- Jeg er så glad og så stolt at jeg har lyst til å fortelle det til hele verden, sa jeg. Jeg snakka med ungen i telefonen.
- Jeg er litt overraska over at du ikke har sagt det til hele verden alt. Kjør på, sa hun, og lo av meg.
Så altså:
Ungen har pakka med seg flyttelasset sitt og reist over fjellet. Hun har blitt vestlending. Og om noen ganske få uker er hun student.
Siden ti år av livet hennes har vært prega av rus, har hun jobba beinhardt det siste året for å fullføre det hun manglet fra videregående skole for å få studiekompetanse. Den er i boks.
Det er studieplassen også. Hun starter på en bachelor i barnevern, og er klar for en ny epoke i livet. Veien dit har vært full av snublesteiner og bratte stup, og jeg er full av beundring over den innsatsen hun har lagt ned for å komme dit. Hun er, og har alltid vært, en tøffing.
Og jeg, jeg er superstolt og kjempeglad. Hun har gjort en kjempejobb for å komme dit hun er i dag, og jeg heier på henne så høyt jeg bare kan.
Det var bare det jeg ville si. At akkurat nå er jeg den stolteste mora i verden. Og at noen ganger er livet rett og slett helt all right.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar