Sommeren var alltid den verste tida hos oss. Sommeren var uforutsigbar og skummel. Sommeren bød alltid på ubehagelige opplevelser. Jeg er ikke den eneste mora til en narkoman som har grua meg til den varme, skumle tida.
Da hun fortsatt bodde hjemme, merka vi det ofte noen uker før skoleslutt. Hun ble ukonsentrert og rastløs. Konfliktnivået økte. Og jeg beit på agnet gang på gang, og gjorde det lett for henne å slamre med døra og gå fra den teite mora.
Det var vanskelig å følge med på hvor hun var, og vanskeligere å sette grenser.
Sommeren er tida for å kose seg litt ekstra, i alle fall for veldig mange av oss. Det er tida da vi sitter ute seine sommerkvelder, med en kopp kaffe eller et glass vin. Vi slapper av, er sammen med andre, nyter fridagene. Og takk og lov for det, det trenger vi etter en lang vinter.
Rusavhengige koser seg også ofte litt ekstra om sommeren. De liker også å være ute. Sitte på verandaen. Bade. Kose seg og være sosiale. Treffe nye folk.
De som er i behandling blir også rastløse. Verden utenfor kaller. Mange skriver seg ut på den tida. Det er lettere å ha en usikker bosituasjon når det er varmt ute. Man kan alltids gjøre som haren, og ha hus under hver busk, slå opp et telt eller flytte seg rundt fra sofa til sofa.
Min unge ruset seg alltid mer ukritisk om sommeren. Det kunne hun jo. Hun hadde fri, vennene hennes hadde fri. Det var om somrene det gikk skikkelig dårlig. Og vi gruet oss til feriene.
Med ukritisk rusbruk følger overdoser. Med ukritisk rusbruk følger psykoser. Med ukritik rusbruk følger manglende evne til å ta vare på seg selv. Med ukritisk rusbruk følger behov for hjelp.
Det er bare det at om sommeren har hjelpen også ferie. Det er vanskeligere å få tak i ruskonsulenter, helsevesen og andre vesener. Jeg unner virkelig alle dem som jobber i vesensystemene hver feriedag de har, jeg bare slår fast at noen hektiske sommeruker er det veldig vanskelig å tak i noen å snakke med.
Jeg visste aldri hva somrene bød på. Jeg var ekstra redd for å ta telefonen om sommeren, jeg var redd for at døden skulle være i andre enden.
Det var sommer de første gangene hun ikke kom hjem om natta og vi måtte etterlyse henne hos politiet. Det var sommer da overdosene kom. Det var sommer da hun skrev seg ut av behandling. Det var sommer da kjæresten hennes døde.
Jeg gruer meg ikke til sommeren mer. Selv om jeg ikke kan vite hva den bringer, tar jeg ingen sorger på forskudd. Ungen min er rusfri, og mens jeg tidligere ville gått og bekymret meg for et mulig tilbakefall, er jeg avslappet og tenker at dette går fint. Jeg er mer bekymra for om hun slår seg når hun er ute og klatrer enn om hun kommer til å sprekke. Jeg er vanlig mammabekymra, ikke rusmammabekymra.
Men jeg vet at det er mange der ute, mammaer og andre pårørende, som vet at sommeren blir en stor utfordring. Og til alle som mener at sommeren er for kort: Den er ikke det for pårørende. Sommeren er skikkelig lang og skikkelig skummel.
Det var forresten ikke bare overdoser jeg var redd for om sommeren. Rus og sjøliv er f.eks. en dårlig kombinasjon, og jeg tror ikke akkurat at min unge og vennene hennes tok på seg redningsvest når de gikk i båt ... Jeg var i grunnen redd for det meste om sommeren før.
For første gang på lenge er jeg imidlertid ikke redd for sommeren. Jeg gleder meg til dagene som ligger foran meg. Jeg gleder meg til å treffe folk, grave i hagen, lese i skyggen. Og hvis jeg klarer å somle meg en tur på polet de nærmeste månedene, blir det kanskje til og med et glass vin på verandaen på meg, også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar