Det vokser en osp i hagen min ....

Kaprifolen i forgrunnen er større enn ospa i bakgrunnen. Målet er at den lille, tynne pinnen i bakgrunnen, skal bli et tre med lyd i bladene sine. Mellom seg har de en stige med rust og betong. Jakobs stige, heter dette stedet i hagen.

I hagen min vokser en osp. Den har ikke stått der i mer enn et år, så den ser mest ut som en tynn pinne med noen blader på, og ikke akkurat som en hageplante. 

Jeg planta den på Jakobs bursdag i fjor. Den aller første bursdagen Jakob ikke fikk oppleve, den bursdagen da vi hadde en avtale om å møtes på grillfest på Gården i Spydeberg, og ikke på familiehelg på Sørmarka, som de tre bursdagene før det. 

I morgen er det Jakobs bursdag igjen. I dag har jeg vært ute og klappa litt på ospa, og jeg har planta en kaprifol som kan vokse i den rustne metallgreia vi gravde opp i hagen, den som nå bare heter Jakobs stige her i min hage. Stigen står ved den bittelille, spede ospa, klar til å ta den imot hvis vinden er stri.

Jeg har drukket kveldskaffe ved siden av det lille treet. Jeg har tenkt på året som har gått. Jeg har tenkt på sporene vi setter. Jeg har tenkt på hvordan de som ikke er her mer likevel har en plass blant oss som lever.

Jeg har tenkt på boka jeg har jobbet med, boka som skal være en gave til pårørende i Fossumkollektivet, bokprosjektet som ble satt i gang med minnegaver fra Jakobs begravelse. Jeg tenker at det er fint at boka er ferdig og at vi endelig kan ta på den, lese den på papir og si noe om den. Jeg er glad for at den ble ferdig akkurat til Jakobs bursdag. Jeg skal si mer om boka, sikkert mye mer, men ikke i dag. I dag tenker jeg heller enn å snakke og skrive.

Jeg vet jo ikke hva Jakob ville sagt om boka, men jeg tror i alle fall at han ville likt tanken på å være til hjelp for andre. Han var raus og omsorgsfull da han levde. Og med boka i handa, ved siden av ospa, tenker jeg at det er han jammen fortsatt.

Pårørenderessurs Ung Rus - PUR - en likepersonstjeneste

Pårørende trenger andre pårørende. Når andre som har gått veien før, sier noe, lytter vi ekstra godt. Jeg har tidligere skrevet litt om ettervern for pårørende som har hatt ungdom i behandling i Fossumkollektivet, og hvordan vi har kurset likepersoner som kan støtte dem når bekymringene melder seg på nytt - og det gjør de i de fleste tilfeller. Det er lett å leite etter tegn på at ting ikke går så bra, og noen ganger er det helt rett. Som mye annet i livet, kommer heller ikke rusbehandling med garantier. Tidligere innlegg om dette kan du lese her.

Bakrunnen for likepersonsarbeidet til Fossumkollektivets venner, var altså å ivareta pårørende etter at behandlingen var over. Men hvorfor i all verden skal vi stoppe der, tenkte vi. Vi kan jo være til nytte for andre, også. Vi har jo vært pårørende til ungdom før behandling, også. Vi vet mye om bekymringer, kontrollbehov, sinne og sorg knyttet til det å ha en nærstående ungdom som ruser seg.

Litt mer om hva vi kan tilby, finner du på nettsida vår. Der står det også beskrevet hva vi har lært og hvordan du får kontakt med oss, så jeg gjentar ikke det her. Vi kan ikke løse dine utfordringer, men i kan kan hende være med på å lose deg over i et tilbud du ikke visste at fantes.

Hvem kan ta kontakt? Om du er nærstående til en rusavhengig, kan du ta kontakt. Vi kan mest om ungdom, siden alle våre likepersoner har relasjon til en ungdom som har ruset seg. Vi snakker med foreldre, søsken, besteforeldre, fosterforeldre, steforeldre, og andre nærstående.
Er du lærer, ruskonsulent eller helsesykepleier og tenker at det kan være fint å snakke med en pårørerende, må du også gjerne ta kontakt.

Våre likepersoner befinner seg rundt om i landet. Kanskje bor det en i nærheten av deg. Eller kanskje vi vet om en annen organisasjon som har et tilbud nær deg. Hvis ikke, er det jo flott at det finnes telefon. Det er jo sånn at når vi deler på noe, blir det mindre av det. Det gjelder ikke bare når vi deler en kake. Det gjelder heldigvis når vi deler skam og bekymringer, også.

Her, på den litt uferdige nettsida til PUR, finner du det du trenger for å ta kontakt.

Ettervern for pårørende

Når ungdom er i behandling i Fossumkollektivet, brukes det mye tid på å snakke om tiden etterpå - om hvordan man skal bevare nykterheten når man kommer tilbake til hverdagen. Ungdommene oppfordres til bl.a. å bruke selvhjelpsgrupper og å bli kjent med sine tilbakefallstegn.

Da min unge var i behandling, tenkte jeg mye å det med ettervern. For meg selv. Det er jo ingen selvfølge at vi som er nærstående klarer å praktisere det vi har lært når det stormer.

Mange ungdommer tar tilbakefall. Mange pårørende opplever at det er lett å gå tilbake til livet sånn som det var før, der all oppmerksomhet dreier seg om den som ruser seg. Det er lett å sette eget liv på vent igjen, og gjøre akkurat de samme tingene man gjorde før, uten at det hjelper denne gangen, heller.

Jeg mener at det er en reell fare for at også pårørende tar tilbakefall selv om det går bra med den man er pårørende til. For meg er det sånn at når jeg er ekstra sliten, går jeg lett tilbake til gamle mønstre, kontrollbehovet mitt vokser og jeg synes det er vanskelig å sortere hva som er viktig og hva som er bagateller. Energien min går med til å bekymre meg, stresse og organisere. Det er ikke et godt sted å være.

I Fossumkollektivets venner har vi snakket mye om ettervern for pårørende. Hva skjer når ungdommen ikke er i kollektivet mer, enten fordi hen har fullført behandling, avbrutt behandling eller hen dør? Hvem kan vi pårørende snakke med da, som forstår akkurat hvordan vi har det?

Nå har vi gjort noe mer enn bare å snakke. Nylig utdannet vi det første kullet med likepersoner i Fossumkollektivets venner, eller pårørenderessurs, som vi har valgt å kalle det. Det betyr at når pårørende er ferdige med familiearbeidet i Fossumkollektivet, vil de, om de ønsker det, bli kontaktet av en av oss, som kan snakke litt om tiden etterpå og dele bekymringer.

Utdanningen til pårørenderessurs forutsetter at man har gjennomgått Fossumkollektivets familiearbeid, med en egen kurshelg på toppen av det. Man må ha et avklart forhold til egen historie, og ikke stå midt i stormen selv. For å sikre at rett pårørende kobles på rett ressurs, og at ingen av våre dyrebare pårørenderessurser sliter seg ut, vil kontaktetableringen gå gjennom en koordinator.

Den primære oppgaven er altså å følge opp pårørende som har hatt ungdom i behandling i Fossumkollektivet.

Videre vil pårørenderessursen også kunne være en ressursperson ut mot andre pårørende i sin egen kommune, bidra med informasjon om pårørendes situasjon til de som måtte trenge det, være brukerrepresentanter i ulike sammenhenger og lede selvhjelpsgrupper.

Det er fortsatt ting som må på plass, men vi har altså over 20 ferske, flinke og ivrige pårørenderessurser rundt om i landet som er klare til å gjøre en innsats for andre pårørende. Det er en skikkelig god start.

Bra folk rundt bordet

.

Fulltallig MusTCare kompetansegruppe samlet, fra høyre: Bjørn Ingar Pedersen, Anne Malerbakken, Hans Petter Solli, Angelica Kjos og Vigdis Løbach. Foto: Bjørn Ingar Pedersen.

Jeg har tidligere fortalt at jeg er med i en kompetansegruppe tilknyttet Hans Petter Sollis forskningsprosjekt om implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team. Jeg hadde blanda følelser da jeg sa ja til å sitte i gruppa, siden musikk og musikkterapi ligger langt utenfor det jeg kan noe om.

Imidlertid er jeg glad for at jeg sa ja. Det at jeg med min pårørendestemme får være med på å komme med innspill til studien, synes jeg er skikkelig bra. Ofte er pårørende i sånne sammenhenger noen man har med fordi man synes man må, men her opplever jeg at mine innspill blir tatt alvorlig, og jeg ser at det er med på å sette preg på arbeidet.

Noen ganger i året er kompetansegruppa samla og kommer med innspill og ideer, sist for et par dager siden. Det slo meg da vi satt rundt bordet, at vi samla sett sitter på en enorm kompetanse, og jeg gleder meg til å være med på den spennende fasen prosjektet går inn i.

Jeg har lært, og lærer, mye, og kommer til å mene mer om mulighetene musikkterapi gir for å styrke relasjonen mellom bruker og pårørende.

Men først skal Hans Petter i gang med å bearbeide dataene han har samla inn, og etter hvert skal han publisere funnene sine. Fram til det er det mulig å se presentasjonen av prosjektet her.

Jeg tror jeg tar en tur inn i komfortsona, jeg

Det er ikke feil å utfordre seg selv. Det er ikke feil å lære nye ting, møte utfordringer, bestige fjell. Det er ikke det. Det er bare det at alt maset om å gå ut av komfortsona hele tida irriterer meg. Det irriterer meg ikke like mye som bruken av ordet robust, men ganske mye.

Det er så innmari lett å si til folk som sliter med å mestre livet at de må gå ut av komfortsona. Hele tida skal vi strekke oss etter noe mer, noe nytt, noe annet. Og det er alltid utafor komfortsona.

For noen år siden var jeg så sliten, så trist, så lei, at jeg knapt orka å stå opp. Jeg gjorde det, det fantes tross alt katter som skulle mates og jobb som måtte gjøres. Jeg sto opp. Nesten hver dag.

Når noen snakka om komfortsoner på den tida, ble jeg lei meg. Og aggressiv. Inne i meg. For jeg sa det ikke høyt. Det orka jeg ikke.

Jeg orka ikke å si at jeg gikk ut av komfortsona i det jeg satte beina på gulvet om morgenen. Jeg orka ikke å si at jeg var ute av komfortsona det meste av dagen, og at jeg gleda meg til at jeg skulle tilbake til komfortsona, pakke dyna godt rundt meg og hvile.

Ting var så turbulent, så trist, så skummelt, så slitsomt, at jeg trengte ikke å bestige fjell for å utvide komfortsona mi. Jeg hadde lyst til at den skulle være passe stor, sånn at den omfatta stua og hagen min og yndlingskafeen min. Noe særlig mer trengte jeg ikke å bli utfordret til.

Jeg trengte å være i komfortsona. Jeg trengte å være trygg og komfortabel. Jeg hadde nok spenning. Jeg utfordra grenser fordi jeg måtte. Ikke fordi jeg ville vokse.

- Nå får det f*en meg være nok, hender det at jeg har lyst til å rope når noen snakker om komfortsoner.
Jeg er på et godt sted i livet. Jeg trives. Jeg er trygg. Jeg er i komfortsona, og den er ikke kvalmende trang.
Det er skikkelig deilig. Hvorfor i all verden skal jeg gå ut av den?

Jeg finner helt sikkert noe å strekke meg etter. Noe jeg vil forandre. Men noen ganger er det helt greit å gå over ei slette. Det trenger ikke å være høyder hele tida. Når man har balansert på kanten av stupet, er det helt greit å ta en pause. Det er helt greit å være fornøyd. Det er helt greit å være i komfortsona.

- Pass på din egen komfortsone, får jeg lyst til å si.
- Gå ut, gå inn, gå opp, gå ned. Og la meg være i fred i min.

I dag skal jeg ta en pause fra verden. Jeg skal ikke gjøre en eneste ting som utfordrer meg. Jeg skal ikke ta noen vanskelige telefoner, lære noe nytt, tenke på vanskelige ting. I dag skal jeg ta en pause. Med katt. Med bok. Med teppe. Med te. Godt planta i komfortsona.

Pårørendedag - i dag igjen ....

I går var det den nasjonale pårørendedagen. Det er fint med sånne dager, synes jeg. Det er fint å sette fokus på alle oppgaver pårørende tar på seg.

Noen oppgaver blir utført av pårørende fordi de har tid, lyst, kompetanse og overskudd. Å handle for mormor, for eksempel, er noe man gjør uten å tenke over det, kanskje på vei hjem fra jobben. Å måtte ta seg fri fra jobben for å passe på at mormor ikke setter fyr på kjøkkenet, er ikke like greit. Det koster tid, penger og helse å passe på mormorer eller ektefeller som har demenssykdom, men som ikke har fått tilstrekkelige omsorgstilbud på plass.

Det er fint med dager som setter fokus på dette.

I dag vet jeg om foreldre som er ute og leiter etter ungene sine. Ungdom som burde vært i rusbehandling, men som ikke har plass. De venter. Mens de venter, er de pårørende en del av utrykningsapparatet rundt. De henter og bringer, prøver å få på plass avtaler, prøver å få tak i boligtjenesten. Det er pårørende som lever i konstant usikkerhet. Siden de er i beredskap døgnet rundt, har telefonen nesten blitt en kroppsdel og skuldrene har vokst dem over hodet. De trenger noen å snakke med, noen å lære av. De trenger å ta livene sine tilbake. Alle har rett til et godt liv, også pårørende til rusavhengige.

Det er fint med dager som setter fokus på dette.

Jeg kjenner folk som organiserer livet sitt i vaktturnus for å passe på at den psykisk syke sønnen ikke skal velge bort livet. Jeg kjenner foreldre som knapt husker hva ferie er. De får ikke nok avlastning til sine syke barn. De friske barna i familien vet forresten heller ikke hva ferie er.

Det er fint med dager som trekker fram disse historiene.

Vi trøster, vi bærer, vi organiserer og våker.
Vi gjør det hver eneste dag.
Det er fint med dager som gir ekstra oppmerksomhet, det er det, men for veldig mange er hver dag en pårørendedag. Og det er pårørendehverdager det er flest av.

Verdensdagen for selvmordsforebygging

Jeg hadde tenkt å si noe klokt om selvmord. Jeg hadde tenkt å si noe om hvorfor det er ekstra nært for nettopp oss som er pårørende på rusfeltet. Jeg hadde tenkt å si noe om rusutløst depresjon. Jeg hadde tenkt å si noe om at våre barn ligger høyt på selvmordsstatistikken ikke bare fordi de mister dømmekraften i rus, men også fordi de, i motsetning til veldig mange andre, vet hvordan de kan ta sitt eget liv.

Jeg hadde tenkt å si noe klokt om sorg. Jeg hadde tenkt å minne oss på å ta vare på hverandre. For det er innmari viktig å ta vare på hverandre. Jeg hadde tenkt å si noe å om prøve å formidle håp til de håpløse og tenne små lys i svarteste natta.

Bruk ord, hadde jeg tenkt å si. Snakk om det. Snakk og snakk og snakk om det.
Med noen. Gjør det farlige mindre farlig. Ikke vær alene. Finn noen.

I hele dag har jeg tenkt at jeg skulle si noe klokt nettopp i dag. Fordi det er verdensdagen for selvmordsforebygging.

Jeg har prøvd og prøvd, men i dag er ikke orda på mitt parti.
Det har vært for mange i år. Det var for mange i fjor. Og året før det. Og før det.
Jeg har for mange navn å plassere inn i statistikken. For mange navn bare i år.
Og det er ikke til å holde ut.

Snakk om det. Snakk og snakk og snakk om det.
Gjør det farlige mindre farlig.
Gjør hver dag til en dag for selvmordsforebygging.