Verdensdagen for selvmordsforebygging

Jeg hadde tenkt å si noe klokt om selvmord. Jeg hadde tenkt å si noe om hvorfor det er ekstra nært for nettopp oss som er pårørende på rusfeltet. Jeg hadde tenkt å si noe om rusutløst depresjon. Jeg hadde tenkt å si noe om at våre barn ligger høyt på selvmordsstatistikken ikke bare fordi de mister dømmekraften i rus, men også fordi de, i motsetning til veldig mange andre, vet hvordan de kan ta sitt eget liv.

Jeg hadde tenkt å si noe klokt om sorg. Jeg hadde tenkt å minne oss på å ta vare på hverandre. For det er innmari viktig å ta vare på hverandre. Jeg hadde tenkt å si noe å om prøve å formidle håp til de håpløse og tenne små lys i svarteste natta.

Bruk ord, hadde jeg tenkt å si. Snakk om det. Snakk og snakk og snakk om det.
Med noen. Gjør det farlige mindre farlig. Ikke vær alene. Finn noen.

I hele dag har jeg tenkt at jeg skulle si noe klokt nettopp i dag. Fordi det er verdensdagen for selvmordsforebygging.

Jeg har prøvd og prøvd, men i dag er ikke orda på mitt parti.
Det har vært for mange i år. Det var for mange i fjor. Og året før det. Og før det.
Jeg har for mange navn å plassere inn i statistikken. For mange navn bare i år.
Og det er ikke til å holde ut.

Snakk om det. Snakk og snakk og snakk om det.
Gjør det farlige mindre farlig.
Gjør hver dag til en dag for selvmordsforebygging.