Hage på lavt nivå

Jeg liker å grave i hagen, og med to langhelger bak meg, har jeg gjort nettopp det. Jeg har gravd, jeg har sådd, jeg har luka. Men mest av alt har jeg sittet på en stol og sett på grasset, og ugrasset, som vokser. 

Jeg har ikke planta ut de to hortensiaene jeg kjøpte for mer enn ei uke siden. Jeg har ikke fått all setteløken i jorda. Jeg har ikke sådd ferdig i grønnsakshagen, og settepotetene går snart ut døra for å plante seg selv.

Jeg har sittet på en stol og sett på en hund som er mye bedre til å grave enn det jeg er. På veldig kort tid gravde hun ei grop hun kunne ligge i. Så dyp at det ikke er mulig å se henne når hun legger seg ned.

Jeg liker å være i hagen min. Jeg liker å grave. Jeg liker å se at ting vokser. Det har jeg bestandig likt og det pleier å gi meg glede.

For noen år siden, da det var på det mest hektiske hjemme hos oss, orka jeg knapt å reise meg og gå ut i hagen. Jeg ville aller helst ligge inne under et teppe. Hagen var et ork. Når jeg gikk ut, var det eneste jeg så, alt jeg ikke hadde gjort. Jeg så skvallerkål og brennesle, og forsømte busker og blomster. Jeg orka rett og slett ikke å ha hage - det minnet meg alt for mye om at jeg ikke fikk til noen ting. Hadde jeg kjent en hund den gangen, hadde jeg sikkert gravd meg ei kjempegrop og lagt meg i.

En dag våkna jeg og tenkte at dette finner jeg meg ikke i. Jeg ville sitte i en stol og drikke kaffe og se på blomster. Da laga jeg hage på lavt nivå.

Jeg har en diger hage, på over fire mål. Det var uoverkommelig for en skikkelig sliten dame, men jeg fant en løsning som ga meg glede. Jeg laga et lite bed inntil husveggen. Der planta jeg en klematis, en hosta, en daglilje og en storkenebb. Så snudde jeg stolen min, sånn at jeg så rett på bedet. Ikke et ugrasstrå vokste det der. Det er det ryddigste bedet jeg noen gang har hatt. Jeg satt i stolen min, leste bok og klappa katt, og så på blomstene. Når jeg så på bedet mitt, så jeg det jeg fikk til. Det ga meg glede.

Resten av hagen grodde ned den sommeren. Det straffa seg året etter, og den har aldri kommet seg helt igjen, hagen min. Den er en lurvehage, men det er min lurvehage, og jeg gleder meg over den hver eneste dag. Jeg kjemper mot naturen og skvallerkålen, brenner meg på brennesle og smiler til løvetannen. Jeg rekker ikke alt jeg skulle eller burde gjort. Men det gjør ikke noe, at ikke kantene er rette og at det svir litt av og til. Jeg gleder meg likevel. Den er litt som livet, hagen min, med snublesteiner og mose i plenen. Søte bringebær og sinna brennesle vokser ved siden av hverandre, rabrarbraen er alltid sur, og sneglene spiser salaten. 

Jeg tar meg tid til å sitte i hagen, og til å puste. Når jeg ser ugrasset er jeg ikke motløs lenge. Jeg tenker at det i hvert fall er grønt og fint, og at det er heldig som får vokse i akkurat min hage. Jeg har ei grop i hagen, som en hund har laget. Det kunne vært verre. Det kunne vært meg som hadde gravd ei grop, og gått ut og lagt meg i Kjerringhølet. Nå har jeg fått et hundehull som er akkurat passe dypt til at jeg kan plante et tre i det, eller ei rosebusk.  Og skulle ugrasset vokse meg over hodet, vet jeg at jeg kan snu stolen min akkurat når jeg vil, mot noe som gir meg glede.

Pårørende trenger hverandre

 

Noen ganger får jeg spørsmål om hva pårørende trenger. Det er et stort spørsmål, og nesten umulig å svare på. Det er jo ikke akkurat sånn at bare fordi vi er pårørende, så trenger vi det samme. Vi er alle typer mennesker, og vi er på forskjellige steder i vår prosess.

Samtidig er spørsmålet veldig lett å svare på. Akkurat som alle andre, trenger vi å bli sett. Sett som den vi er, der vi er. Og selv om vi i utgangspunktet er veldig forskjellige, har vi noe felles: En vi bryr oss om ruser seg og det preger oss.

Nå er det sånn at jeg også gir et annet svar på hva vi trenger, ut over det å bli sett. Jeg sier også at når vi får det, virker det ofte som en mirakelmedisin for å få det bedre. 

Det jeg mener at pårørende trenger mer enn alt annet for å få det bedre, er hverandre.

Altså: Pårørende trenger andre pårørende!

Det å bli en pårørende var aldri noe jeg valgte, men jeg kunne velge hva slags pårørende jeg ville være. Modellene for hvilke muligheter og valg jeg hadde, fikk jeg først og fremst fra andre pårørende.

For det første var det andre pårørende som lærte meg at det var pårørende jeg var. Før det var jeg "bare" mora til. Jeg var en som prøvde å oppdra ungen min, hjelpe ungen min, reparere ungen min.Jeg var en som fulgte opp det som noen andre sa at var riktig å gjøre, eller det jeg trodde det var forventa at jeg gjorde, enten det dreide seg om grensesetting, sørge for at ungen min spiste, passe på legetimer, prøve å få noen til å hjelpe henne.

Det var andre pårørende som ikke bare sa at mine behov var viktige, men som viste meg at det gikk an å leve et godt liv selv om en jeg var glad i levde i aktiv rus. Det var andre pårørende som fikk meg til å legge bort skam og skyld. Det var andre pårørende som lærte meg at jeg hadde mulighet til å bestemme over mitt eget liv, og at det ikke var slemt å gjøre det.

Av en dame på 72 år, lærte jeg at det å fikse absolutt alt for den rusavhengige var dårlig hjelp. Hennes sønn hadde rusa seg siden han var tenåring. Nå var han nesten femti, og bodde i kjellerleilighet i moras hus. I 30 år hadde hun ordna alt for ham. Hver dag gjorde hun mer av det samme, selv om det ikke virka. Nå var hennes bekymring hvem som skulle overta når hun ikke klarte mer.

Hun lærte meg hvordan jeg ikke ville at mitt liv skulle bli.

En annen spurte meg om hvordan jeg syntes det var å være med på å finansiere min unges rusbruk, siden jeg var med på å kjøpe mat til henne hver uke.

- Hvis ikke vi kjøper mat til henne, tror jeg ikke at hun spiser, sa jeg,
- Noen må jo sørge for at hun får mat.
- Har hun råd til å ruse seg, har hun råd til et brød. Du gjør at hun kan bruke matpengene på rus, sa den erfarne mammaen.
Det lærte meg noe viktig om ansvar.

Fra andre pårørende har jeg fått til dels tøffe tilbakemeldinger om ting at ting jeg har gjort av min hjertens godhet kanskje ikke har vært så lurt. Noe av det som har blitt sagt av andre pårørende, ville fått meg til å gå min vei hvis noen i helsevesenet hadde sagt det samme. Men fra andre som har vært i samme situasjon, tåler jeg det. Jeg vet at de vil meg vel. Jeg vet at de forstår.

Å møte andre som gikk i de samme trange skoa som jeg hadde på sjøl, gjorde at jeg følte meg mindre aleine. Til da hadde jeg gjort alt jeg trudde var riktig og mulig å gjøre. Resultatet var at ungen min rusa seg like mye, og jeg var enda mer sliten.

Sammen med andre fikk jeg nye verktøy i verktøykassa mi, og jeg sorterte bort det som ikke virka.

Å se hvordan andre hadde det, gjorde at jeg forsto at jeg og min familie var en ganske vanlig rusfamilie, og at ungen min ikke var så spesiell som jeg trudde. Jeg slutta å leite etter grunner som kunne unnskylde hennes atferd, og min. Hennes atferd var som andre rusavhengiges. Vår familie reagerte som andre rusfamilie. Jeg lærte meg hva jeg kunne gjøre noe med og hva jeg ikke kunne gjøre noe med, om hva som var mitt og hva som var hennes.

Av andre pårørende lærte jeg å bli snillere mot meg selv. Jeg lærte å bli rausere mot meg selv. Og mot andre. Og jeg har lært at det hjelper å dele det som er vanskelig.

Jeg husker godt jeg satt i ring med andre mødre, fortvila, forbanna og frustrert. Ingen ting av det jeg gjord, funka. Jeg hadde mange eksempler som understreka min følelse av å være et dårlig menneske.

Da grep en annen mamma ordet:
- Nå synes jeg du skal slutte å piske deg selv. Nå synes jeg du skal gi deg selv litt slækk.
Det er kanskje det aller beste rådet jeg har fått noen gang.

Jeg heier på møteplasser for pårørende.
På steder der vi kan komme og være akkurat der vi er i vår prosess, sammen med andre med samme type sko.

Jeg heier på steder der vi kan lære å gi oss selv litt slækk.

Jeg heier på møteplasser uten terskler, der man ikke trenger henvisning, men kan komme når man trenger det. 

Og de møteplassene finnes. Det finnes selvhjelpsgrupper og samtalegrupper. NarAnon finnes. AlAnon finnes. Ja, det nytter! finnes, og min egen organisasjon, A-larm, som bl.a. har denne digitale møteplassen finnes.

Terskelen skal være så lav at vi kan komme inn uten å snuble over den.
Taket skal være så høyt, at det er plass til verdens høyeste mann.

Ved å være en del av et fellesskap, blir vi sterkere. 

Vi tenker nye tanker, vi får nye verktøy. 

Vi lærer at vi må feste vår egen oksygenmaske før vi kan hjelpe andre.

 
Vi er ikke like, langt i fra, men vi har noe viktig felles: En vi bryr oss om, ruser seg, det vi har gjort, har ikke alltid virka, og vi vil at livet skal bli bedre. Og vi vet åssen det er å ha på trange, vonde sko. Det gjør oss ganske like, likevel. 

Sammen med andre kan vi lære at vi ikke må ha de vonde skoa på hele tida, vi blir nemlig verken bedre mennesker eller bedre hjelpere av å ha vonde føtter. Det blir vi bare bitre og sure av.

Sammen med andre kan vi lære å gi oss selv litt slækk.

(Denne teksten holdt jeg som innlegg på digitalt temamøte i A-larm pårørende 16.3. 2021)

Om dører

- Hva skal du snakke om i dag, fikk jeg spørsmål om.

Jeg skulle komme med noen betraktninger om det å være pårørende.

- I dag skal jeg snakke om dører, sa jeg.

- Å,ja, sa hun, og fortsatte på den samtalen vi egentlig hadde. 

Som om det å snakke om dører er en hverdagslig ting, noe alle pleier å gjøre.

I dag skal jeg snakke litt om dører. Ingen jeg kjenner, snakker så mye om dører som pårørende til rusavhengige. 

Ikke så engasjert heller.

De eneste jeg kjenner som nesten kan bli uvenner når de snakker om dører, er pårørende til rusavhengige.

Den aller første gangen jeg var sammen med andre pårørende, var det med dører et tema. Dette her var lenge før jeg tenkte på meg selv som pårørende, det var den gangen jeg bare var en mamma som hadde et problem å løse. Og mitt problem var at ungen min rusa seg. Målet mitt var at hun skulle slutte med det.

- Du må lukke døra, var det flere som sa.

- Det er det eneste som hjelper.

Jeg skjønte ikke noe - åssen det å lukke ei dør kunne få noen til å slutte å ruse seg, var helt uforståelig for meg. Og det er det vel egentlig fortsatt.

Det er jo ikke sånn at hvis jeg, eller en annen pårørende, lukker ei dør, vil den som ruser seg automatisk slutte for å komme inn igjen. Det som like gjerne kan skje, er at hun velger å gå inn en annen dør i stedet. Eller hun velger å være ute.

Å lukke døra for noen man er glad i, høres brutalt ut. Det er brutalt. 

Likevel ble jeg en av de som lukket døra. Fordi jeg måtte. 

Jeg gjorde det ikke for at min unge skulle slutte å ruse seg.

Jeg gjorde det for å kunne puste i mitt eget hus.

Og jeg ble en sånn som er opptatt av dører. Jeg tror at det å lukke dører kan være livsviktig for pårørende, men det samtidig er viktig at man vet hvorfor man lukker døra. Man skal gjøre det for sin egen del, ikke for å presse fram atferdsendring hos andre. 

Pårørende har rett til å være trygge i egne hjem. Pårørende har rett til å sette grenser for hva han eller hun kan delta i. Om man lukker døra for rusen, er man ikke en dårlig pårørende. 

Etter å ha levd i et hus med svingdør i en årrekke, valgte vi å lukke døra. Vi sa til vår unge at vi ikke  ville ha rus i vårt hus.

Da skjedde det et lite under. Vi fikk det mye bedre. 

Hun slutta ikke å ruse seg. Hun flytta. 

Men jeg lå ikke lenger våkne om natta og lytta etter noen som ikke kom. 

Jeg trengte ikke å bruke all min energi på å kontrollere hele verden. Jeg kunne begynne å ta tilbake livet mitt, huset mitt, hverdagen min. Selv om ungen min var i aktiv rus.

Jeg slutta ikke å elske henne. Jeg slutta ikke å bekymre meg. Men jeg begynte å gå det jeg kaller for bedringens vei. Jeg begynte å ta livet mitt tilbake.

Jeg lukket ei dør, men kasta ikke nøkkelen eller murte igjen åpninga. 

Jeg slutta ikke å elske henne. 

Jeg slutta ikke å ha kontakt med henne. 

Jeg passa bare på at jeg hadde kontakt med meg selv, også. 

Jeg lot meg ikke utnytte, og jeg lot ikke all energi dreie seg om henne.

Da jeg lukket døra, førte det til at jeg endra meg. 

Og det har seg jo sånn at når noe endrer seg, har det ringvirkninger. 

Ungen min slutta ikke å ruse seg av at vi lukket en dør, men jeg tror hun fikk respekt for oss på en annen måte.

Og så er det jo sånn med dører at de kan åpnes igjen. Hvis man da ikke har murt igjen huset.

- Det er en grunn til at døra har håndtak på begge sider, sier den kloke ungen min.

Det tenker jeg mye på, og jeg er så glad for at vi begge valgte å åpne døra igjen.

Jeg har blitt en sånn som gjerne snakker om dører.

Og hvis du spør meg om du skal lukke døra, eller åpne døra, svarer jeg gjerne på det.

- Ja, sier jeg da.

Seminar på Gol, 2. -4.11.: Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige

 

Vidar Starion og Kjell Torstein Hagen ønsker velkommen til seminar i november.

For femte gang arrangeres seminaret "Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige". Selv om programmet endrer seg fra år til år, og gjennomføringen har blitt kvitt barnesykdommene, er mye fortsatt det samme. Som vanlig står likepersonsarbeid og brukermedvirkning i sentrum, og som vanlig er Kjell Torstein Hagen sterkt inne på arrangørsiden.

– De siste årene har jeg tenkt at til neste år, da skal jeg involvere meg litt mindre, men dette er jo hjertebarnet mitt, da, ler Kjell Torstein. Også i år har han en finger med i det meste som skjer på seminaret.

Fem års jubileum i år

Det var ønske om å fremme verdien av brukermedvirkning som gjorde at han tok initiativ til det aller første seminaret i 2016. Da var det 60 deltakere til stede, og arrangementet var så vellykket at Kjell Torstein bestemte seg for å gjenta suksessen året etter. Siden har det bare fortsatt.

– Så har det eskalert for hvert år, og blitt både bredere og bredere og bedre og bedre, sier han.

Både han og tidligere deltakere forteller at de har lært mye og hatt med seg inspirasjon hjem etter høstdagene på Gol. At også flere kommuner og institusjoner og organisasjoner på rusfeltet ser på det som skjer på Gol som et seminar med verdi, er Kjell Torstein særlig stolt av.

Samarbeid mellom flere organisasjoner

Selv om Kjell Torstein er primus motor, trenger han heldigvis ikke å dra hel lasset selv. Flere organisasjoner er med på arrangørsiden. I år arrangeres seminaret av Halling mot rus, Foreningen for helhetligruspolitikk, A-larm bruker- og pårørendeorganisasjon, Metalheads Against Bullying og Rusettervernet iSogn og Fjordane.

Organisasjoner  kan få standplass på seminaret.

– Å fremme samarbeid og samhandling på tvers på rusfeltet, er også viktig. Det finnes ikke et fasitsvar, både pårørende og brukerrepresentanter har mye å lære av andre og hverandre, slår ildsjelen på Gol fast.

Vidar Starion, A-larm Hallingdal, mener det er viktig at tverrfagligheten gjenspeiles både på arrangørsiden, blant deltakerne og i programmet. Ny kunnskap kan bidra til økt engasjement.

– Det er viktig å holde engasjementet opp i likepersonsarbeidet. Programmets innhold henvender seg både til pårørende, likepersoner og brukerrepresentanter, i tillegg til de som jobber med f.eks kommunale tjenester. Påfyll, og det å møte andre i samme situasjon er positivt. For pårørende er det særlig viktig å se at de ikke er alene, sier han.

Påfyll, kunnskap og nettverk

Både Vidar og Kjell Torstein understreker at det også blir rik anledning til nettverksbygging og rekreasjon.

– Det er ikke bare seminarinnholdet som gir utbytte. De som ønsker det, kan gå en tur i fjellet, eller mingle sosialt med andre deltakere. Og så har Kjell Torstein hyret inn en illusjonist som lager show på tirsdagskvelden, sier Vidar.

Noen er kanskje litt redde for å melde seg på årets seminar, med tanke på koronasituasjonen, men Kjell Torstein forsikrer om at smittevernreglene blir tatt på alvor.

– Det er god plass på Storefjell Resort Hotel, og de tar sikkerhet på alvor, forsikrer Kjell Torstein, og oppfordrer alle til å melde seg på seminaret.

– De som kommer vil garantert få faglig påfyll, ny kunnskap og større nettverk, avslutter han.

Fakta:

Seminaret "Hvordan møte mennesker med psykiske utfordringer og rusavhengige" arrangeres 2. - 4. november på Storefjell Resort Hotel, Gol.

Likepersonsarbeid og bruk av egenerfaring i rusomsorgen står sentralt, samtidig som der er fokus på påørende og deres utfordringer.

Informasjon om arrangementet og påmelding finner du på seminaretsFacebook-side.

Om innlegget: Jeg gjør oppmerksom på at jeg er pårørendekontakt i A-larm Buskerud og Vestfold, og at jeg også skal holde foredrag på arrangementets pårørendedag.

Alle dager er overdosedager

I dag markeres Verdens overdosedag mange steder i Norge, mange steder i verden. Det er fint. Det er fint med en dag der vi stopper litt opp, og minnes de som ikke er her mer. Det er fint med markeringsdager og møteplasser. Det er fint å kunne dele sorg og savn med andre. Det er viktig å minne "vanlige" folk på hva som er realitetene i manges liv. Det er livsfarlig å være rusavhengig - så farlig at mange dør av det.

Noen dør mens de står i kø til behandlingsplasser. Noen dør etter utskrivelse fra behandling eller etter endt soning. Noen dør fordi de er så stressa at de ikke har tid, eller mulighet, til å tenke sikkerhet og trygghet. Noen er så slitne at kroppen ikke orker mer. Noen har rett og slett uflaks.

Jeg liker dager der vi stopper opp og tenker, og minnes. Virkelig. Jeg liker å markere Verdens overdosedag. Men en dag er ikke nok. Hver dag er en overdosedag, for noen. 

Hver dag er det farlig å være rusavhengig. Hver dag er det noen som rammes av overdoser. Heldigvis har ikke alle overdoser dødelig utgang. At brukere og pårørende er utstyrt med nalokson nesespray, motgift mot opioidoverdoser, kan redde liv. Jeg skulle forresten ønske at nalokson også ble vanlig hos pårørende til smertepasienter, en gruppe vi sjelden inkluderer når vi snakker om rus, men overdoser skjer i hjemmet, også, ikke bare på gata. 

Det er fint med en dag man kan minnes. Det er fint med en dag der man kan informere og sette ting på dagsorden. Det er fint med en dag der man kan møtes på tvers, der man, selv om man mener forskjellige ting de fleste andre dagene i året, kan være enige om at overdosetallene er for høye, for triste. Så får vi heller diskutere hvordan tallene skal ned ved en senere anledning.

I dag er det akkurat fire år siden jeg tok bildet jeg bruker i bloggposten. 

Bare noen uker før, hadde skoa vært fulle av liv og framtidstro. 31. august 2016 sto jeg på et minilager på Mysen og pakket dem ned for å sende dem til Ms familie i nord. For den familien, og for min, er det flere overdosedager og minnedager i året, hvert eneste år. For andre familier er det andre dager.

Jeg tenker ofte på de jeg kjenner som ikke er med mer. Og jeg tenker på alle de som er et tall på statistikken. De har også navn. De har også noen som savner dem.

Hver dag er en overdosedag, for noen. Det er fint å ha en felles markeringsdag, som i dag, men det er lov å huske på det i morgen, også, og alle andre dager, at målet må være at så få dager som mulig skal være overdosedager.

Til M

Du

solbrun og smilende

ikke en dag eldre enn i fjor

ikke en dag eldre enn det året

du lå i gresset med et strå mellom tennene

og hadde planer

Du

alltid like ung

og alltid like solbrun

Planene

ble liggende i gresset

du under

Jeg

ett år eldre

ett år gråere

men fortsatt med gressgrønne planer

Jeg seiler videre

vinker en hilsen

vi møtes i vindpustet jeg får tilbake

Du

igjen på ferjeleiet

like solbrun

like ung

i all tid

Jeg

seiler videre

A-larm: Tilbud til pårørende i Drammen

Torsdag 3.9. starter et nytt tilbud til pårørende til rusavhengige i Drammensregionen. Da møtes A-larms pårørendegruppe for første gang. Ansvarlig for det ukentlige tilbudet, er Anita Sundbakken. Selv har hun hatt stort utbytte av å gå i SNU-gruppe de to siste årene, og nå gleder hun seg til å lage en egen møteplass bare for pårørende.

- Jeg har lært mye av å gå i SNU-gruppe, både når det gjelder å ta vare på meg selv og de rundt meg, forteller Anita.

En trygg møteplass

Mens SNU-gruppene er for både rusavhengige og pårørende, er det nye torsdagstilbudet bare for pårørende. Pårørende er i ulike prosesser og har behov for forskjellige tilbud. Behandlingstilbud til pårørende er det lite av, så det å ha en møteplass der det finnes andre med lignende utfordringer, er til stor nytte.

- Hos oss skal de som kommer møtes med trygghet og varme. Ingen må dele mer enn man vil. Mange velger å være tause de første gangene, men gjennom andres delinger får de kanskje med seg nyttige tps likevel. Og de vil i hvert fall oppleve at de ikke er alene, sier Anita, og understreker at det som blir sagt i rommet, blir i rommet, siden deltakerne er enige om at taushetsplikten gjelder.

