Jo, takk, bare bra

.
Ofte blir folk veldig alvorlige i ansiktene sine når de spør om hvordan det går. Og det kan jeg jo skjønne - de jeg kjenner vet jo at jeg har et mildt sagt turbulent tiår bak meg.

At folk spør og bryr seg, er fint. Veldig fint. Og vanligvis pleier jeg å fortelle hvordan det går, på godt og vondt. Likevel har det mer enn en gang hendt at jeg har svart "Jo, takk, bare bra" uten at det har vært helt sant.

Jeg har ikke gjort det for å skjule noe. Jeg har gjort det for å skjerme meg selv. Det er jo unektelig sånn at hvis man øser ut av seg hvordan ting egentlig er, må man fortsette å snakke om det. Lenge.

Noen ganger er det rett og slett fint å ha fri. Det er fint å sitte på kafé med ei bok uten å fortelle om bekymringene sine til en som kommer bortom for å si hei. Eller når jeg bare vil konsentrere meg om handlelappen i matbutikken. Da er det fint å si "Jo, takk, bare bra", eller "Du vet, det er jo alltid litt stress å forholde seg til". Egentlig tror jeg at jeg sier mest det siste, for det er alltid sant.

Akkurat nå er forresten "Jo, takk, bare bra" et veldig passende svar. Dagene mine er stort sett helt vanlige, og jeg elsker vanlig. Jeg elsker å ikke få panikk når et ukjent nummer ringer på telefonen min. Jeg elsker å vite hvor ungene mine bor. Jeg trenger ikke en eneste liten overraskelse i livet, når jeg tenker meg om. Ikke på en stund enda.Etter mange år der rus har tatt en stor plass i familien, er det godt at den minste ungen klarer seg godt etter å ha vært i behandling.

I dag var min største bekymring om jeg kom til å rekke å hente ei pakke i butikken. Det dreier seg ikke akkurat om liv og død, og nettopp det er det deilig å tenke på. At de små hverdagstinga noen gang skulle få en plass på bekymringsskalaen min igjen, hadde jeg aldri trudd for noen år siden.

Jeg rakk å hente pakka. Selv om jeg synes det er kaldt ute, er det passe varmt inne. Jeg har ei god bok å lese i. Jeg har en mann å snakke med og en katt å klappe på, eller omvendt. Så, altså, "Jo takk, bare bra".
Helt sant!
.