.

Hadde hun vært hjemme, hadde vi garantert engstet oss bare hun gikk ut døra. Hun hadde risikert å møte triggere hun enda ikke var klar for. Hele familien hadde risikert å falle tilbake i gamle mønstre, og vi kunne kommet til å liste oss rundt, bare sånn for sikkerhets skyld, bare så vi ikke vekket bjørnen....

I andre familier var det sånn at julene tidligere hadde vært så urolige, at det at barnet var i institusjon, ga dem en trygg jul for første gang på lenge.

Og, altså - ungdommene hadde ingen trist jul. De hadde en knakende fin jul, med god mat, fine aktiviteter, og det avviket fra hverdagsrutinene som gjør så godt når det er ferie.

Annen juledag ble familiene invitert til Gården. Der fikk vi være sammen med flotte, fornøyde ungdommer og vi fikk møte andre familier. Det var en god opplevelse.

Ja, det var en rar jul. Og  god. Det var en jul med lite bekymring. Det var en jul med mye savn. Men den jula savna jeg ikke den ungen min hadde vært før, eller den hun kunne bli en gang. Jeg savna henne akkurat som hun var.

Og belønninga, det å være sammen med henne annen juledag, på Gården, mens månen så ut som en stor stjerne over stallen det gule huset, det var en skikkelig fin julegave.

Jeg gruet meg til permisjonene

Det høres fryktelig ut når jeg sier at jeg gruet meg til at Ungen min skulle komme hjem på permisjon de første gangene etter at hun dro i behandling, men jeg vet at jeg ikke er den eneste pårørende som har hatt blandede følelser til å få Ungen hjem.

Det er jo sånn at mange av oss foreldre ikke har så veldig gode minner fra den siste tiden vi hadde ungene våre i hus. Plasser i rusbehandling er ikke noe man akkurat får kastet etter seg. Det står ofte dårlig til med den som ruser seg, men også de pårørende er prega av å ha stått i rett og slett dritt opp til ørene. Konflikter, bekymringer, rot og kaos er noe av det som har prega hjemmene våre.

Så drar ungene i behandling, og en slags fred senker seg. Men den slitenheten som har bygget seg opp over lang tid, blir ikke borte så fort. Tilliten til en som har brutt løfter igjen og igjen, kommer heller ikke automatisk tilbake.

De to første gangene Ungen var hjemme, var hun på dagsbesøk, og hun hadde følge av en av de ansatte. Akkurat det skulle man kanskje tro at kjentes litt rart ut, men det var bare trygt, både for oss og for henne. Det var godt å ha Ungen hjemme, og det var godt at hun dro tilbake til den trygge institusjonen.

Så kom tida da hun skulle reise hjem alene, og hun skulle være her en hel helg. Det var plutselig litt skumlere. Hva hvis noe her hjemme trigget henne? Hva hvis hun ikke kom tilbake etter å ha vært en tur i byen? Vi hadde snakket om det her hjemme, hvordan vi skulle forholde oss til det. Og vi snakket med henne om hva vi forventet og hva vi bekymret oss for.

Noen tenker sikkert at det er viktig å hele tiden si til ungdommen som kommer hjem at man stoler på ham eller henne, selv om man går med en nagende frykt og tvil inne i seg. Vi valgte heller å snakke med henne om akkurat det. Vi sa at det var vanskelig å stole blindt på det hun sa, men at vi prøvde. Vi lot henne legge fram sine tanker, og hørte på det hun sa. Vi ville ikke gå i kontrollfella igjen. Det var opp til henne hva hun ville gjøre ut av besøket hjemme.

På forhånd hadde hun laget en hjemreiseplan der det sto hva hun skulle gjøre og hvem hun skulle besøke. Hun hadde noen turer ut på planen sin, hun trengte å møte verden utenfor institusjonen. Samtidig var hun klar på at det var hennes oppgave å trygge oss, og at hun måtte strekke seg for å få tilbake vår tillit.

Altså, det gikk skikkelig bra. Det å få henne hjem som en helt vanlig del av familien, var rett og slett mer deilig enn det går an å forestille seg. Det å oppleve at vi klarte å slippe taket i henne og at vi ikke trengte å se henne hele tida, var også veldig godt, selv om jeg må innrømme at noe av det jeg likte best var da hun sovna på sofaen sammen med katta mens de så på en rekke realityprogrammer på TV-kanaler som bare er i bruk når Ungen er hjemme. Jeg tror at akkurat det var det fineste jeg hadde sett på lenge.

Jeg sluttet ikke å bekymre meg, jeg var fortsatt litt engstelig når hun kom hjem på permisjoner senere, også. Litt, men ikke så veldig. For jeg visste at om hun valgte å avbryte behandlingen eller valgte et tilbakefall, var ikke det noe jeg kunne styre. Det valget var hennes. Mitt valg var å forholde meg til det hun sa, og ikke ta bekymringer på forskudd. For det er jo sånn med bekymringer, enten man tar dem på forskudd eller ikke: De aller fleste blir det ikke noe av.

Her kommer den varme, skumle tida...

Sommeren var alltid den verste tida hos oss. Sommeren var uforutsigbar og skummel. Sommeren bød alltid på ubehagelige opplevelser. Jeg er ikke den eneste mora til en narkoman som har grua meg til den varme, skumle tida.

Da hun fortsatt bodde hjemme, merka vi det ofte noen uker før skoleslutt. Hun ble ukonsentrert og rastløs. Konfliktnivået økte. Og jeg beit på agnet gang på gang, og gjorde det lett for henne å slamre med døra og gå fra den teite mora.

Det var vanskelig å følge med på hvor hun var, og vanskeligere å sette grenser.

Sommeren er tida for å kose seg litt ekstra, i alle fall for veldig mange av oss. Det er tida da vi sitter ute seine sommerkvelder, med en kopp kaffe eller et glass vin. Vi slapper av, er sammen med andre, nyter fridagene. Og takk og lov for det, det trenger vi etter en lang vinter.

Rusavhengige koser seg også ofte litt ekstra om sommeren. De liker også å være ute. Sitte på verandaen. Bade. Kose seg og være sosiale. Treffe nye folk.

De som er i behandling blir også rastløse. Verden utenfor kaller. Mange skriver seg ut på den tida. Det er lettere å ha en usikker bosituasjon når det er varmt ute. Man kan alltids gjøre som haren, og ha hus under hver busk, slå opp et telt eller flytte seg rundt fra sofa til sofa.

Min unge ruset seg alltid mer ukritisk om sommeren. Det kunne hun jo. Hun hadde fri, vennene hennes hadde fri. Det var om somrene det gikk skikkelig dårlig. Og vi gruet oss til feriene.

Med ukritisk rusbruk følger overdoser. Med ukritisk rusbruk følger psykoser. Med ukritik rusbruk følger manglende evne til å ta vare på seg selv. Med ukritisk rusbruk følger behov for hjelp.

Det er bare det at om sommeren har hjelpen også ferie. Det er vanskeligere å få tak i ruskonsulenter, helsevesen og andre vesener. Jeg unner virkelig alle dem som jobber i vesensystemene hver feriedag de har, jeg bare slår fast at noen hektiske sommeruker er det veldig vanskelig å tak i noen å snakke med.

Jeg visste aldri hva somrene bød på. Jeg var ekstra redd for å ta telefonen om sommeren, jeg var redd for at døden skulle være i andre enden. 

Det var sommer de første gangene hun ikke kom hjem om natta og vi måtte etterlyse henne hos politiet. Det var sommer da overdosene kom. Det var sommer da hun skrev seg ut av behandling. Det var sommer da kjæresten hennes døde.

Jeg gruer meg ikke til sommeren mer. Selv om jeg ikke kan vite hva den bringer, tar jeg ingen sorger på forskudd. Ungen min er rusfri, og mens jeg tidligere ville gått og bekymret meg for et mulig tilbakefall, er jeg avslappet og tenker at dette går fint. Jeg er mer bekymra for om hun slår seg når hun er ute og klatrer enn om hun kommer til å sprekke. Jeg er vanlig mammabekymra, ikke rusmammabekymra.

Men jeg vet at det er mange der ute, mammaer og andre pårørende, som vet at sommeren blir en stor utfordring. Og til alle som mener at sommeren er for kort: Den er ikke det for pårørende. Sommeren er skikkelig lang og skikkelig skummel. 

Det var forresten ikke bare overdoser jeg var redd for om sommeren. Rus og sjøliv er f.eks. en dårlig kombinasjon, og jeg tror ikke akkurat at min unge og vennene hennes tok på seg redningsvest når de gikk i båt ... Jeg var i grunnen redd for det meste om sommeren før.

For første gang på lenge er jeg imidlertid ikke redd for sommeren. Jeg gleder meg til dagene som ligger foran meg. Jeg gleder meg til å treffe folk, grave i hagen, lese i skyggen. Og hvis jeg klarer å somle meg en tur på polet de nærmeste månedene, blir det kanskje til og med et glass vin på verandaen på meg, også.

Det tok lang tid før hun ba om hjelp

- Jeg skjønte vel ganske tidlig at rusmønsteret mitt ikke var normalt. Ingen andre i min klasse på videregående festa sånn som jeg gjorde, forteller ungen.
Hun omtaler det som sinnsyk festing, i ett miljø der det var vanlig å drikke mye.

- Den første gangen jeg rusa meg på piller, fikk den følelsen mange som er rusavhengige snakker om. Hvorfor har jeg ikke gjort dette før?, tenkte jeg. Noe falt på plass. Dette var min greie, fortsetter hun.

Hun forteller at da hun var omtrent 18 år, tenkte hun at dette ikke var sunt. Det var mye bråk i miljøet hennes, hun kom opp i mange kinkige situasjoner og hadde flere legevaktbesøk.

- Men jeg ville ikke ha hjelp. Det var fortsatt gøy, selv om vi havna i mye dritt. Og jeg tenkte ikke at dette var noe jeg skulle drive med hele livet, sier hun.

Allerede da var hun i et tungt belasta miljø, der det flommet over av piller. På fest ble det satt fram boller fulle av ulike medikamenter, og hun forteller at i 18 års gave fikk hun piller i gave.

- Det er rart når jeg hører andre misbrukere fortelle om hvordan de hadde litt stoff å dele på. Jeg hang med dem som leverte til andre steder, så det var fritt fram, sier hun.

Også blant rusavhengige er det klasseskiller, og Ungen forteller at så lenge hun ikke gikk over grensene til det miljøet hun til en hver tid var i, kjentes det greit.
- Jeg er i hvert fall ikke sprøytenarkoman, kunne hun trøste seg med. I alle fall i flere år.

- Jeg kjente meg ikke avhengig, selv om jeg visste at jeg var det. Og jeg fikk jo ikke til en dritt annet likevel. Det var en god unnskyldning til å fortsette, sier hun.

- Det siste året jeg rusa meg, skjønte jeg at jeg hadde kjørt meg skikkelig i grøfta. Alle grensene var borte. Jeg var en skikkelig junkie, og det spilte egentlig ingen rolle om jeg døde eller overlevde, sier hun.

Jeg husker tilbake til det året. Vi så at hun på alle måter ble mindre og mindre. Ingen av de tingene vi gjorde så ut til å ha noen betydning. Likevel tenker jeg at det hadde en stor betydning. Hun visste at vi var der, og da det virkelig gjaldt, ba hun om hjelp.

- Da jeg tok kontakt med dere, visste jeg at noe kom til å skje. Jeg visste at dere ville gripe inn på en eller annen måte. Jeg visste at hvis jeg ble igjen i miljøet, kom jeg til å dø av overdose eller bli drept, og jeg tenkte at jeg gidder ikke å dø på denne måten. Jeg var ikke herre over eget liv, sier hun.

Det var akkurat riktig tidspunkt, tror jeg. Hun var så sliten at hun ikke orka å stå i mot. Hun hadde fortsatt motstand mot å dra i behandling, men orket ikke å ta den kampen. For første gang på mange år var det greit at noen bestemte over henne.

Da vi kjørte henne til Fossumkollektivet sommeren 2015, visste ingen av oss hva vi gikk til. Men vi visste at uansett hvordan det ville gå, ville vi få en pause. Vi ville få sove rolig i sengene våre, vi som var hjemme. Hun ville ha en seng hun kunne sove i. Og verre enn det hadde vært den siste tida, kunne det ikke bli.

For hele vår familie var det starten på en reise som skulle vise seg å bli livsendrende for flere enn hun som var rusavhengig.

Å leite etter skyld

Det at min unge skulle begynne å ruse seg, var ikke med i planen. I følge min plan skulle hun være en vanlig ungdom, som gjorde de vanlige ungdomstinga. Hun skulle klage over lekser, forhandle om innetider og slamre med dørene. Hun skulle synes at jeg var ganske teit store deler av tida, hun skulle slenge skittentøy på gulvet og bruke håndklær som om de kom fra en utømmelig kilde.

Vi er helt vanlige folk, med tydelige verdier og tydelige grenser. Vi spiser middag hver dag. Vi snakker om hva som er viktig i verden. Vi er stort sett snille. Vi har et normalt alkoholforbruk, og i vårt hus har ingen blitt slått. I våre tanker var det sånn at om våre unger eksperimenterte med rus, ville det dreie seg om alkohol. Vi var tydelige på at det ikke var greit å drikke alkohol før man var gammel nok, og mindreårige har aldri blitt servert alkohol hos oss. 

Vi har to eldre barn, som sklei gjennom ungdomstida. Ikke uten å snuble eller tråkke feil, men det gikk bra. Vi trudde vel egentlig at vi kunne det med å være foreldre. Ikke at vi streba etter å bli best i foreldreklassen, men vi syntes egentlig at vi var bra nok. Så gikk det så fryktelig galt.

Vi har leita etter grunner, selvfølgelig har vi det. Jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg hadde noen å skylde på - at jeg kunne si at det var på grunn av skolen, dårlige venner, en eller annen medisinsk tilstand ...  Jeg ønska meg et kakediagram, som fordelte andel av skyld. Og jeg ønsket at jeg selv skulle være bare en bitteliten del av den kaka.

Når vi ikke fant noe utenfor som var årsaken, begynte vi å spørre oss selv om hva vi hadde gjort galt. Det gjør alle foreldre til rusavhengige, tror jeg. I alle kriker og kroker i hukommelsen leiter vi etter episoder da vi var dårlige foreldre, og vi finner dem. For den som leiter, den finner. Feil etter feil, bevis på at vi ikke var bra nok.

Heldigvis leita ikke vi så lenge etter de feila. Vi slo oss til ro med at dette kunne hende alle, og nå hendte det oss. Selv om vi voksne gikk i utakt når det kom til hvordan vi skulle forholde oss til det at vi hadde et barn som rusa seg, klandra vi aldre hverandre for akkurat det. Vi syntes den andre gjorde mye dumt, skjønte lite, hadde feil løsninger - men vi anklaga aldri hverandre for å være dårlige foreldre.

Jeg har møtt mange foreldre som oss. Som har leita etter en grunn. Som kanskje har funnet en forklaring som gir mening. Som har fordelt skyld. Noen foreldre skylder på hverandre, særlig hvis de har mye oppsamla grums fra før. Noen legger ansvaret et annet sted, hos skolen, hos barnevernet, hos NAV. Og jeg skjønner det så inderlig godt.

Det er bare det at det å fordele skyld fører lite godt med seg. Man blir for det første veldig sliten av å leite etter skyld. Og for det andre: Hva hvis man finner et sted å plassere skyld - hva da?

Hva hvis jeg nå hadde kommet fram til at det var min skyld at ungen min rusa seg? Skulle jeg piska meg selv resten av livet? Ofte tenker man at den som er skyldig fortjener en straff, og om jeg har gjort feil i forhold til min unge, har jeg jammen blitt straffa nok for det.

Nei, jeg mener ikke at jeg er skyld i at min unge ble narkoman. Men jeg har gjort feil. Og jeg skal jammen ta min del av ansvaret for at kommunikasjonen var vanskelig og at jeg ikke klarte å finne de rette tiltakene. Det er mitt ansvar om jeg ikke klarte å se henne eller møte henne på en god måte, jeg var den voksne. Det er mitt ansvar å be om unnskyldning for ting jeg har sagt i affekt og fortvilelse. Og det er godt å ta det ansvaret. Da går det an å tilgi seg selv, å gå videre.

Å akseptere at ting skjer uten at man kan plassere skyld, eller finne noen å straffe, er vanskelig. Det er fristende å finne et sted å plassere skyld, og si at : Der - der er grunnen til at det gikk som det gikk. Da ville vi hatt noen vi kunne stille til ansvar, og kanskje til og med straffe. Kanskje vi til og med kunne sagt: Se hva du har gjort. Dette må du rette opp i.

Det er bare det at om vi skulle kunne utgjøre en forskjell for ungen vår, trengte vi ikke fiender eller motstandere. Vi trengte allierte utenfor familien. Vi trengte å alliere oss også med dem vi ellers lett kunne være fristet til å se som motstandere. Og ikke minst: Vi trengte at vi som elsket henne var på samme lag i kampen mot rusen.

Vi hadde vært en ganske vanlig familie. Så ble vi en dysfunksjonell rusfamilie. Ingenting gikk på skinner mer. Vi var uenige om veldig mye. Det var en rar og anspent situasjon i vårt hus. Kommunikasjon var et fremmedord. Men vi klarte å gjøre noe som jeg i ettertid kan se at er veldig viktig: Vi fordelte ikke skyld. 

Min behandlingshistorie - langt innlegg

Advarsel: Altså, her er det mange ord. Noen har hørt dette før, i muntlig form på Sørmarka. Det er en omarbeiding av manus fra den gangen jeg fortalte min behandlingshistorie. Noe er også kjent fra tidligere innlegg på bloggen. Andre ting kommer til å bli utdypet nærmere senere. Alt fikk heller ikke plass. Det er langt, men det har tatt ti år å komme til den siste linja. Da er det kanskje ikke så rart.

At hele familien blir ramma når én får et rusproblem, er noe de fleste skjønner. I alle fall etter ei stund. At det betyr at det er flere som trenger oppfølging og behandling, er ikke like opplagt for alle - det er lett å tenke at når den ene er kvitt sitt rusproblem, blir alt normalt igjen. Sånn er det nødvendigvis ikke.

Hos oss var det sånn at ungen nektet for at hun hadde et rusproblem i mange år. Og det har hun for så vidt rett i. I mange år var det fest og moro, og de som hadde problemer med hennes rus, var oss andre. Vi begynte også med vår behandling lenge før henne.

Jeg veit akkurat når min behandlingshistorie starter. Jeg husker ikke datoen, men jeg husker innmari godt hva som skjedde da jeg fant ut at det måtte en forandring til.

Men før det: Vi har levd lenge med rus. Jeg var den første som fikk et rusproblem i vår familie. Ungen nekta for at hun rusa seg, og mannen min trudde ikke det var så alvorlig som jeg sa. Det var forferdelig ensomt. Jeg prøvde å få dem til å innse det jeg hadde skjønt, og det førte til veldig mange konflikter. Veldig ofte følte jeg med skikkelig slem, og ganske ofte var jeg slem.

En ting var å skjønne at jeg ikke var årsak til ungens rusproblem. Det syntes jeg egentlig gikk greit. Noe annet var å skjønne at jeg ikke var løsningen. For lenge trodde jeg at bare jeg gjorde de rette tinga, ville hun velge bort rus.

Jeg var vant til å jobbe med ungdom med atferdsvansker. Jeg var lærer i ungdomsskolen, og var vant til elever med ulike utfordringer. Jeg hadde gode resultater med elevene mine, også. Jeg fikk det til, også med elever som lett blir omtalt som problematiske. Jeg var god på foreldresamarbeid, grensesetting, tiltak, og fikk god kontakt med elevene mine. Jeg var god i konflikter, og jobbet mye med å se den enkelte.

Hjemme funka ingen av de tinga jeg gjorde bra i jobben min.

