Av og til, når jeg
går gjennom byen jeg bor i, hender det at jeg slår av en prat med
en av de godt voksne, slitne narkomane som bor her. Du vet, en sånn
som har knekk i knærna og snakker litt sakte. En sånn som det er
ubehagelig å se, en som minner oss om at livet ikke er som et
eventyr der det alltid går bra til slutt.
- Åssen går det
med dattera di?, spør han ofte.
Jeg gir en
statusoppdatering, og heldigvis har jeg en god stund kunnet si at det går
bra.
Så er det min tur.
- Åssen går det
med dattera di?, spør jeg.
Vi står der, på
mange måter veldig ulike, men i det å bekymre oss for ungene våre,
stiller vi nøyaktig likt. Eller, han har en erfaring med seg som jeg
ikke har, så han vet om uendelig mange flere ting det går an å
bekymre seg for enn det jeg noen gang hadde tenkt. I alle fall var
det sånn de første gangene vi snakka sammen. Jeg har lært mye om
hvor vanskelig ting kan være siden de første gangene vi snakka
sammen.
Om jeg synes at jeg
har blitt møtt, og av og til møtes, med at folk ser ned på meg
fordi jeg har et barn som er rusavhengig, har han det hundre ganger
verre. Jeg lever et liv som gjør at jeg kan frigjøre meg fra
skyldfølelse og skam mye lettere enn det han kan. Ikke at jeg er
noen supermamma, men jeg vet at livet i vår familie ikke skiller seg
nevneverdig fra de fleste andre familier. Vi jobber, vi spiser
middag, har en stabil bosituasjon og lever i et hjem uten
rusproblemer.
Ingen av de tingene
jeg nevner over, kan han skilte med.
Han har levd et
ustabilt liv, et liv som ikke er noe et barn bør vokse opp i.
Han er en av dem som
man tenker om at «Det er jo ikke rart at det går så dårlig med
datteren, når hun kommer fra et sånt hjem». Og, ja, vi vet at
hennes utgangspunkt har vært fullt av risikofaktorer, og at det
dessverre ikke har gått så bra.
Jeg mener mye om
hvordan barn bør vokse opp. Jeg mener mye om hvordan samfunnet bør
gå inn og ta ansvar når barn ikke har det bra. Ingen bør vokse opp
i hjem med rus, vold eller annen omsorgssvikt. Alle fortjener å være
trygge i sitt eget hjem.
Det finnes voksne
som ikke klarer å ta vare på barna sine. Det betyr ikke at de ikke
er glad i ungene sine, eller at de ikke bekymrer seg over dem. Sånn
som han jeg pleier å snakke med. Han har ikke klart å være en
trygg pappa. Det er skikkelig mange ting han ikke har fått til. Det
føler han en voldsom skyld for, at han ikke kunne være sammen med
datteren i oppveksten, at han ikke klarte å slutte å ruse seg, at
han aldri har klart å være en god rollemodell. Han har ikke tatt
det ansvaret vi ønsker og forventer at en pappa skal ta. Han vet
det. Og han tar, etter min mening, ikke det ansvaret nå heller.
Det går ikke bra
med datteren hans. Kanskje hadde det gjort det om hun hadde andre
foreldre. Hun hadde et dårlig utgangspunkt, og det er lett å tenke
at om ting hadde vært annerledes, ville det ha gått bra med henne.
Men kanskje ikke,
likevel.
Hun som vokste opp
med middag hver dag, og det jeg ser på som fornuftige grenser og
sunne verdier hjemme hos oss, ble rusavhengig, hun, også.
Nå skriver jeg meg
bort. Jeg skulle ikke inn på den bagasjebiten eller oppvekstbiten.
Jeg synes det er viktig, men det var ikke det jeg skulle si noe om
nå. Nå skulle jeg si noe om de møtene som av og til finner sted på
en fortauskant i byen.
I de møtene, når
vi utveksler siste nytt på bekymringsfronten, oppheves noen skiller.
Da er det at jeg lever et vanlig liv og at han lever i rus og
kriminalitet underordnet. Jeg trenger ikke å si noe om dårlige valg
han har tatt. Han trenger ikke å minne meg på at jeg ikke fikk det
til, jeg heller. Når vi møtes med våre følelser, stiller vi helt
på like fot. Da er vi to foreldre som begge har, eller har hatt,
grunn til bekymring. Vi snakker om livet på gata, om det å ikke få
svar på telefonen, om dårlig stoff. Vi snakker om hvor farlig
verden er.
Og begge elsker vi
døtrene våre så høyt man bare kan elske barnet sitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar