Vi som har, eller har hatt, barn i rusbehandling i Fossumkollektivet, knytter bånd. Vi knytter bånd til andre foreldre, og vi knytter bånd til ungdommene vi møter.
Jeg har møtt mange ungdommer. Noen har jeg blitt godt kjent med. Andre har jeg bare sett i gruppe med andre ungdommer. Og hørt.
I det, at jeg har hørt deres historier, ligger et bånd og en nærhet. De har vært modige, stått opp og delt sine tanker og følelser. De har delt frykt og glede.
En av disse er B. Hun lærte meg noe viktig da hun fortalte om noe av det som trigget henne med alkohol. Noe jeg har tatt med meg videre. Det hun sa, er hennes historie. Den skal ikke jeg fortelle. Det jeg kan si, er at hun påvirket meg. Mitt relativt beskjedne alkoholinntak ble enda sjeldnere etter å ha hørt henne snakke. Hun satte spor.
Nå er hun død. Hun også. Hun la ikke skjul på at hun strevet og kjempet.
B er en av dem som tapte.
Flokken min, den store flokken min med Fossummødre, Fossumfedre og Fossumungdommer, sørger. Igjen har vi blitt minnet om hvor skjørt livet er.
Vi blir sjokkerte. Vi blir redde. Men mest av alt blir vi uendelig triste.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar