Andrea er ikke usynlig

Å være søsken til en som ruser seg, er vanskelig. Søsken slites ofte mellom en enorm lojalitet til foreldrene sine, og en minst like stor lojalitet til søster eller bror.

Det er ikke alltid de får så stor plass, disse søsknene. Det er ikke alltid de tar plass, heller. Noen ganger har de små, små stemmer. Hvis de ikke roper, gjør de det i hvert fall ikke verre for noen.

De er sine helt egne mennesker, med sine helt egne behov. Og de er veldig ofte usynlige. De er gode til å vente. De venter og venter på at det skal bli dere tur, til at de skal få plass. Men da må alt bli bedre først...

Gjennom familiearbeidet i Fossum har jeg møtt mange søsken. Jeg har sett hvordan de har stått oppreist, snakket med sine egne stemmer og sagt noe om hvordan ting er for dem. De gjør seg synlige.

En av dem jeg har hørt snakke, er Andrea.
Hun er synlig.
Hun har en stemme.
Hun vet veldig mye om det å være søsken.
Og så har hun en blogg. Den synes jeg du skal lese.

Det var bare det jeg ville si.
Og ja, bloggen hennes finner du her:

Søsterperspektivet