Når vanlig grensesetting ikke hjelper...

Er det noe jeg ofte sa til foreldre den gangen jeg fortsatt jobba som lærer, var det at de måtte sette tydelige grenser. Og det mener jeg fortsatt. Tydelige grenser er viktige. Men jeg har også erfart hvor vanskelig det er med de grensene når den du setter dem for er grenseløs i sin atferd.

Jeg er god til å sette grenser. Jeg tror jeg er ganske tydelig, også. Det er ikke mye tvil om hvor grensa går når jeg har tegna en strek på gulvet. Det at en grense er satt, betyr imidlertid ikke at den ikke kan overskrides. Det er det mange foreldre som vet. Og da jeg var der sjøl, forsto jeg noe om hvor irriterende det er når andre ber deg sette grenser, i alle fall uten å spørre om hvor grensa går først. Jeg erfarte at som mora til en rusavhengig, måtte jeg sette grenser på en helt annen måte enn før. Ikke bare sette dem, jeg måtte være grensekontrollør store deler av tida, også.

Da vi oppdaget at vår mindreårige unge drakk alkohol, hadde vi grenser. Vi måtte vite hvor hun var om kvelden. Vi ringte andre foreldre og sjekka. I forhold til mange andre hadde vi strenge innetider. Og ungen fulgte reglene. Det er bare det at det ikke hindret henne i å ruse seg. Det er jo ikke sånn at det er en aktivitet som må utføres på et visst tidspunkt.

Da vi oppdaget at ungen røkte hasj, måtte hun levere urinprøver. Hun protesterte ikke på det. Hun fant bare andre ting å ruse seg på, ting som gikk fort ut av systemet, og hun satset på at det gikk bra.
- Det gjorde det, jo. Den ene gangen jeg trodde jeg ville bli tatt, var den gangen de rota bort urinprøva mi, har hun fortalt i ettertid.

Vi hadde et strengt regime hos oss, og innimellom kjentes det som om jeg var mer noens vokter enn noens mamma. Men hun tilpassa seg grensene. Hun kom hjem til tida. Hun gikk på skolen. Det var bare det at det var umulig å sette grenser for alt vi enda ikke ante at ville komme. Og ungen min er klok. Når vi tegnet en strek ett sted, fant hun en vei rundt.

- Jeg tilpassa meg grensene, for jeg skjønte at de var rettferdige. Det var veldig strenge innetider, men jeg holdt dem, selv om jeg var rusa hele tida. En periode var det sånn at de få gangene jeg ikke kom hjem rusa, spurte du hva som var i veien, sier ungen.
Og jeg tenker at, ja, akkurat så dum var jeg, at jeg trodde at grensene, urinprøvene og de fornuftige formaningene hadde hjulpet, og at vi klarte å holde henne borte fra rus. Men det å holde innetider er en ting. Også foreldre må sove av og til, og da smatt ungen ut.
Det ikke lang tid før vi igjen, med rette, mistenkte at det ikke gikk så bra som vi trodde.

Vi snakka med andre. Noen sa at det eneste som ville hjelpe, var å stenge døra for henne, men for oss var det fortsatt en lang vei dit. Vi trodde det viktigste var at vi holdt henne så mye unna farlige miljøer som mulig, ikke ga henne penger og fikk henne på skolen hver dag. I mange tilfeller er jo det tiltak som hjelper, men det hjalp ikke for oss. Det første til enda mer maktesløshet og mislykkethet, for alle, tror jeg.

Etter hvert innså vi at det var ikke når hun kom hjem om kvelden, eller om hun gikk på skolen eller ikke, som var det store problemet. Det var rusen.
- Du kan ikke bo her hvis du fortsetter å ruse deg, sa vi til slutt.
Vi håpet jo at hun da skulle skjønne at hun måtte slutte med rus, velge skole og få nye venner.

Det var ikke oss hun valgte, den gangen hun som attenåring fylte to søplesekker med klær og flyttet inn hos ei venninne...

.