Å leite etter skyld

Det at min unge skulle begynne å ruse seg, var ikke med i planen. I følge min plan skulle hun være en vanlig ungdom, som gjorde de vanlige ungdomstinga. Hun skulle klage over lekser, forhandle om innetider og slamre med dørene. Hun skulle synes at jeg var ganske teit store deler av tida, hun skulle slenge skittentøy på gulvet og bruke håndklær som om de kom fra en utømmelig kilde.

Vi er helt vanlige folk, med tydelige verdier og tydelige grenser. Vi spiser middag hver dag. Vi snakker om hva som er viktig i verden. Vi er stort sett snille. Vi har et normalt alkoholforbruk, og i vårt hus har ingen blitt slått. I våre tanker var det sånn at om våre unger eksperimenterte med rus, ville det dreie seg om alkohol. Vi var tydelige på at det ikke var greit å drikke alkohol før man var gammel nok, og mindreårige har aldri blitt servert alkohol hos oss. 

Vi har to eldre barn, som sklei gjennom ungdomstida. Ikke uten å snuble eller tråkke feil, men det gikk bra. Vi trudde vel egentlig at vi kunne det med å være foreldre. Ikke at vi streba etter å bli best i foreldreklassen, men vi syntes egentlig at vi var bra nok. Så gikk det så fryktelig galt.

Vi har leita etter grunner, selvfølgelig har vi det. Jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg hadde noen å skylde på - at jeg kunne si at det var på grunn av skolen, dårlige venner, en eller annen medisinsk tilstand ...  Jeg ønska meg et kakediagram, som fordelte andel av skyld. Og jeg ønsket at jeg selv skulle være bare en bitteliten del av den kaka.

Når vi ikke fant noe utenfor som var årsaken, begynte vi å spørre oss selv om hva vi hadde gjort galt. Det gjør alle foreldre til rusavhengige, tror jeg. I alle kriker og kroker i hukommelsen leiter vi etter episoder da vi var dårlige foreldre, og vi finner dem. For den som leiter, den finner. Feil etter feil, bevis på at vi ikke var bra nok.

Heldigvis leita ikke vi så lenge etter de feila. Vi slo oss til ro med at dette kunne hende alle, og nå hendte det oss. Selv om vi voksne gikk i utakt når det kom til hvordan vi skulle forholde oss til det at vi hadde et barn som rusa seg, klandra vi aldre hverandre for akkurat det. Vi syntes den andre gjorde mye dumt, skjønte lite, hadde feil løsninger - men vi anklaga aldri hverandre for å være dårlige foreldre.

Jeg har møtt mange foreldre som oss. Som har leita etter en grunn. Som kanskje har funnet en forklaring som gir mening. Som har fordelt skyld. Noen foreldre skylder på hverandre, særlig hvis de har mye oppsamla grums fra før. Noen legger ansvaret et annet sted, hos skolen, hos barnevernet, hos NAV. Og jeg skjønner det så inderlig godt.

Det er bare det at det å fordele skyld fører lite godt med seg. Man blir for det første veldig sliten av å leite etter skyld. Og for det andre: Hva hvis man finner et sted å plassere skyld - hva da?

Hva hvis jeg nå hadde kommet fram til at det var min skyld at ungen min rusa seg? Skulle jeg piska meg selv resten av livet? Ofte tenker man at den som er skyldig fortjener en straff, og om jeg har gjort feil i forhold til min unge, har jeg jammen blitt straffa nok for det.

Nei, jeg mener ikke at jeg er skyld i at min unge ble narkoman. Men jeg har gjort feil. Og jeg skal jammen ta min del av ansvaret for at kommunikasjonen var vanskelig og at jeg ikke klarte å finne de rette tiltakene. Det er mitt ansvar om jeg ikke klarte å se henne eller møte henne på en god måte, jeg var den voksne. Det er mitt ansvar å be om unnskyldning for ting jeg har sagt i affekt og fortvilelse. Og det er godt å ta det ansvaret. Da går det an å tilgi seg selv, å gå videre.

Å akseptere at ting skjer uten at man kan plassere skyld, eller finne noen å straffe, er vanskelig. Det er fristende å finne et sted å plassere skyld, og si at : Der - der er grunnen til at det gikk som det gikk. Da ville vi hatt noen vi kunne stille til ansvar, og kanskje til og med straffe. Kanskje vi til og med kunne sagt: Se hva du har gjort. Dette må du rette opp i.

Det er bare det at om vi skulle kunne utgjøre en forskjell for ungen vår, trengte vi ikke fiender eller motstandere. Vi trengte allierte utenfor familien. Vi trengte å alliere oss også med dem vi ellers lett kunne være fristet til å se som motstandere. Og ikke minst: Vi trengte at vi som elsket henne var på samme lag i kampen mot rusen.

Vi hadde vært en ganske vanlig familie. Så ble vi en dysfunksjonell rusfamilie. Ingenting gikk på skinner mer. Vi var uenige om veldig mye. Det var en rar og anspent situasjon i vårt hus. Kommunikasjon var et fremmedord. Men vi klarte å gjøre noe som jeg i ettertid kan se at er veldig viktig: Vi fordelte ikke skyld.