Å si nei til alkohol, uten å måtte forklare noe mer

Og så var det alkoholen, da. Det vanskeligste rusmiddelet av dem alle, i alle fall å snakke om. Det er lett å snakke om at det er dumt å drikke for mye. Det er lett å bekymre seg over ungdom som drikker for mye. Alkohol skal nytes med måte, det er det stort sett enighet om. Å snakke om hva som er med måte, er vanskeligere, synes jeg. 

Eller når man sier nei til alkohol, av ulike grunner, i ulike sammenhenger, hvordan det ofte er en forventning om at man serverer en grunn til at man ikke drikker akkurat da. Graviditet, antibiotikakur, skal tidlig opp dagen etter - det er aksepterte grunner. Å si at man liker eplejuice, er ikke like mye innafor.

Jeg hadde ingen anelse om hva de snakka om, de som sa at det å si nei til alkohol innebærer at de veldig ofte må både forklare seg og nærmest forsvare seg. Ikke før jeg var der selv.

Det er ikke det at jeg har avlagt et avholdsløfte, eller sluttet å drikke alkohol. Ikke helt. Ikke har jeg slutta å drikke for mye av og til, heller. Jeg drikker bare mye sjeldnere enn før, selv om jeg adri har drukket ofte. Og det er ikke nødvendigvis alkohol på bordet hjemme hos oss, selv om vi har gjester.

Da ungen var i rusbehandling, var det en selvfølge at hun ikke kunne drikke alkohol. En selvfølge, fordi alkohol er et rusmiddel. For oss var det derfor en selvfølge at det ikke ble servert alkohol hos oss når hun kom hjem. Vi ville ikke være med på å sette hennes behandling i fare.

- Klart dere måtte gi avkall på alkoholen i den situasjonen, det måtte dere jo, har jeg blitt møtt med.
Det måtte vi slett ikke. Vi valgte det. Andre velger annerledes, uten at det er feil. Men for meg, for oss, var det riktig å ta det valget.

- Men samfunnet de møter etter behandling flyter av alkohol. Det er viktig at de lærer seg å forholde seg til fristelser, sier noen.
- Ja, nikker jeg,
- Men det trenger ikke å skje hjemme hos meg.
Det er mange fristelser ute i verden, og en rusavhengig vil risikere å møte ting som kan trigge over alt. Jeg tenker at hvis i alle fall hjemme kan være et trygt sted uten unødvendige triggerpunkter, er det å ikke drikke alkohol ingen forsakelse.

- Men vi må jo få lov til å kose oss med et glass vin, har noen sagt.
Selvfølgelig må de det, akkurat som jeg må få lov til å kose meg uten.
Om jeg koser meg, eller ikke, har mer å gjøre med hvem jeg er sammen med, enn hva jeg drikker.

Ingen trenger å forsvare det å åpne en flaske vin for meg. Jeg gjør det selv, hvis jeg har lyst til det. Det er lov. Det er greit. Men det må være greit å la det være, også. Noen ganger virker det som om det å si nei til alkohol oppfattes som en personlig anklage mot folks fredagspils. Det er det ikke. Når jeg sier ja til eplejuice, betyr ikke det at jeg synes de som velger Pepsi Max er dårligere mennesker enn meg.

- Men hvis ungen din sier at det er greit at dere andre drikker vin, da gjør dere vel det?, har jeg fått spørsmål om.
Nei, vi gjør ikke det. Det er nemlig ikke et valg vi tar bare for å ta hensyn til henne. Vi tar hensyn til oss sjøl.
Det ene er det jeg nevnte over - vi vil ikke utsette henne for triggere. Selv ikke om hun sier at det er greit. Det handler om hva som er trygt for oss.
Videre er jeg sikker på at hun ville sagt at det var greit, enten for ikke å virke kjip, eller fordi hun ikke har noe problem med det. Men hvorfor i all verden skal vi legge det på henne, det å velge om vi skal servere alkohol eller ikke. Det er vårt ansvar, og vi liker eplejuice.

Jeg føler meg ikke presset til å drikke. Jeg føler meg ikke presset til å ikke drikke alkohol, heller.  Jeg er en voksen dame som tar ansvar for mine egne valg, og jeg vet hva jeg liker. Jeg synes bare at det er litt rart, denne merkelige fokuseringa på at jeg ofte velger bort alkohol. Og jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn.

Er det fordi det er uforståelig at noen velger alkoholfritt? Det synes i så fall jeg er litt rart.

Er det fordi den som lurer, tror at det ligger en verdivurdering fra min side i mitt valg? At jeg synes hun som velger alkohol er et svakere menneske?

Jeg har sikkert stilt spørsmål sjøl, om hva folk drikker og hvorfor. Jeg tror det er så vanlig at man ikke tenker over det, i alle fall har ikke jeg gjort det. Forhåpentligvis har jeg lært noe, men det er ikke sikkert, det er nemlig ikke sånn at man blir noe bedre menneske av å si ja til eplejuice.

Jeg håper jeg har blitt en sånn som spør hva folk skal drikke, og lar det være med det. Ingen trenger å forsvare vannet sitt, eller colaen sin. Eller eplejuicen.

Og forresten, det mest effektive når noen spør om hvorfor jeg ikke drikker alkohol, svarer jeg at jeg har slutta å drikke. Da er det ingen som sier noe mer. Det er egentlig litt rart, det også.

.