Se meg inn i øynene

På Verdensdagen for psykisk helse fikk jeg lov til å presentere utstillingen min på Sandefjord bibliotek. Dette er manuset jeg tok utgangspunkt i da jeg fortalte om prosjektet.

Fra monteringen av utstillingen Mora di: "Se meg inn i øynene"

For omtrent ett år siden, satt jeg i fullsatt sal inne på Hjertnes. Jeg var på kick off samling, der temaet var hvordan kommunen og frivillige kan ha gjensidig nytte og glede av hverandre. Igjen og igjen ble det understreka hvor viktig det er å ta vare på de frivillige, sånn at innsatsen de gjør oppleves meningsfylt og hvor viktig det er å samarbeide med dem og verdsette dem, siden de faktisk når som helst kan gå hjem. De er jo frivillige.

Jeg satt i salen, helt usynlig, som representant for de som driver ufrivillig arbeid.
- Hva med sånne som meg, tenkte jeg da, og kjente på både tristhet og litt bitterhet akkurat da.

Og jeg tenkte på de andre pårørende til rusavhengige som jeg kjenner, vi som legger ned utallige timer hvert eneste år. Vi som i perioder fungerer som både bank og politi, driver bed and breakfast, oppsøkende helsehjelp, vaskeri og har døgnbemanna telefonvakt.

Vi har ikke valgt hvilken organisasjon vi vil gi av fritida vår til. Vi har ikke fritid å gi. Vi er ufrivllige og usynlige. I mange sammenhenger blir vi ikke synlige før vi er brukt opp. Før vi har lagt ned så mange timer ufrivillig arbeid at vi ikke orker mer. Da bli vi synlige, for det går ikke an å rekruttere nye pårørende. Vi er en ikke-fornybar ressurs.

Da min unge ble narkoman, ble jeg en del av en stor, hemmelig klubb, med andre foreldre som har det som meg. Så hemmelig er den klubben at mange medlemmer ikke en gang vet om hverandre. Det er fortsatt mye skam knytta til det å være foreldre til en rusavhengig. Mange tror noe om oss og mener noe om oss, og det er jo ikke så rart. Men hvis man tror og mener mye uten å spørre, uten å lære mer, er man med på å opprettholde fordommer og med på å gi skammen fortsatt gode vekstvilkår.

Fra åpningen

Som pårørende er det lett å føle seg usynlig. Og det er kanskje ikke så rart. Det er ikke alltid jeg ser alle andre like godt. Det er ikke alltid jeg ser andre som individer med samme følelser og behov som jeg har sjøl. For det er vanskelig og vondt, av og til, å se folk inn i øynene. Når jeg gjør det, ser jeg at de jeg ser på, er akkurat som meg. Og noen ganger er det uutholdelig.

Når jeg vet at den rumenske tiggeren har samme favoritt TV-serie som jeg har sjøl, kommer hun nærmere. Når den syriske flyktningen jeg møter har lik genser som meg, kjøpt på Hennes og Maurits, har vi noe felles. Vi har kanskje samme yndlingsforfatter, også, og hver vår sønn som spiller sjakk. Når jeg ser henne inn i øynene, blir verden mindre, og jeg tenker at det som har hendt henne, kan hende meg. Jeg kan kjenne hennes smerte.

Jeg tror det er de samme mekanismene som gjør at mange synes det er vanskelig å forholde seg til pårørende til narkomane. Når du trur at mødrene til rusavhengige bryr seg mindre om ungene sine og følger dem opp dårligere enn du gjør med dine unger, kan du tenke at dette ikke kan skje deg. Når du så får vite at vi også spiser middag hver dag, har vært på ferie i Legoland, vært på fotballkamper og korpsturer og har helt vanlige grenser, blir verden et skumlere sted å være. Da kan det nemlig hende deg også, og det er uutholdelig. Det er lettere å se en annen vei og holde fast ved det man tror fra før. Det er ubehagelig å se oss inn i øynene. Kanskje du får se seg sjøl der inne.