Når vi satte grenser, og det gjorde vi, forholdt ungen seg til dem, men det blei ikke noe bedre. Ikke noe rus i vårt hus, sa vi. Nei vel, da ble ho borte. Vi kontakta politiet hvis ho ikke kom hjem, vi sperra kontoen hennes, vi trygla og ba, kjefta og forhandla.

En vanlig samtale ved middagsbordet kunne være sånn:

- Har du snakka med Ungen?

- Nei.

- Skal du snakke med Ungen?

- Ja.

Eller:

- Har du snakka med Ungen?

- Ja?

- Hva sa ho? Var ho rusa? Hva sa du? Hvorfor sa du det? Hvorfor sa du ikke det?

Det var kaos og konflikt mye av tida. Jeg prøvde å ha oversikt over alt det var mulig å ha oversikt over, og jeg skjønte virkelig ikke hva jeg skulle gjøre for at situasjonen skulle bli bedre.

Vendepunktet kom høsten 2011.

For meg skjedde det en endring da Ungen midt i en krangel sto ganske aggressiv og hylte at jeg var en jævla psykopat.

- Ja tenkte jeg, det har jeg faen meg blitt.

Jeg trudde ikke at jeg var psykopat på ordentlig, men det gikk opp for meg at jeg var blitt til et menneske jeg ikke var, og ikke ville være. Jeg prøvde å kontrollere hele verden, og jeg var sinna store deler av tida. Jeg stola nok ikke på noen andre i denne perioden. Det jeg også innså, var at det virkelig ikke var noe jeg kunne gjøre for ungen min akkurat da. Jeg fant meg ikke i å ha det sånn, og jeg fant meg ikke i at resten av familien skulle gå til grunne.

Samtidig klarte jeg å si til ungen at: Hvis du går ut og ruser deg nå, er det ikke min skyld.

- Nei det er min, sa hun,

så midt i den syke krangelen opplevde jeg at hun faktisk tok ansvar for sine egne handlinger for første gang.

Dagen etter begynte jeg på prosjekt redde familien, for det var de andre jeg ville redde, ikke meg sjøl, for jeg hadde jo en slags kontroll, syntes jeg. Når jeg ser tilbake, ser jeg at jeg rett og slett var nærmest litt gal. Samtidig er det her min behandling starter.

Det jeg gjorde:

Jeg gikk til legen og sa at familien min ikke virka, så jeg måtte sjekke at jeg var frisk, siden noen måtte stå på beina.

Jeg tvinga mannen min til å snakke med meg om noe annet enn ungen en halv time hver dag. Det angra jeg på mange ganger. I begynnelsen var de halvtimene skikkelig lange.

Jeg meldte oss på pårørende kurs på dps, som gikk over ti kvelder annen hver uke.

Det ble et overlevelseskurs. Der traff jeg andre, der fikk jeg lufta tanker. Samtidig følte jeg meg ofte ensom, siden jeg opplevde at jeg satt med litt andre tanker enn mange andre. Jeg skamma meg f.eks aldri over å ha en unge som rusa seg, men jeg kunne føle skam over at jeg ikke likte henne noe særlig i de åra, og var redd for at jeg aldri skulle like henne igjen.

Etter kurset fortsatte vi i selvhjelpsgruppe i et og et halvt år. Den gruppa var gull verdt for meg. Ikke fordi jeg hadde så mye å si, men fordi det å sitte i gruppe der det var regler fikk meg til å høre på det mannen min sa på en helt annen måte. Jeg snakka også, men fortsatt tenkte jeg at det ikke var meg som hadde mest nytte av det.

Da dps ikke hadde midler til å sette i gang nytt kurs, ringte kurslederen til meg og lufta ideer til hvordan det kunne gjøres annerledes, og mannen min og jeg var så heldige at vi  fikk være med på å planlegge et komprimert kurs, og delta som foreldreressurser.

Vi deltok på tre helgekurs i regi av Landsforbundet mot stoffmisbruk . Det var veldig bra. Fokus var bare på oss som foreldre, hvordan vi skulle ta tilbake livene våre, og ikke bare overleve, men ha gode liv. Første gangen tror ikke jeg snakka om ungen min en eneste gang. Det var jeg, og hvordan jeg hadde det, som var viktig. Av andre foreldre lærte jeg mye om hva jeg kunne gjøre, og jeg ble enda mer bevisst på hva jeg ikke skulle gjøre.

Vi fikk etter hvert inn i mange gode strategier for hva vi konkret skulle gjøre. Når ungen ringte og spurte om noe, sa vi at vi ikke kunne svare før om ti minutter. Hvis hun ikke kunne vente, var svaret nei. Vi ble bevisste på hva vi skulle gjøre for å unngå å være muliggjørere, konfliktnivået gikk ned, og jeg opplevde at jeg fikk bestevennen min tilbake da mannen min og jeg begynte å leve våre egne liv igjen.

Livet var i grunnen greit. Selv om ungen rusa seg, var ikke det noe som spiste all vår tid. Hun flytta, jobba, gikk på skole. Vi masa ikke om rus, og hadde etter hvert et greit forhold. Vi var klare på at det var hun som måtte ta i mot hjelp, og at vi ville støtte henne når hun var klar for det.

Så ble det verre igjen. Det siste halve året før hun dro i behandling på Fossum, var det rett og slett unntakstilstand. Ungen rusa seg ukritisk, hun var i et voldelig miljø, og jeg var sikker på at hun kom til å dø. Vi jobba hardt for at hun skulle ta i mot hjelp, og til slutt dro hun på avrusning, men det var rett tilbake i rus etter bare noen uker.

Så ille var det at jeg laga spillelista begravelse på Spotify. Da vi var på ferie, overdosa hun. Vi valgte å ikke reise hjem. Det kjentes hjerterått ut, men vi vurderte det sånn at hun bare ville gått rett ut igjen. Og jeg ville i alle fall ikke være med på å asfaltere veien fram til grava hennes.

Så ble det så ille at om hun ikke tok i mot et tilbud, ville hun bli plassert på tvang. I juli 2015 kjørte vi henne til Fossum.

Jeg var sikker på at det ikke kom til å gå bra, og at hun kom til å skrive seg ut, men så lenge hun var der, skulle jeg i hvert fall hvile. Så jeg gikk og la meg. Jeg sto opp for å jobbe, eller spise. Ellers sov jeg i omtrent tre måneder.

Familiearbeid hadde jeg ikke så veldig lyst til. Jeg syntes at jeg hadde sittet nok i ring, og brukt nok tid på rus. Jeg ville egentlig gjøre helt andre ting, jeg ville for eksempel mye heller på helgetur til København, men følte at jeg måtte delta.

Da jeg kom til første familiehelga, var jeg feilplassert. Noen snakka om hvordan de følte at de var en del av Fossumfamilien, og jeg kjente at var det noe jeg ikke ville ha, var det en familie til. Veldig mye var likt det jeg hadde gjort før, både på kurs og i sjølhjelpsgruppe, så jeg var usikker på om jeg ville ha noe utbytte av det. Medavhengighet og tilfriskning var ord begreper jeg sleit skikkelig med. Det gjør jeg til dels fortsatt. Til og med musikken var håpløs.

Halvveis ut i første kvelden, endra det seg. Det var rom for å si at jeg ikke hadde tro på at dette kom til å funke. Det var rom for tvil. Det var rom for håpløshet. Og håp. Jeg bestemte meg for at jeg skulle være der bare for min skyld.

Og siden deltok jeg i alt jeg kunne være med på. Jeg har ledd, jeg har delt, jeg har grått, jeg har vært sinna. Familiearbeidet til Fossumkollektivet har vært kjempeviktig, både for oss som familie, for meg som mamma og for meg som den jeg er ellers, også. For meg har det vært en viktig reise inn i meg sjøl, og jeg har lært mye.

Jeg tok mot hvert minutt jeg ble tilbudt av familiearbeid, og jeg brukte mye tid både i forkant og etterpå for å bearbeide inntrykk.

Jeg, som sleit med begrepet medavhengighet, innser at jeg er dronninga av medavhengighet. Særlig har det gitt seg utslag i behov for kontroll. Det jobber jeg mye med, og er opptatt av å ha et mer bevisst forhold til det. Jeg har gjort innmari mange ting for å hjelpe andre, uten å skjønne hvor jeg sjøl er plassert i landskapet. Fortsatt sliter jeg med begrepet, for jeg vil ikke gå i fella at jeg ikke hjelper andre når det trengs, men jeg er mer nøye på å tenke på hvem sine behov det er snakk om, og om løsningen jeg finner også er den rette for andre. Selv om jeg vil ut av medavhengigheten, vil jeg ikke bort fra nestekjærligheten og solidariteten.

Før blanda jeg mange følelser med sinne. For meg er det mye letter å være sinna enn trist. Jeg har kjefta både når jeg har vært sinna, når jeg har vært i sorg, vært redd eller når jeg har vært sliten. Det blir mye kjefting. Jeg har blitt mye flinkere til å gå inn i både sorg og å kjenne på det å være redd.

Jeg har bestandig vært god til å dra fram sider ved meg som er dårlige. Jeg kan være arrogant, slem, sinna, men det er vanskeligere å si at jeg er snill, klartenkt og tøff. Nå kan jeg til og med til nød innrømme at det hender at jeg er modig.

Jeg er fortsatt redd for mye, og det mener jeg at jeg har god grunn til. Det er bare å se på verden, jeg er redd for klimaendringer, for økende rasisme, for økte forskjeller i samfunnet. Og jeg vil jobbe det jeg kan for å endre på ting jeg mener er feil, men jeg tror ikke at jeg er avgjørende for at det skal skje endringer, og jeg tror ikke at all verdens ulykke er min skyld. Ikke hele tida, i hvert fall.

Jeg er glad hver dag. Ikke hele dagen, jeg er fortsatt en pessimistisk sur kjerring, men jeg finner noe å glede meg over hver eneste dag. Det er bare å legge lista lavt nok, så kan man være lykkelig. Jeg går for vanlig, heller enn for stormende lykke. Jeg passer fuglebrettet og klapper katta. Katter burde forresten være på blå resept.

Jeg er åpen, og trur at det at jeg forteller om åssen jeg har hatt det og har det, er viktig. Som pårørende til rusavhengig opplever jeg ofte å tilhøre en gruppe som har en veldig liten stemme i samfunnet. Der ute er vi viktige når vi gjør noe for barna våre, og har liten selvstendig betydning. Akkurat der har jeg lært kjempemye av familiearbeidet på Fossum, og jeg kommer til å bruke min stemme til å synliggjøre pårørendes situasjon, når jeg kan.

Hva når nye kriser kommer, for det gjør det, det er jo livet jeg snakker om her? Hvordan skal jeg unngå å havne i de samme mønstrene, det er det viktig å tenke over. Nå har jeg vært med på det før, at det har gått skikkelig dårlig. Jeg synes at jeg takla det bra, uten at jeg gikk tilbake til gamle mønstre. Livet skjer, og jeg blir knust. Men jeg blir ikke værende på gulvet, jeg bygger meg opp igjen. Og det går fortere og fortere hver gang.

Jeg tenker at det som starta som et åpent sår, har endra seg. Etter hvert ble det ei rue på såret. Det ble klort opp flere ganger, og det begynte å blø igjen og igjen. Så begynte det å lukke seg, og ble til et arr. Og det kommer alltid til å være der, sammen med de andre arra jeg har fått gjennom livet.

Har jeg blitt sterkere?

Ikke i det hele tatt. Jeg har blitt mye svakere. Jeg tåler mindre, blir mer lei meg, og er smertelig klar over at grusomme ting skjer. Men jeg er også veldig klar over de bittesmå tinga som holder meg i gang.

Før pleide jeg tenke at jeg var slem, fordi jeg var ganske direkte. Jeg er ikke slem. Jeg er veldig snill, faktisk, jeg er bare ikke bestandig så grei. Jeg liker meg sjøl ganske godt for tida, og det tenker jeg er et godt utgangspunkt for å ha et godt liv. Det, og alle de bittesmå gode tinga som er der hver eneste dag, uansett hvor mørkt det er ellers. De gjør at det er mye å glede seg over.

Når vanlig grensesetting ikke hjelper...

Er det noe jeg ofte sa til foreldre den gangen jeg fortsatt jobba som lærer, var det at de måtte sette tydelige grenser. Og det mener jeg fortsatt. Tydelige grenser er viktige. Men jeg har også erfart hvor vanskelig det er med de grensene når den du setter dem for er grenseløs i sin atferd.

Jeg er god til å sette grenser. Jeg tror jeg er ganske tydelig, også. Det er ikke mye tvil om hvor grensa går når jeg har tegna en strek på gulvet. Det at en grense er satt, betyr imidlertid ikke at den ikke kan overskrides. Det er det mange foreldre som vet. Og da jeg var der sjøl, forsto jeg noe om hvor irriterende det er når andre ber deg sette grenser, i alle fall uten å spørre om hvor grensa går først. Jeg erfarte at som mora til en rusavhengig, måtte jeg sette grenser på en helt annen måte enn før. Ikke bare sette dem, jeg måtte være grensekontrollør store deler av tida, også.

Da vi oppdaget at vår mindreårige unge drakk alkohol, hadde vi grenser. Vi måtte vite hvor hun var om kvelden. Vi ringte andre foreldre og sjekka. I forhold til mange andre hadde vi strenge innetider. Og ungen fulgte reglene. Det er bare det at det ikke hindret henne i å ruse seg. Det er jo ikke sånn at det er en aktivitet som må utføres på et visst tidspunkt.

Da vi oppdaget at ungen røkte hasj, måtte hun levere urinprøver. Hun protesterte ikke på det. Hun fant bare andre ting å ruse seg på, ting som gikk fort ut av systemet, og hun satset på at det gikk bra.
- Det gjorde det, jo. Den ene gangen jeg trodde jeg ville bli tatt, var den gangen de rota bort urinprøva mi, har hun fortalt i ettertid.

Vi hadde et strengt regime hos oss, og innimellom kjentes det som om jeg var mer noens vokter enn noens mamma. Men hun tilpassa seg grensene. Hun kom hjem til tida. Hun gikk på skolen. Det var bare det at det var umulig å sette grenser for alt vi enda ikke ante at ville komme. Og ungen min er klok. Når vi tegnet en strek ett sted, fant hun en vei rundt.

- Jeg tilpassa meg grensene, for jeg skjønte at de var rettferdige. Det var veldig strenge innetider, men jeg holdt dem, selv om jeg var rusa hele tida. En periode var det sånn at de få gangene jeg ikke kom hjem rusa, spurte du hva som var i veien, sier ungen.
Og jeg tenker at, ja, akkurat så dum var jeg, at jeg trodde at grensene, urinprøvene og de fornuftige formaningene hadde hjulpet, og at vi klarte å holde henne borte fra rus. Men det å holde innetider er en ting. Også foreldre må sove av og til, og da smatt ungen ut.
Det ikke lang tid før vi igjen, med rette, mistenkte at det ikke gikk så bra som vi trodde.

Vi snakka med andre. Noen sa at det eneste som ville hjelpe, var å stenge døra for henne, men for oss var det fortsatt en lang vei dit. Vi trodde det viktigste var at vi holdt henne så mye unna farlige miljøer som mulig, ikke ga henne penger og fikk henne på skolen hver dag. I mange tilfeller er jo det tiltak som hjelper, men det hjalp ikke for oss. Det første til enda mer maktesløshet og mislykkethet, for alle, tror jeg.

Etter hvert innså vi at det var ikke når hun kom hjem om kvelden, eller om hun gikk på skolen eller ikke, som var det store problemet. Det var rusen.
- Du kan ikke bo her hvis du fortsetter å ruse deg, sa vi til slutt.
Vi håpet jo at hun da skulle skjønne at hun måtte slutte med rus, velge skole og få nye venner.

Det var ikke oss hun valgte, den gangen hun som attenåring fylte to søplesekker med klær og flyttet inn hos ei venninne...

.

Rusen begynte på ungdomsskolen (eller på kino i Larvik)

Noen ganger når jeg snakker med datteren min, tar jeg fram notatblokka mi. Da endrer samtalen seg litt, både hun og jeg går inn i intervjumodus. For meg, som til vanlig snakker med ganske mange mennesker på denne måten, er situasjonen likevel uvant. Rett som det er må jeg legge fra meg blokka og tenke litt over hvordan jeg skal gå fram. Situasjonen er litt kunstig når vi snakker om ting vi egentlig har snakka om mange ganger før, litt formelt og rart. Jeg opplever at det er mye lettere når jeg snakker med en fremmed. Da er jeg verken følelsesmessig engasjert eller part i saken.

- Når skjønte du at du var avhengig?, spør jeg, og tror i utgangspunktet at det er noe hun kommer til å svare kort og greit på. Det viser seg at det blir en ganske lang samtale. Og i stedet for å snakke om avhengighet, snakker vi om starten på hennes rusmisbruk.

Hun starter med å fortelle om da hun gikk på ungdomsskolen, at siden hun og venninna hennes røkte kom de også naturlig til å være en del i nærheten av dem som røkte hasj. Det var en del rus på skolen i den perioden hun gikk der, minnes hun.

- Jeg husker første gangen jeg røkte hasj. Det var på kino'n i Larvik, forteller hun.

Sammen med venninna si, prøvde hun for første gang.

- Jeg var en av dem som ikke merka en dritt første gangen, så det var ganske kjedelig der jeg fløy rundt i byen med to fjerne mennesker, sier hun, men legger til at hun var så sta at hun prøvde igjen.

Hun fikk kjæreste, også det på ungdomsskolen, og forteller at de røkte hasj mer eller mindre hele tida.
- Jeg var rusa på skolen ganske ofte, men jeg timet det alltid sånn at det var minst fire timer til jeg skulle hjem etter at jeg hadde rusa meg, sier hun.

Jeg prøver å tenke tilbake til den tida. På hva vi oppdaget og hva vi gjorde.
Vi kunne lukte at hun røkte, men hun blånektet.
- Det kan godt hende at du ikke røyker, men jakka di gjør det i alle fall, husker jeg at faren hennes sa til henne.
Hun innrømmet fortsatt ingenting. Hun røkte faktisk aldri en eneste sigarett så vi så det før etter hun hadde fylt 18.
En gang spurte jeg henne om akkurat det, hvorfor hun aldri tok en røyk på trappa hjemme, hun gjorde jo så mye annet.
- Jeg visste at dere ikke hadde likt det, sa hun. Et øyeblikk var vi stille, så lo vi hysterisk, begge to.

Det var i ungdomsskoletiden hennes vi begynte å bekymre oss. Jeg så at hun fikk nye venner på Facebook, folk jeg visste det var mye uro rundt. Vi tok henne i å drikke alkohol, og seilte opp til å bli verdens strengeste foreldre. Skulle hun sove hos venninner, ringte vi til foreldrene. Vi passa på innetidene. Vi passa på at hun gikk på skolen. Og hun forholdt seg til reglene - sånn kunne hun fly under radaren en stund til.

Samtidig økte konfliktnivået hjemme. Jeg var den slemme, faren den snille. I alle fall opplevde jeg det sånn. Vi hadde ulike forståelse av hva som var problemet, hvor alvorlig det var og hva vi skulle gjøre med det. Vi krangla om de tingene der, samtidig som vi stadig forsøkte å endre på ungen. Det var før vi skjønte at det er umulig, eller i hvert fall veldig vanskelig, å forandre på andre folk. 

Krangler og konflikter gikk på kryss og tvers i huset. Både krangler med ord, og uenighet vist på andre måter, med stillhet og kroppsspråk. Når jeg ser tilbake, er det lett å tenke at det vi opplevde var dyp fortvilelse og maktesløshet.  Ingen hadde det så veldig bra i den perioden. Og ingen av oss visste hvordan vi skulle håndtere det. Alt vi visste, var at de andre ikke håndterte situasjonen riktig. Det ble vanskeligere å snakke sammen. Det ble vanskeligere å finne lyspunkter. Det var få bekymringsløse dager. Og det var innmari ensomt.

Hun har helt rett, ungen min, når hun sier at det ikke var så greit hjemme i de åra. Og verre skulle det bli. Mye verre.