A-larm: Tilbud til pårørende i Drammen

Torsdag 3.9. starter et nytt tilbud til pårørende til rusavhengige i Drammensregionen. Da møtes A-larms pårørendegruppe for første gang. Ansvarlig for det ukentlige tilbudet, er Anita Sundbakken. Selv har hun hatt stort utbytte av å gå i SNU-gruppe de to siste årene, og nå gleder hun seg til å lage en egen møteplass bare for pårørende.

- Jeg har lært mye av å gå i SNU-gruppe, både når det gjelder å ta vare på meg selv og de rundt meg, forteller Anita.

En trygg møteplass

Mens SNU-gruppene er for både rusavhengige og pårørende, er det nye torsdagstilbudet bare for pårørende. Pårørende er i ulike prosesser og har behov for forskjellige tilbud. Behandlingstilbud til pårørende er det lite av, så det å ha en møteplass der det finnes andre med lignende utfordringer, er til stor nytte.

- Hos oss skal de som kommer møtes med trygghet og varme. Ingen må dele mer enn man vil. Mange velger å være tause de første gangene, men gjennom andres delinger får de kanskje med seg nyttige tps likevel. Og de vil i hvert fall oppleve at de ikke er alene, sier Anita, og understreker at det som blir sagt i rommet, blir i rommet, siden deltakerne er enige om at taushetsplikten gjelder.

Sette sine egne grenser

Når pårørende oppsøker hjelp, er de ofte ute etter tips og råd til hvordan de kan hjelpe den rusavhengige til å bli rusfri. Men ingen kan hjelpe en som ikke vil ha hjelp, så i gruppa vil man jobbe for at den pårørende skal få et bedre liv for seg selv og stå på egne ben. Det innebærer bl.a. å sette grenser for hva man kan gjøre og ikke gjøre for andre

- Å sette grenser betyr ikke at man skal slutte å være et godt menneske, men det betyr at man ikke utslette sine egne behov eller gå på akkord med egne verdier. Selv om jeg har satt grenser for min rusavhengige, betyr ikke det at jeg har gitt hen opp. Jeg er klar til å hjelpe når hen er klar, forklarer Anita.

For henne betyr det at hun ikke lenger er med på opp- og nedturene til den hun er pårørende til. Hun har funnet mer glede og mer overskudd, og har tatt livet sitt tilbake.

- Det betyr ikke at jeg ikke har opp- og nedturer i livet. Jeg er jo et menneske, sier hun.

Håper at de som trenger det vil komme

Nå ønsker hun bare at pårørende skal ta mot til seg, og komme til gruppa. Det verste som kan skje, er at det personlige utbyttet ikke er mer enn en kopp kaffe. Det beste som kan skje, er at det er starten på å ta livet tilbake.

Møtene er åpne for voksne, som foreldre, besteforeldre, søsken og andre nærstående til rusavhengige. Har man utfordringer med rus i nære relasjoner, enten det dreier seg om et barn, kjæreste, foreldre eller en bestevenn, er man like velkommen.

Praktisk informasjon:                                                

                             
A-larm pårørende, Drammen,
Tollbugata 46 (inngang fra Hesselbergs gate

Torsdager fra kl 17 til 19.

Oppstart 3.9.

Ønsker du å snakke med noen på forhånd, 

ta kontakt med Anita.
Mail: anita.sundbakken@gmail.com

Telefon: 95063492

Sammen. På bedringens vei

Det har blitt lite blogg og mer annen skriving i det siste. Nå er resultatet endelig klart. Det lukter ny bok i huset mitt, fersk fra trykkeriet i forrige uke.

"Sammen. På bedringens vei" er en bok som først og fremst er beregnet på den som er pårørende eller nærstående til en ungdom som er i behandling på en av Fossumkollektivets avdelinger. Gjennom intervjuer og blogginnlegg sier vi noe om hvor viktig det er at pårørende tar vare på seg selv, og hvordan det å delta i familiearbeidet kan bidra til at livet blir bedre.

Dette er ingen fagbok som handler om rus og rusbehandling. Dette er ei bok fra pårørende til pårørende. Forfatteren har hatt en datter i rusbehandling i Fossumkollektivet. Medredaktøren en sønn. Sammen har vi diskutert oss fram til, og laget, den boka vi skulle ønske vi hadde fått i hånda den dagen vi reiste hjem fra kollektivet for første gang, med tomt baksete, etter å ha levert ungdommen vår til behandling.

Det er mange tanker som dukker opp når ungdommen drar i behandling.

Noen tenker på rusbehandling som et slags verksted der man leverer inn en ungdom som har store rusutfordringer, og får en frisk og fin sønn eller datter tilbake, og familielivet kan fortsette som før rusen kom inn i bildet. Så er det jo ikke sånn. Den ungdommen som kommer hjem, er jo ikke den samme. Ungdommen endrer seg, og det er viktig at de viktige personene rundt også endrer seg, og at man får en ny måte å kommunisere på. Det kan familiearbeidet hjelpe til med.

Andre er så lei av rus og at alt dreier seg om den rusavhengige, at tanken på å bruke tid på familiearbeid er nesten uutholdelig. Hvorfor skal de som ikke har rusproblemer holde på med dette? Har de ikke brukt nok tid allerede, på møter, på samtaler, på tiltak av ulike slag? Det er ikke vanskelig å å skjønne at noen tenker at de har nådd tålegrensa for hva de skal delta i. Familiearbeidet i Fossumkollektivet ser på den enkelte pårørende som en person som har noe å bearbeide og jobbe med for sin egen del. Alle pårørende har rett til gode liv, uavhengig av hvordan det går med ungdommen. Familiearbeidet bidrar til at det blir lettere å ta livet tilbake og gjøre gode valg for sin egen del.

Pårørende er ikke like. I boka forteller ulike stemmer om hva det å delta i pårørendearbeidet har betydd for dem. En av stemmene, Ragne, oppfordrer alle pårørende til å delta i det de kan av familiearbeid.

- Det verste som kan skje, er at man ikke får noe utbytte av det. Det beste som kan skje, er at man får nyttige verktøy man har med seg resten av livet, sier hun.

Fossumkollektivets venner, med støtte fra Stiftelsen Fossumkollektivet, står bak utgivelsen av boka. Boka gis i gave fra Fossumkollektivets venner til pårørende som har ungdom i behandling. Selv om boka er direkte rettet mot denne gruppa og har som mål å motivere til deltakelse i familiearbeidet, tror vi at andre også vil finne mye å kjenne seg igjen i. Noen vil kanskje bli oppmuntret til å ta valg for sin egen del, når de hører at det finnes andre som har det akkurat som dem.

I boka informerer vi også om PUR (pårørenderessurs ung rus), en likepersonstjeneste i regi av Fossumkollektivets venner, som tilbyr støttesamtaler til pårørende til ungdom med rusutfordringer. Dette er en tjeneste alle pårørende kan benytte seg av. 

Jeg kunne sagt mye mer. Det kommer jeg sikkert også til å gjøre. Men akkurat i dag, er det viktigste å si at nå er denne boka ferdig. Og så vil jeg si noe om hvorfor vi forteller det akkurat i dag.

I dag er det Jakobs tjueandre bursdag. Det er også den andre bursdagen han ikke er med på å feire selv. 

Jakob tok sitt eget liv 8. mars 2019. 

Jakob var selv i rusbehandling i Fossumkollektivet, og de som møtte ham vil nok huske ham som en varm og omsorgsfull gutt. Han dro ut av behandling som en reflektert ung mann, klar til å møte voksenlivet. Han hadde sin egen leilighet, han var på vei til å bli en god gitarist, han hadde planer for framtida.

Så valgte han å forlate livet, selv om verden tilsynelatende lå åpen. Rus kan også ta liv etter at behandlingen er over og livet ser ut til å være på stell. Rusutløst depresjon, snakker man ofte om da.

Jakob var en raus gutt. Raushet kommer sjelden av seg selv, og da Jakob døde, opplevde alle rundt en enorm raushet fra familien. De lot andre slippe til og ta del i sorgen, og de bestemte at minnegavene som kom inn i forbindelse med begravelsen, skulle gå til Fossumkollektivets venner, en forening også Jakob var medlem i.

Denne boka, som Jakob selv aldri får lese, har blitt til takket være minnegavene. Den er ment å være en støtte og hjelp til pårørende. Det tror vi Jakob ville likt. Raushet og omsorg var en del av livet hans. Med denne boka er det fortsatt det, også etter det levde livet.

