torsdag 24. mai 2018

Det begynner å ligne et liv. (Eller: Jeg har lest bok)



At jeg har lest en bok, kommer vel ikke akkurat som et sjokk på noen som kjenner meg, siden jeg alltid bærer rundt på bokstaver i veska eller sekken. Men denne gangen er det altså ikke en roman jeg har lest. Jeg har lest den rykende ferske boka "Det begynner å ligne et liv...", en bok om pårørende til rusavhengige, skrevet av journalist og forfatter Unni Ranheim. Boka er utgitt på LiV forlag.

Jeg skal snart si noe om hvorfor dette er en god bok, og hvorfor jeg tenker at den burde deles ut til ferske pårørende til rusavhengige. For det synes jeg virkelig. Den tar for seg temaer som er viktige for pårørende til rusavhengige, og dem som kommer i kontakt med pårørende. Altså er det som formidles her viktig for mange.

Sånn - da har jeg sagt at jeg synes dette er ei viktig bok. Da kan jeg gjøre det jeg ikke liker - si noe om hva jeg ikke synes fungerer så godt. Det synes jeg er vanskelig, for jeg vil jo så gjerne at folk skal lese boka. Og jeg skjønner en del av valgene som er tatt, selv om det ikke fungerer for meg.

Først vil jeg minne om min situasjon. Jeg har vært pårørende til en rusavhengig i mer enn ti år. I forhold til mange andre pårørende oppsøkte jeg hjelp tidlig, og fikk med meg mange nyttige verktøy for å unngå å gå til grunne. I dag er ungen min rusfri, etter å ha vært over to år i behandling. Mye av det det skrives om i boka, har jeg kjent på kroppen. Dette er altså velkjent stoff for meg.

Innvendingene mine, kort oppsummert er:
- Boka bærer preg av å være korte artikler, og hopper fort fra emne til emne. Det er mer bredde enn dypde, og mange spørsmål og få svar. For meg blir det litt for mange brudd i teksten, med både en historie, en rammetekst med oppsummering og blogginnlegg innimellom.
- Phoenix Haga er sikkert et kjempegodt behandlingsalternativ, men jeg sitter igjen med inntrykket av at dette får veldig mye oppmerksomhet i forhold til andre behandlingsalternativer. Når det først er bredde i temaene, kunne jeg ønsket meg mer bredde, også her. For meg blir det litt "Halleluja, Phoenix Haga". Jeg vet at det lett blir sånn for oss pårørende - når vi finner noe som funker, vil vi veldig gjerne spre ordet. Her burde forfatteren gått bredere ut.
- Jeg får ikke helt tak på hvem målgruppa er. Er dette en bok som henvender seg først og fremst til ferske, forvirra pårørende? I så fall fungerer den bra. Det samme om den er ment for dem som liker å lese sterke historier fra virkeligheten. Henvender den seg til folk som allerede har god kjennskap til området den behandler, synes jeg den blir for grunn.
- Underveis får jeg en følelse av å lese opplysningsbrosjyrer av den typen som ligger rundt på kontorer av ulike slag. Igjen - dette fungerer bra for ferske pårørende som trenger å vite at det finnes andre som har det som dem. Jeg er ikke helt der.

OK, det var det vanskelige, det jeg ikke likte. Nå kan jeg si noe om hvorfor dette er en viktig bok, og at mine innvendinger ikke bør hindre noen fra å lese den.

Denne boka skulle jeg ønske at fantes for ti år siden, den gangen jeg var fersk pårørende, følte meg alene i verden og ikke ante hva jeg skulle gjøre. Denne boka skulle jeg også ønske at jeg hadde da jeg var så sliten at jeg hadde mest lyst til å ligge under dyna, da jeg trudde at alt jeg gjorde var galt, da jeg var sikker på at ungen min skulle dø.

For det denne boka gjør, som er så viktig, er å gi stemme til mange forskjellige. Her er pårørendehistorier, her er fortellinger om sorg, skam og svik. Jeg hadde trengt å lese om historier fra andre som hadde det sånn som meg. Jeg hadde trengt å føle meg mindre alene. For "ferske" pårørende tror jeg det er mye å hente her.

Selv om det ikke er noen fasitsvar på hva man skal gjøre, er det mange eksempler på hva andre har gjort. Noe har virket, noe har ikke virket. Å høre at det kan være riktig å stenge døra og ta hensyn til seg selv, er viktig kunnskap å formidle til rusavhengiges pårørende. Å få oss til å se at vi i kjærlighetens navn heller kan komme til å skade den vi prøver å hjelpe enn å redde henne, er tøft, men viktig.

Å se at det finnes veier ut, og at det finnes håp om endring er viktig. I boka får man høre om noen organisasjoner og noen behandlingsalternativer. Det er fint at det er ei liste til slutt over ulike nettadresser. Jeg skulle riktignok ønske at enda flere organisasjoner, samlesider med ressurser og behandlingsalternativer var nevnt her.

Jeg har innvendinger til boka. Det er fordi jeg har gått den veien jeg har gått og kommet dit jeg er i dag. Dette er ei grunnbok, jeg er en viderekommen pårørende. Men alle er ikke det. Derfor er jeg så glad for at denne boka finnes. Jeg håper at den når fram til mange pårørende, til søsken, foreldre og besteforeldre. Og at den også leses av folk som står oss, de pårørende nær.

Gjenkjennelsen var stor da jeg leste.
- Sånn var det, tenkte jeg flere ganger.
Jeg kjente igjen søvnløshet og vondter i kroppen. Jeg kjente igjen fortvilelsen over ikke å få hjelp. Jeg kjente at jeg ikke er aleine. 

Det jeg trakk fram som en svakhet lenger opp, det oppstykka preget og mangelen på dybde, er en fordel når livet stormer som verst. Noe jeg har lært at kjennetegner pårørende i krise, er mangelen på konsentrasjon og vanskeligheter med å ta inn informasjon. Denne boka tror jeg til og med at jeg hadde klart å lese på den tiden jeg var så sliten at det eneste jeg orka å lese i avisa var TV-programmet....

Og jeg mener det når jeg sier at denne boka med fordel kan deles ut til mange pårørende til rusavhengige. Den gir en god anledning til å rydde opp i følelser man kanskje ikke visste at man hadde. Om ikke annet bør boka være tilgjengelig på alle steder pårørende må sitte og vente, vente på å få lov til å stille spørsmål, vente på svar. Vi, de pårørende, tilbringer mange timer på venterom, og heller enn å lese om jakt og fiske, burde denne boka ligget på bordet.

Det begynner å ligne et liv...
Unni Ranheim i samarbeid med Merete Almås
LiV forlag 2018

(For ordens skyld: Jeg var så heldig å få et anmeldereksemplar fra forlaget i posten)



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå

  I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...