Jeg skulle ønske jeg kunne si til folk at dette selvfølgelig aldri kan hende deg. Det kan jeg ikke. Vi har ingen garantier. Fæle ting skjer. Men vi trenger ikke å påføre folk usynlighet i tillegg til den sorgen de allerede føler, enten de er ramma av rus, sykdom eller krig. Det er ikke farlig å stoppe opp å se folk. Det kan være ubehagelig. Det kan gjøre vondt. Men det er ikke farlig. Å ta inn over oss hvordan andre har det, gjøre dem synlige og være litt rause gjør oss til bedre mennesker, trur nå jeg.

Jeg er ikke så flink til å finne meg i å være usynlig. Det gjør meg sur å ikke være synlig. Da har jeg det ikke noe bra. Ikke de rundt meg, heller. Derfor bestemte jeg meg for å tegne mødre til rusavhengige. Jeg ville vise at vi er vanlige, snille folk. Jeg ville tvinge andre til å se oss inn i øynene.

Jeg er så heldig at jeg ikke bare er med i den store hemmelige klubben med pårørende til rusavhengige. Jeg er med i en underavdeling også. Jeg er med i et nettverk av mødre som har hatt, eller har, barn i rusbehandling i Fossumkollektivet, så jeg begynte å spørre om å få låne ansiktene deres. Målet var å ha 50 og så stille dem ut, for å se om det fungerer, for så å jobbe videre med prosjektet hvis det har noe for seg.

I dag henger det 86 87 forskjellige mødre på Sandefjord bibliotek. Mange av dem har jeg møtt i Fossum. Noen av dem har jeg møtt andre steder. Heldigvis har jeg ikke trengt å anstrenge meg for å finne modeller, for dette er noe mange vil være med på. Og det må jeg si, rausere folk enn mødre til rusavhengige som gruppe, har jeg aldri møtt. Sammen med dem trenger jeg aldri å unnskylde meg. De hører på det jeg sier og møter meg der jeg er. Så rause er de, at da jeg sa hva jeg ville gjøre, ga de meg ansiktene sine. Den tilliten er jeg evig takknemlig for.

En av dem er kanskje læreren til ungen din, for det er flere lærere der. Eller kanskje du ser hun som klipte håret ditt sist. Der er det ledere og assistenter, politi og bibliotekar. Noen er med i Røde Kors, noen spiller golf. Noen strikker, noen liker best å lese. Det synes ikke på oss at vi er mødre til rusavhengige. Vi går på jobb, er studenter, er friske eller syke, akkurat som alle andre.

En del av mødrene jeg har tegnet, har barn som lever i aktiv rus, med de bekymringene det fører med seg, og noen av de som henger på veggen, må på kirkegården hvis de skal besøke barna sine. Jeg er en av de heldige mødrene. Min unge har vært rusfri i snart 800 dager. Flere andre er også heldige, og har barn som enten har vært, eller er i, behandling.

Bildene blir til ved at jeg tar et svart hvitt foto som jeg grunner med et akrylmedium som gjør overflata ru. Da får fargeblyanten feste. Så går jeg løs på det med blyant, fargeblyant og hårspray. Masse hårspray. Jeg jobber i lag, og selv om jeg har et foto i bunnen og beholder hovedtrekkene, tolker jeg ansiktet på min måte. Etterpå klipper jeg dem ut og monterer på en bakgrunn, gjerne tapet, før jeg setter de i ramme. Rammene er som oss mødre, de har forskjellig form og er ulikt slitt.

Dette er et forprosjekt. Det neste målet nå, er å komme til 200 damer. Jeg setter ikke noe tak, bare nye mål, for jeg tror nok at jeg dessverre kommer til å ha en utømmelig kilde med modeller.
Og tanken er å la utstillingen vandre videre. Kanskje til et annet bibliotek, eller til en korridor i et offentlig bygg, eller hvem vet, et kjøpesenter eller flyplass. Der folk møtes, er nemlig vi også.

Vi valgte aldri å bli mødre til rusavhengige, vi som henger på veggene midt i biblioteket. Til sammen har båret tonnevis med skam og har nedlagt utallige timer ufrivillig arbeid. Og enten du ser oss her, eller møter oss ute i verden: Vær så snill å se oss inn i øynene. Vær med på å gjøre oss synlige.

Se meg inn i øynene på Sandefjord Bibliotek