Boka koster 150 kroner, fritt tilsendt.

Bestilles ved å betale til vippsnummer 511372. 

Husk å merke innbetalingen med  bok og navn og adresse. 

Ønsker du samtidig å bli medlem i Fossumkollektivets venner, tilbyr vi medlemsskap ut året og bok for 200 kroner. Merk innbetalingen med bok+medlem, navn, epost og adresse.

Vi gjør så godt vi kan, men på grunn av ferieavvikling kan vi ikke garantere utsendelse av boka før første uka i juli.

Det vokser en osp i hagen min ....

Kaprifolen i forgrunnen er større enn ospa i bakgrunnen. Målet er at den lille, tynne pinnen i bakgrunnen, skal bli et tre med lyd i bladene sine. Mellom seg har de en stige med rust og betong. Jakobs stige, heter dette stedet i hagen.

I hagen min vokser en osp. Den har ikke stått der i mer enn et år, så den ser mest ut som en tynn pinne med noen blader på, og ikke akkurat som en hageplante. 

Jeg planta den på Jakobs bursdag i fjor. Den aller første bursdagen Jakob ikke fikk oppleve, den bursdagen da vi hadde en avtale om å møtes på grillfest på Gården i Spydeberg, og ikke på familiehelg på Sørmarka, som de tre bursdagene før det. 

I morgen er det Jakobs bursdag igjen. I dag har jeg vært ute og klappa litt på ospa, og jeg har planta en kaprifol som kan vokse i den rustne metallgreia vi gravde opp i hagen, den som nå bare heter Jakobs stige her i min hage. Stigen står ved den bittelille, spede ospa, klar til å ta den imot hvis vinden er stri.

Jeg har drukket kveldskaffe ved siden av det lille treet. Jeg har tenkt på året som har gått. Jeg har tenkt på sporene vi setter. Jeg har tenkt på hvordan de som ikke er her mer likevel har en plass blant oss som lever.

Jeg har tenkt på boka jeg har jobbet med, boka som skal være en gave til pårørende i Fossumkollektivet, bokprosjektet som ble satt i gang med minnegaver fra Jakobs begravelse. Jeg tenker at det er fint at boka er ferdig og at vi endelig kan ta på den, lese den på papir og si noe om den. Jeg er glad for at den ble ferdig akkurat til Jakobs bursdag. Jeg skal si mer om boka, sikkert mye mer, men ikke i dag. I dag tenker jeg heller enn å snakke og skrive.

Jeg vet jo ikke hva Jakob ville sagt om boka, men jeg tror i alle fall at han ville likt tanken på å være til hjelp for andre. Han var raus og omsorgsfull da han levde. Og med boka i handa, ved siden av ospa, tenker jeg at det er han jammen fortsatt.

Pårørenderessurs Ung Rus - PUR - en likepersonstjeneste

Pårørende trenger andre pårørende. Når andre som har gått veien før, sier noe, lytter vi ekstra godt. Jeg har tidligere skrevet litt om ettervern for pårørende som har hatt ungdom i behandling i Fossumkollektivet, og hvordan vi har kurset likepersoner som kan støtte dem når bekymringene melder seg på nytt - og det gjør de i de fleste tilfeller. Det er lett å leite etter tegn på at ting ikke går så bra, og noen ganger er det helt rett. Som mye annet i livet, kommer heller ikke rusbehandling med garantier. Tidligere innlegg om dette kan du lese her.

Bakrunnen for likepersonsarbeidet til Fossumkollektivets venner, var altså å ivareta pårørende etter at behandlingen var over. Men hvorfor i all verden skal vi stoppe der, tenkte vi. Vi kan jo være til nytte for andre, også. Vi har jo vært pårørende til ungdom før behandling, også. Vi vet mye om bekymringer, kontrollbehov, sinne og sorg knyttet til det å ha en nærstående ungdom som ruser seg.

Litt mer om hva vi kan tilby, finner du på nettsida vår. Der står det også beskrevet hva vi har lært og hvordan du får kontakt med oss, så jeg gjentar ikke det her. Vi kan ikke løse dine utfordringer, men i kan kan hende være med på å lose deg over i et tilbud du ikke visste at fantes.

Hvem kan ta kontakt? Om du er nærstående til en rusavhengig, kan du ta kontakt. Vi kan mest om ungdom, siden alle våre likepersoner har relasjon til en ungdom som har ruset seg. Vi snakker med foreldre, søsken, besteforeldre, fosterforeldre, steforeldre, og andre nærstående.
Er du lærer, ruskonsulent eller helsesykepleier og tenker at det kan være fint å snakke med en pårørerende, må du også gjerne ta kontakt.

Våre likepersoner befinner seg rundt om i landet. Kanskje bor det en i nærheten av deg. Eller kanskje vi vet om en annen organisasjon som har et tilbud nær deg. Hvis ikke, er det jo flott at det finnes telefon. Det er jo sånn at når vi deler på noe, blir det mindre av det. Det gjelder ikke bare når vi deler en kake. Det gjelder heldigvis når vi deler skam og bekymringer, også.

Her, på den litt uferdige nettsida til PUR, finner du det du trenger for å ta kontakt.

Ettervern for pårørende

Når ungdom er i behandling i Fossumkollektivet, brukes det mye tid på å snakke om tiden etterpå - om hvordan man skal bevare nykterheten når man kommer tilbake til hverdagen. Ungdommene oppfordres til bl.a. å bruke selvhjelpsgrupper og å bli kjent med sine tilbakefallstegn.

Da min unge var i behandling, tenkte jeg mye å det med ettervern. For meg selv. Det er jo ingen selvfølge at vi som er nærstående klarer å praktisere det vi har lært når det stormer.

Mange ungdommer tar tilbakefall. Mange pårørende opplever at det er lett å gå tilbake til livet sånn som det var før, der all oppmerksomhet dreier seg om den som ruser seg. Det er lett å sette eget liv på vent igjen, og gjøre akkurat de samme tingene man gjorde før, uten at det hjelper denne gangen, heller.

Jeg mener at det er en reell fare for at også pårørende tar tilbakefall selv om det går bra med den man er pårørende til. For meg er det sånn at når jeg er ekstra sliten, går jeg lett tilbake til gamle mønstre, kontrollbehovet mitt vokser og jeg synes det er vanskelig å sortere hva som er viktig og hva som er bagateller. Energien min går med til å bekymre meg, stresse og organisere. Det er ikke et godt sted å være.

I Fossumkollektivets venner har vi snakket mye om ettervern for pårørende. Hva skjer når ungdommen ikke er i kollektivet mer, enten fordi hen har fullført behandling, avbrutt behandling eller hen dør? Hvem kan vi pårørende snakke med da, som forstår akkurat hvordan vi har det?

Nå har vi gjort noe mer enn bare å snakke. Nylig utdannet vi det første kullet med likepersoner i Fossumkollektivets venner, eller pårørenderessurs, som vi har valgt å kalle det. Det betyr at når pårørende er ferdige med familiearbeidet i Fossumkollektivet, vil de, om de ønsker det, bli kontaktet av en av oss, som kan snakke litt om tiden etterpå og dele bekymringer.

Utdanningen til pårørenderessurs forutsetter at man har gjennomgått Fossumkollektivets familiearbeid, med en egen kurshelg på toppen av det. Man må ha et avklart forhold til egen historie, og ikke stå midt i stormen selv. For å sikre at rett pårørende kobles på rett ressurs, og at ingen av våre dyrebare pårørenderessurser sliter seg ut, vil kontaktetableringen gå gjennom en koordinator.

Den primære oppgaven er altså å følge opp pårørende som har hatt ungdom i behandling i Fossumkollektivet.

Videre vil pårørenderessursen også kunne være en ressursperson ut mot andre pårørende i sin egen kommune, bidra med informasjon om pårørendes situasjon til de som måtte trenge det, være brukerrepresentanter i ulike sammenhenger og lede selvhjelpsgrupper.

Det er fortsatt ting som må på plass, men vi har altså over 20 ferske, flinke og ivrige pårørenderessurser rundt om i landet som er klare til å gjøre en innsats for andre pårørende. Det er en skikkelig god start.

Bra folk rundt bordet

.

Fulltallig MusTCare kompetansegruppe samlet, fra høyre: Bjørn Ingar Pedersen, Anne Malerbakken, Hans Petter Solli, Angelica Kjos og Vigdis Løbach. Foto: Bjørn Ingar Pedersen.

Jeg har tidligere fortalt at jeg er med i en kompetansegruppe tilknyttet Hans Petter Sollis forskningsprosjekt om implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team. Jeg hadde blanda følelser da jeg sa ja til å sitte i gruppa, siden musikk og musikkterapi ligger langt utenfor det jeg kan noe om.

Imidlertid er jeg glad for at jeg sa ja. Det at jeg med min pårørendestemme får være med på å komme med innspill til studien, synes jeg er skikkelig bra. Ofte er pårørende i sånne sammenhenger noen man har med fordi man synes man må, men her opplever jeg at mine innspill blir tatt alvorlig, og jeg ser at det er med på å sette preg på arbeidet.

Noen ganger i året er kompetansegruppa samla og kommer med innspill og ideer, sist for et par dager siden. Det slo meg da vi satt rundt bordet, at vi samla sett sitter på en enorm kompetanse, og jeg gleder meg til å være med på den spennende fasen prosjektet går inn i.

Jeg har lært, og lærer, mye, og kommer til å mene mer om mulighetene musikkterapi gir for å styrke relasjonen mellom bruker og pårørende.

Men først skal Hans Petter i gang med å bearbeide dataene han har samla inn, og etter hvert skal han publisere funnene sine. Fram til det er det mulig å se presentasjonen av prosjektet her.

Jeg tror jeg tar en tur inn i komfortsona, jeg

Det er ikke feil å utfordre seg selv. Det er ikke feil å lære nye ting, møte utfordringer, bestige fjell. Det er ikke det. Det er bare det at alt maset om å gå ut av komfortsona hele tida irriterer meg. Det irriterer meg ikke like mye som bruken av ordet robust, men ganske mye.

Det er så innmari lett å si til folk som sliter med å mestre livet at de må gå ut av komfortsona. Hele tida skal vi strekke oss etter noe mer, noe nytt, noe annet. Og det er alltid utafor komfortsona.

For noen år siden var jeg så sliten, så trist, så lei, at jeg knapt orka å stå opp. Jeg gjorde det, det fantes tross alt katter som skulle mates og jobb som måtte gjøres. Jeg sto opp. Nesten hver dag.

Når noen snakka om komfortsoner på den tida, ble jeg lei meg. Og aggressiv. Inne i meg. For jeg sa det ikke høyt. Det orka jeg ikke.

Jeg orka ikke å si at jeg gikk ut av komfortsona i det jeg satte beina på gulvet om morgenen. Jeg orka ikke å si at jeg var ute av komfortsona det meste av dagen, og at jeg gleda meg til at jeg skulle tilbake til komfortsona, pakke dyna godt rundt meg og hvile.

Ting var så turbulent, så trist, så skummelt, så slitsomt, at jeg trengte ikke å bestige fjell for å utvide komfortsona mi. Jeg hadde lyst til at den skulle være passe stor, sånn at den omfatta stua og hagen min og yndlingskafeen min. Noe særlig mer trengte jeg ikke å bli utfordret til.

Jeg trengte å være i komfortsona. Jeg trengte å være trygg og komfortabel. Jeg hadde nok spenning. Jeg utfordra grenser fordi jeg måtte. Ikke fordi jeg ville vokse.

- Nå får det f*en meg være nok, hender det at jeg har lyst til å rope når noen snakker om komfortsoner.
Jeg er på et godt sted i livet. Jeg trives. Jeg er trygg. Jeg er i komfortsona, og den er ikke kvalmende trang.
Det er skikkelig deilig. Hvorfor i all verden skal jeg gå ut av den?

Jeg finner helt sikkert noe å strekke meg etter. Noe jeg vil forandre. Men noen ganger er det helt greit å gå over ei slette. Det trenger ikke å være høyder hele tida. Når man har balansert på kanten av stupet, er det helt greit å ta en pause. Det er helt greit å være fornøyd. Det er helt greit å være i komfortsona.

- Pass på din egen komfortsone, får jeg lyst til å si.
- Gå ut, gå inn, gå opp, gå ned. Og la meg være i fred i min.

I dag skal jeg ta en pause fra verden. Jeg skal ikke gjøre en eneste ting som utfordrer meg. Jeg skal ikke ta noen vanskelige telefoner, lære noe nytt, tenke på vanskelige ting. I dag skal jeg ta en pause. Med katt. Med bok. Med teppe. Med te. Godt planta i komfortsona.