Sette sine egne grenser

Når pårørende oppsøker hjelp, er de ofte ute etter tips og råd til hvordan de kan hjelpe den rusavhengige til å bli rusfri. Men ingen kan hjelpe en som ikke vil ha hjelp, så i gruppa vil man jobbe for at den pårørende skal få et bedre liv for seg selv og stå på egne ben. Det innebærer bl.a. å sette grenser for hva man kan gjøre og ikke gjøre for andre

- Å sette grenser betyr ikke at man skal slutte å være et godt menneske, men det betyr at man ikke utslette sine egne behov eller gå på akkord med egne verdier. Selv om jeg har satt grenser for min rusavhengige, betyr ikke det at jeg har gitt hen opp. Jeg er klar til å hjelpe når hen er klar, forklarer Anita.

For henne betyr det at hun ikke lenger er med på opp- og nedturene til den hun er pårørende til. Hun har funnet mer glede og mer overskudd, og har tatt livet sitt tilbake.

- Det betyr ikke at jeg ikke har opp- og nedturer i livet. Jeg er jo et menneske, sier hun.

Håper at de som trenger det vil komme

Nå ønsker hun bare at pårørende skal ta mot til seg, og komme til gruppa. Det verste som kan skje, er at det personlige utbyttet ikke er mer enn en kopp kaffe. Det beste som kan skje, er at det er starten på å ta livet tilbake.

Møtene er åpne for voksne, som foreldre, besteforeldre, søsken og andre nærstående til rusavhengige. Har man utfordringer med rus i nære relasjoner, enten det dreier seg om et barn, kjæreste, foreldre eller en bestevenn, er man like velkommen.

Praktisk informasjon:                                                

                             
A-larm pårørende, Drammen,
Tollbugata 46 (inngang fra Hesselbergs gate

Torsdager fra kl 17 til 19.

Oppstart 3.9.

Ønsker du å snakke med noen på forhånd, 

ta kontakt med Anita.
Mail: anita.sundbakken@gmail.com

Telefon: 95063492

Sammen. På bedringens vei

Det har blitt lite blogg og mer annen skriving i det siste. Nå er resultatet endelig klart. Det lukter ny bok i huset mitt, fersk fra trykkeriet i forrige uke.

"Sammen. På bedringens vei" er en bok som først og fremst er beregnet på den som er pårørende eller nærstående til en ungdom som er i behandling på en av Fossumkollektivets avdelinger. Gjennom intervjuer og blogginnlegg sier vi noe om hvor viktig det er at pårørende tar vare på seg selv, og hvordan det å delta i familiearbeidet kan bidra til at livet blir bedre.

Dette er ingen fagbok som handler om rus og rusbehandling. Dette er ei bok fra pårørende til pårørende. Forfatteren har hatt en datter i rusbehandling i Fossumkollektivet. Medredaktøren en sønn. Sammen har vi diskutert oss fram til, og laget, den boka vi skulle ønske vi hadde fått i hånda den dagen vi reiste hjem fra kollektivet for første gang, med tomt baksete, etter å ha levert ungdommen vår til behandling.

Det er mange tanker som dukker opp når ungdommen drar i behandling.

Noen tenker på rusbehandling som et slags verksted der man leverer inn en ungdom som har store rusutfordringer, og får en frisk og fin sønn eller datter tilbake, og familielivet kan fortsette som før rusen kom inn i bildet. Så er det jo ikke sånn. Den ungdommen som kommer hjem, er jo ikke den samme. Ungdommen endrer seg, og det er viktig at de viktige personene rundt også endrer seg, og at man får en ny måte å kommunisere på. Det kan familiearbeidet hjelpe til med.

Andre er så lei av rus og at alt dreier seg om den rusavhengige, at tanken på å bruke tid på familiearbeid er nesten uutholdelig. Hvorfor skal de som ikke har rusproblemer holde på med dette? Har de ikke brukt nok tid allerede, på møter, på samtaler, på tiltak av ulike slag? Det er ikke vanskelig å å skjønne at noen tenker at de har nådd tålegrensa for hva de skal delta i. Familiearbeidet i Fossumkollektivet ser på den enkelte pårørende som en person som har noe å bearbeide og jobbe med for sin egen del. Alle pårørende har rett til gode liv, uavhengig av hvordan det går med ungdommen. Familiearbeidet bidrar til at det blir lettere å ta livet tilbake og gjøre gode valg for sin egen del.

Pårørende er ikke like. I boka forteller ulike stemmer om hva det å delta i pårørendearbeidet har betydd for dem. En av stemmene, Ragne, oppfordrer alle pårørende til å delta i det de kan av familiearbeid.

- Det verste som kan skje, er at man ikke får noe utbytte av det. Det beste som kan skje, er at man får nyttige verktøy man har med seg resten av livet, sier hun.

Fossumkollektivets venner, med støtte fra Stiftelsen Fossumkollektivet, står bak utgivelsen av boka. Boka gis i gave fra Fossumkollektivets venner til pårørende som har ungdom i behandling. Selv om boka er direkte rettet mot denne gruppa og har som mål å motivere til deltakelse i familiearbeidet, tror vi at andre også vil finne mye å kjenne seg igjen i. Noen vil kanskje bli oppmuntret til å ta valg for sin egen del, når de hører at det finnes andre som har det akkurat som dem.

I boka informerer vi også om PUR (pårørenderessurs ung rus), en likepersonstjeneste i regi av Fossumkollektivets venner, som tilbyr støttesamtaler til pårørende til ungdom med rusutfordringer. Dette er en tjeneste alle pårørende kan benytte seg av. 

Jeg kunne sagt mye mer. Det kommer jeg sikkert også til å gjøre. Men akkurat i dag, er det viktigste å si at nå er denne boka ferdig. Og så vil jeg si noe om hvorfor vi forteller det akkurat i dag.

I dag er det Jakobs tjueandre bursdag. Det er også den andre bursdagen han ikke er med på å feire selv. 

Jakob tok sitt eget liv 8. mars 2019. 

Jakob var selv i rusbehandling i Fossumkollektivet, og de som møtte ham vil nok huske ham som en varm og omsorgsfull gutt. Han dro ut av behandling som en reflektert ung mann, klar til å møte voksenlivet. Han hadde sin egen leilighet, han var på vei til å bli en god gitarist, han hadde planer for framtida.

Så valgte han å forlate livet, selv om verden tilsynelatende lå åpen. Rus kan også ta liv etter at behandlingen er over og livet ser ut til å være på stell. Rusutløst depresjon, snakker man ofte om da.

Jakob var en raus gutt. Raushet kommer sjelden av seg selv, og da Jakob døde, opplevde alle rundt en enorm raushet fra familien. De lot andre slippe til og ta del i sorgen, og de bestemte at minnegavene som kom inn i forbindelse med begravelsen, skulle gå til Fossumkollektivets venner, en forening også Jakob var medlem i.

Denne boka, som Jakob selv aldri får lese, har blitt til takket være minnegavene. Den er ment å være en støtte og hjelp til pårørende. Det tror vi Jakob ville likt. Raushet og omsorg var en del av livet hans. Med denne boka er det fortsatt det, også etter det levde livet.

Boka koster 150 kroner, fritt tilsendt.

Bestilles ved å betale til vippsnummer 511372. 

Husk å merke innbetalingen med  bok og navn og adresse. 

Ønsker du samtidig å bli medlem i Fossumkollektivets venner, tilbyr vi medlemsskap ut året og bok for 200 kroner. Merk innbetalingen med bok+medlem, navn, epost og adresse.

Vi gjør så godt vi kan, men på grunn av ferieavvikling kan vi ikke garantere utsendelse av boka før første uka i juli.