onsdag 1. mai 2019

Familiehelg på Klokkergården

Jeg fikk med blomster og nye tanker fra familiehelg på Klokkergården.

Jeg har vært på mange familiehelger i regi av Fossumkollektivet, men i helgen var aller første gang jeg var med på familiehelg med et annet kollektiv. Jeg var nemlig så heldig at jeg fikk lov til å være pratende gjest på Klokkergårdens familiehelg.

Noe av det jeg har hatt aller mest utbytte av selv, er nettopp det å høre andre pårørende fortelle sine historier. Det å få lov til å være en som formidler erfaring til andre, er rett og slett en ære!

Lørdag snakket jeg til pårørende, ansatte og ungdommer i behandling. Jeg fortalte om hvordan min reise har vært, fra da rusen kom inn i vår familie og fram til i dag. Mange nikka gjenkjennende underveis, og det var fint å få tid til å snakke med flere av dem som var der mer uformelt etterpå.

Søndag snakket jeg til pårørende, både foreldre, søsken og andre nærstående om hvor viktig det er å ha et godt liv, selv om et familiemedlem ruser seg. Det høres selvfølgelig ut, men for utslitte foreldre og usynlige søsken er det ofte vanskelig å prioritere seg selv.

Siden jeg er oppdratt i god "Fossum-ånd", forteller jeg ikke mer om familiehelga her - det som skjer på familiehelg, blir på familiehelg. Men som vanlig fikk jeg mye å tenke på, så det ligger nok flere blogginnlegg i kø i hodet mitt.

Familiehelga var annerledes enn det jeg er vant til, men veldig fin. Det var fint å snakke med ungdommer, selvfølgelig, og som alltid blir jeg forundra over hvor flotte og reflekterte ungdom i behandling er. De ansatte var interessert i det jeg hadde å si, og var opptatt av å gjøre det aller beste for at behandlingen skal lykkes. Og som vanlig: Jeg følte meg umiddelbart opptatt i pårørendeflokken. Jeg har sagt det før, og kommer sikkert til å si det igjen: De pårørende jeg møter, selv om de er aldri så slitne, er så rause og flinke til å dele.

Jeg var utslitt, men glad, da jeg kom hjem på søndag. Nå har jeg summa meg litt, men jeg trenger fortsatt tid til å sortere inntrykk. Å fortelle min historie og høre på andres, gjør noe med meg. Hver eneste gang.

Flere av de pårørende jeg snakket med, sa at de hadde fått noen opplevelser som gjorde at de så sin egen rolle og sin egen historie på en ny måte. Og akkurat det samme skjer med meg. Hver gang jeg møter andre pårørende, lærer jeg mer om meg selv. Om jeg blir klokere, vet jeg ikke, men jeg blir i hvert fall ikke dummere.

Kanskje jeg rett og slett blir enda mer forundra over hva vi mennesker kan og tåler. Over hvor forskjellige vi er, og likevel så like.

Kjære Klokkergården - tusen takk for at jeg fikk komme. 
Jeg heier på dere, og jeg har trua!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Erfaringssamling: Brukerne har talt - hva nå

  I slutten av november arrangerte KORUS Midt og Helsedirektoratet erfaringssamling etter Brukertilfredshetsevalueringen. I perioden 2017-20...