Ut av komfortsona - inn i podkaststudio

Den aller siste dagen i juli, som kanskje også var den varmeste, dro jeg og Ungen til Oslo for å møte Jeanette Flagstad. Vi er en del av det samme nettverket, "Usynlige tigre".

Jeanette står bak "Usynlige tigre-podden", en ny podkastserie som på ulike måter skal belyse temaer som angår rusfeltet, med hovedvekt på pårørenderollen. Ungen og jeg skulle delta i innspillingen av episode nummer to.

Jeg skal ikke si så mye om innholdet, men at det først og fremst dreier seg om å være pårørende, er vel ingen overraskelse.
Jeg synes vi klarte oss temmelig bra. Vi fikk selvfølgelig ikke snakka om alt vi gjerne skulle sagt, til det er en episode alt for lite, men noe viktig var vi innom.

Og litt morsomt når jeg hører gjennom nå, er at vi på siste spørsmål fra Jeanette, om hva vi gleder oss over i dag, tar det helt bokstavelig og gir et svar om nettopp den aktuelle dagen. Sånn går det når man er vant til å tenke "bare for i dag" og ta nettopp en dag av gangen.

Vil du høre? Da finner du podkasten her.

Sommeren 2016, tilbakeblikk

Døden

var mange steder det året.

I en sykeseng

I havdypet

I et land langt borte

og på et hotellrom.

Det var et travelt år for døden

og harde kår for sorgen.

Solformørkelsene kom oftere

Fuglene sang lavere

Til og med katten holdt seg inne

som om den været fare

Regnet var tyngre enn vanlig

og vinden slemmere

Både den store bjerka og jeg mistet grener

og røttene satt løsere i jorda

Det var det året

høsten kom om våren

og syrinene ikke varslet sommeren

men ble til lukten av minner i en skuff

Det året tiden ble en annen

dagene ble så lange så lange,

som om kronologien hadde opphørt

Det året det var trangt å puste

og det var ekko i alle rom.

Den sommeren var lyset lysere

enn noe jeg noen gang hadde sett,

så lyst at det stakk i øynene,

var det,

så lyst at jeg ikke orket se

Den sommeren jeg sto mellom to sorger

en jeg gikk fra

og en som kom nærmere.

Den sommeren gulrøttene grodde seg størst

og katten malte høyere enn noen gang før

Jeg vannet

jeg klappet

Jeg trakk for gardinene.

Sorgen banka ikke på min dør

Sorgen brøyt seg inn

rev ned dørkarmen

knuste vinduene

Og jeg,

jeg var åpen for stormen

for flommen

for jordskjelvet

og for alle brannene.

(hentet fra diktsamlingen som kommer når den kommer, og som mest sannsynlig heter "Alle de dagene jeg ikke døde")

En annerledes bursdag. Jeg har planta en osp.

.

En liten, spinkel osp er på plass i hagen.

I dag skulle Jakob feiret at han ble 21 år.
Da Jakob fylte 18 år, sto han på en stol midt i den store salen på Sørmarka. Det var familiehelg på Fossumkollektivet. Rundt om sto vi andre. Ungdommer, mødregruppa og søskengruppa sang bursdagssangen for Jakob.

Det samme gjorde vi da han fylte 19. Og 20.
For akkurat ett år siden lo vi litt av det, Jakob og jeg. En litt alternativ måte å feire bursdager på, var vi enige om.

- Jeg har blitt så vant til å være med på bursdagen din, at det blir rart til neste år, sa jeg.
- Du kan bli med til neste år. Vi tar det på grillfesten på Gården, helt frivillig, sa Jakob.
Vi hadde en avtale.

I går var jeg på grillfest på Gården. Det var hyggelig å se igjen stedet, og møte noen kjente. Det var hyggelig å møte mest ukjente, også. Det viser at verden går videre.

Men det var ingen bursdagsfeiring.
Jakob var ikke der.
Jakob tok sitt eget liv 8. mars.

Etter Jakob er det mye som er det første. I dag er første bursdagen uten ham.
Jeg vet at familie og venner har vært på grava hans og hatt sin egen minnestund. Jeg vet at de så inderlig ønsket at dagen var en helt annen.

Jeg tenker ofte på Jakob. Det er fortsatt vanskelig å forstå at han valgte som han gjorde. Fortsatt kjefter jeg litt ut i lufta av og til.
- Du brøyt avtalen om bursdag på gården, sa jeg i dag.
Litt sint og veldig trist.

Jeg har sett på minnefilmen pappaen til Jakob har satt sammen.
Jeg smilte mye. Og jeg tørka noen tårer.

Og så har vi planta en osp. En spinkel, liten osp er det. Den kommer rett fra skogen.
Når står den der,ved siden av en rogn.
Rogna er Michaels tre. Når jeg går forbi, klapper jeg litt på den.

Ospa er Jakobs tre. Siden osp har lyd i seg, tenkte jeg at den kunne passe.
Vi skal passe på den, sånn at den blir stor og sterk og ringler med bladene sine.
Vi skal vanne den og nære den og håpe at den trives. Vi skal klappe på den når vi går forbi.

Michaels tre står i bur, siden rådyra har vist ganske stor interesse for den.
Den kan nok hende at Jakobs tre må i bur også, fram til det blir stort nok til å klare seg selv. Noen skader av livet kommer den nok til å få. Det er ikke alt man kan beskytte verken trær eller folk fra, men vi skal gjøre så godt vi kan.

Det ser litt stusslig ut akkurat nå.
Forhåpentligvis har det lille treet vokst seg sterkere til neste år.

Det er så trist akkurat nå.
Forhåpentligvis er sorgen snillere til neste år.

Uten pust
er du fortsatt med.
Lyden av en kongle som faller
Vindpustet i nakken
Sangen i radioen
Kaffekoppen
står der og venter
Som om du fortsatt er med
Fortsatt er med

Jeg var på Fossumkonferansen 2019

.

Panelsamtale, fra venstre Eirin, Thea, Reidar Hjermann, Mats, Vigdis.

Jeg hadde glemt hvor travel mai er. Tida strekker ikke til til alt jeg har lyst til. Det er ikke det at jeg har for mange jern i ilden, jeg har ikke det, men for mange fingre i jorda - det har jeg på denne tida av året.

Derfor, altså, heller enn å blogge har jeg sådd gulrøtter og salat. Men ikke rødbeter. Det har jeg ikke rukket, og vinduskarmen gror over av meterbønner, squash og noe jeg ikke husker hva er.

Derfor, altså, har jeg enda ikke sagt et eneste ord om Fossumkonferansen jeg var på i forrige uke. Jeg skal det. Jeg noterte og tenkte. Jeg har tenkt at jeg må si noe om hvorfor jeg tror at langtidsbehandling er livsviktig for unge mennesker. Og for pårørende. Jeg må si noe om hvordan det er å være vanlige foreldre og igjen og igjen måtte forholde seg til statistikk der vi ikke akkurat kommer godt ut. Jeg må si noe om det flotte tilbudet vi som er så heldige at vi får ungene våre i behandling i Fossumkollektivet får - enda en gang må jeg si det.

Men ikke i dag. I dag må jeg potte om pelargoniaene mine. Tro meg, de er mer forsømt enn denne bloggen.

Men altså. Jeg var på Fossumkonferansen. Jeg fikk til og med si noen ord. At jeg sa at jeg at da ungen min kom i behandling, dreit jeg i hva de gjorde i behandlinga, får så være. (Man skal vel ikke si sånt når man sitter i et panel og er voksen, at man driter i noe, mener jeg.) Akkurat da hadde jeg bare ikke andre ord, for det var så viktig for meg å si at jeg måtte tenke på min egen behandling - du vet, det med å feste sin egen oksygenmaske først. Og det at hva som skulle skje i hennes behandling, måtte jeg overlate til fagfolk. Jeg måtte rett og slett stole på at de hadde kunnskapen og virkemidlene som skulle til. Jeg hadde det i hvert fall ikke.

Jeg fikk for liten tid, selvfølgelig, det er aldri nok tid, men jeg tror jeg fikk sagt noen viktige ting:

- At når man får et rusproblem i familierollen, blir mammarollen en helt annen enn det man forestiller seg at den skal være. Og papparollen. Og søskenrollen. For rus rammer hele familien og alle nærstående. Skjøre relasjoner kan repareres, men det er viktig å få hjelp.

- At det er viktig at nærstående tar vare på seg selv. Vi har rett til å ha gode liv for vår egen del.

- At familiearbeidet ved Fossumkollektivet og nettverkene som blir skapt gjennom det er viktige også for pårørendes ettervern.

- At det var viktig for meg å stole på institusjonen og at jobben som ble gjort der var velfundert og bygget på anerkjente behandlingsmetoder. Jeg overlot behandlingen til de som hadde det som jobb. Så var jeg mamma, eller kanskje det er mer riktig å si at jeg ble det igjen.

Som vanlig er det mange ting jeg gjerne skulle hørt mer om. En fagdag går veldig fort. Noe skal jeg lese mer om. Noe skal jeg snakke mer om når jeg møter folk igjen i andre anledninger. Og som vanlig var pausene superhyggelige, med engasjerte mennesker fra mange ulike felt. Jeg er til vanlig skikkelig dårlig til å mingle, og blir litt sjenert i sånne sammenhenger, men syntes jeg hadde mange gode pausesamtaler denne gangen.

Usynlige tigre, ved Jeanette, Vigdis, Anders og Aina med Petter Nyquist.

Nå kaller hagen. Den roper faktisk. Og jammen tror jeg at noen av pelargoniaene gråter litt...

Familiehelg på Klokkergården

Jeg fikk med blomster og nye tanker fra familiehelg på Klokkergården.

Jeg har vært på mange familiehelger i regi av Fossumkollektivet, men i helgen var aller første gang jeg var med på familiehelg med et annet kollektiv. Jeg var nemlig så heldig at jeg fikk lov til å være pratende gjest på Klokkergårdens familiehelg.

Noe av det jeg har hatt aller mest utbytte av selv, er nettopp det å høre andre pårørende fortelle sine historier. Det å få lov til å være en som formidler erfaring til andre, er rett og slett en ære!

Lørdag snakket jeg til pårørende, ansatte og ungdommer i behandling. Jeg fortalte om hvordan min reise har vært, fra da rusen kom inn i vår familie og fram til i dag. Mange nikka gjenkjennende underveis, og det var fint å få tid til å snakke med flere av dem som var der mer uformelt etterpå.

Søndag snakket jeg til pårørende, både foreldre, søsken og andre nærstående om hvor viktig det er å ha et godt liv, selv om et familiemedlem ruser seg. Det høres selvfølgelig ut, men for utslitte foreldre og usynlige søsken er det ofte vanskelig å prioritere seg selv.

Siden jeg er oppdratt i god "Fossum-ånd", forteller jeg ikke mer om familiehelga her - det som skjer på familiehelg, blir på familiehelg. Men som vanlig fikk jeg mye å tenke på, så det ligger nok flere blogginnlegg i kø i hodet mitt.

Familiehelga var annerledes enn det jeg er vant til, men veldig fin. Det var fint å snakke med ungdommer, selvfølgelig, og som alltid blir jeg forundra over hvor flotte og reflekterte ungdom i behandling er. De ansatte var interessert i det jeg hadde å si, og var opptatt av å gjøre det aller beste for at behandlingen skal lykkes. Og som vanlig: Jeg følte meg umiddelbart opptatt i pårørendeflokken. Jeg har sagt det før, og kommer sikkert til å si det igjen: De pårørende jeg møter, selv om de er aldri så slitne, er så rause og flinke til å dele.

Jeg var utslitt, men glad, da jeg kom hjem på søndag. Nå har jeg summa meg litt, men jeg trenger fortsatt tid til å sortere inntrykk. Å fortelle min historie og høre på andres, gjør noe med meg. Hver eneste gang.

Flere av de pårørende jeg snakket med, sa at de hadde fått noen opplevelser som gjorde at de så sin egen rolle og sin egen historie på en ny måte. Og akkurat det samme skjer med meg. Hver gang jeg møter andre pårørende, lærer jeg mer om meg selv. Om jeg blir klokere, vet jeg ikke, men jeg blir i hvert fall ikke dummere.

Kanskje jeg rett og slett blir enda mer forundra over hva vi mennesker kan og tåler. Over hvor forskjellige vi er, og likevel så like.

Kjære Klokkergården - tusen takk for at jeg fikk komme. 
Jeg heier på dere, og jeg har trua!

En god påske

Påska ble ikke helt som jeg hadde tenkt. Jeg hadde tenkt å strikke mange sokker, lese mye krim og ta et skikkelig tak i kjøkkenhagen. Det ble ikke helt sånn.

Da lente meg mot sida og greip etter vannkanna tidlig i påska, skjønte jeg med en gang at kjøkkenhagen i år igjen kom til å bli litt forsømt. Ryggen min sa fra at det ville den ikke være med på. Men jeg har gjort hageting, likevel. Litt mindre og litt saktere enn planlagt. Jeg har brukt pekefinger og gode hjelpere mer enn spaden, så både bokashikomposten og diverse frø har kommet i jorda.

Sokkegarnet jeg hadde kjøpt, det lekre, dyre og økologiske, er nydelig å strikke av. Jeg tror bare ikke at det egner seg så godt til sokker. Det førte til at jeg strikker i halv fart, men ferdig skal jeg bli, for jeg må jo teste at mine mistanker til at det ikke blir så bra holder stikk.

Jeg har lest, men til og med det har gått saktere. Men det er ikke noe feil med sakte. For meg er det bra med sakte.

Påska har vært bra. Den har vært sakte, lat og bra.

Jeg vet at ikke alle har hatt en god påske. Før pleide jeg å grue meg til feriene. Det er sånn når man er pårørende til noen som er i aktiv rus, at de dagene uten de vanlige rutinene ofte er de verste. De dagene uten jobb, skole eller andre aktivitetstilbud. De dagene da "alt" av hjelpeinstanser holder stengt.

Jeg visste at når ferien kom, forsvant min unge. Hun var i alle fall lite hjemme, selv om hun ikke alltid forsvant helt. Når hun var hjemme, var hun rastløs, og bare venta på et påskudd til å stikke ut. I ettertid er det litt vanskelig å huske hva som var verst. Var det når hun var hjemme, og jeg listet meg rundt for å ikke uroe henne, eller var sur fordi ingenting var hyggelig? Eller var det når hun var ute og jeg var bekymra fordi jeg visste hva hun gjorde, men ikke hvor hun var?

Den gangen gledet jeg meg til hverdagene. Til at maset og de sure samtalene skulle dreie seg om å stå opp om morgenen, skole, daglige rutiner. Den gangen var påska best når den var over.

Jeg vet at mange har hatt slitsomme dager. Jeg vet at mange pårørende puster letta ut fordi hverdagen er tilbake. I dag vet de hvor ungen sin er.

Jeg vet også at mange pårørende akkurat i dag sitter med telefonen i handa og prøver å få tak i noen i hjelpeapparatet, for å fortelle hvordan påska har vært. Jeg vet at mange pårørende er så slitne etter ferien, at de hadde trengt en ferie til.

Og her sitter jeg og er så inderlig takknemlig. Jeg er så glad for at det jeg har å klage på denne påska, er at jeg fikk lest for lite, gjort for lite hagearbeid og strikka for lite. Hadde noen sagt det til meg for noen år siden, ville jeg aldri trodd at det var mulig å komme dit vi er i dag. Jeg håpet, men jeg trodde det ikke.

Men altså - det går an å få livet sitt tilbake. Det går an å få det tilbake til og med om man lever med noen som er i aktiv rus. Det er en fattig trøst for dem som sitter utslitte etter akkurat denne påska, men det er håp. Selv om det er lite og skjørt, er det håp. Alltid.

"Nå må foreldrene komme på banen"...

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt det, uttrykket "Nå må foreldrene komme på banen". Det er skikkelig lett å nikke enig til det.  Selvfølgelig er det det. Selvfølgelig er det viktig at foreldrene er på banen.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har blitt lei meg når jeg har hørt det uttrykket. Ikke fordi jeg ikke enig. For det er jeg. Foreldrene bør på banen. Jeg blir lei meg fordi det ofte blir uttalt med heva pekefinger, strengt ansiktsuttrykk og en dose med nedlatenhet og fordommer.

"Ungdom ruser seg tidligere/oftere/mer enn før. Nå må foreldrene på banen!".
De som sier det, har mest sannsynlig ikke barn som ruser seg. Og de tror mest sannsynlig at de er mye mer på banen enn sånne som meg. Kanskje tror de at de er flinkere til å snakke med ungen sin, til å sette grenser, til å oppdra.

Ja, jeg er hårsår. Jeg blir lei meg. Jeg blir sint. Kanskje de er flinkere foreldre enn meg, de som sier at foreldrene må på banen. Men det er jammen ikke fordi jeg ikke var på banen at min unge begynte å ruse seg.

Noen ganger var jeg på feil bane, det innrømmer jeg. Det var nemlig ikke lett å holde følge da hun veksla mellom ulike baner i rasende fart.

Noen ganger rota jeg meg bort. Du vet, når du egentlig skal være midt på fotballbanen, går deg vill og plutselig befinner deg helt bak mål. Sånn hadde jeg det mange ganger.

Jeg har ikke vært på skøytebanen, jeg har ikke det, men jeg har jammen sklidd rundt på glattisen og fått sår både på knærna og i panna.

Klart foreldre skal på banen. Det er bare det at de man henvender seg til med sånne utsagn ofte er på banen både dag og natt. Og noen av de banene er så grusomme at jeg nesten ikke orker å tenke på det.

Det er viktig å engasjere foreldre. Det er viktig å informere foreldre. Og det er viktig ar de som sitter på tribuneplass tenker over hvordan de sier ting. Da kan vi som har svetta rundt på de ulike banene trekke inn piggene. Kanskje vi kan snakke sammen, også. Vi har mye kunnskap om hva det kan være lurt å gjøre når underlaget svikter. Vi har nemlig drøssevis med erfaring, særlig med ting som ikke virker...

Men igjen, og det er sikkert ikke siste gang jeg kommer til å føle behov for å si dette: Det er for lettvint å tro at ungene våre ble rusavhengige fordi vi ikke var på banen. Og kanskje du ikke en gang tror det, du som sier det, men bruker uttrykket av gammel vane: Tenk deg om. 

Vi er flere som blir lei oss når vi hører det. Det skaper avstand mellom oss. Og avstand - det har vi ikke råd til når det gjelder å ta vare på ungene våre. Da er det heller viktig at vi er på samme bane.