Noen ganger tenker jeg at det er for mange ord i verden, og at det er alt for mange som roper med store stemmer. Som mor til en rusavhengig opplever jeg å være med i en gruppe der vi har små, små stemmer, som nesten ikke høres. Dette er mitt rom. Dette er min stemme.
mandag 18. februar 2019
"Mora di" går på bar
Onsdag skal jeg snakke på Draaben bar i Sandefjord. Jeg skal snakke om min rolle som pårørende, i en uformell, og jeg regner med hyggelig, setting.
Hva jeg skal si? Det vet jeg ikke. Jeg stoler på at hun som skal intervjue meg har både kloke og relevante spørsmål, så skal jeg svare, og samtale etter beste evne.
Jeg gleder meg, selv om jeg, som alltid, er litt nervøs når jeg skal snakke til andre. Men, når det kommer til meg og mine opplevelser rundt det å være pårørende, er jeg min egen fasit, så så innmari galt kan det ikke bære av sted.
Er du i Sandefjord den dagen, er det hyggelig om vi ser hverandre på Draaben,
altså - onsdag 20. februar kl 19.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå
I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...
-
. I de to og et halvt årene min unge har vært i rusbehandling i Fossumkollektivet, har jeg vært i behandling hos familieteamet. Det er...
-
Vargen ylar i nattens skog, han vill men kan inte sova. Hungern river hans vargabuk och det er kallt i hans stova. Du varg, du varg...
-
Noen ganger får jeg spørsmål om hva pårørende trenger. Det er et stort spørsmål, og nesten umulig å svare på. Det er jo ikke akkurat sån...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar