Denne helga har jeg vært på Sørmarka. Alle som har, eller har hatt, kontakt med rusbehandling i Fossumkollektivets avdelinger i Østfold, vet at da har jeg vært på familiehelg. Familiehelgene er en del av kollektivets familiearbeid, et sted der ungdom og pårørende kan møte hverandre i trygge rammer og blant annet bygge opp igjen relasjoner som har vært utsatt for tøffe prøvelser.
Jeg kommer sikkert til å si noe senere en gang om hvor viktig familiearbeidet i Fossum har vært for meg og min flokk. Det blir ikke i dag. I dag er jeg full av inntrykk og kjempesliten etter de mange sterke møtene helga bød på, og jeg må sortere mer før jeg kan oppsummere skikkelig.
Da jeg dro til Sørmarka på fredag, visste jeg at det var for siste gang. Min unge er ferdig i rusbehandling, og dette var avrundingshelgen både for henne og oss. På fredag fikk jeg en orkidé av henne, en morsdagsgave et par dager for tidlig, med i dag ga hun meg den aller beste gaven: Seg selv.
Midt i den store salen sto hun, rakrygget og rolig og fortalte sin historie. I salen satt foreldre, søsken, ungdommer fra avdelingene og ansatte i Fossumkollektivet. Hun, som ikke liker å ta ordet i forsamlinger, fortalte hvordan hennes behandlingsløp har vært, og hva hun tenker for framtida.
Uten manus delte hun sin historie med over hundre tilhørere.
Ikke et øyeblikk nølte hun. Hun la ikke skjul på noe, men hun hadde heller ingen dramatiske effekter. Det som kom, var nøkternt, ærlig og uhyre sterkt. Hun fortalte om kronglete stier, avsporinger og motstand mot behandling. Og om hvordan hun til slutt tok tak og begynte å jobbe med seg selv.
Altså, siden jeg elsker henne, ville jeg selvfølgelig vært inhabil hvis jeg skulle skrevet en anmeldelse av form, innhold og framføring. Men det skal jeg jo ikke. Det jeg skal gjøre, er å si hvor stolt jeg er, og hvor flink hun var. Det kreves mot til å stå opp og fortelle om forandringer man har gått gjennom, det vet alle som har gjort det.
Min unge hadde aldri stått opp i salen og delt på familiehelger før, så ikke visste jeg at hun var et naturtalent når det kom til å trollbinde en forsamling, selv om jeg visste at hun har talegavene i orden. Det kostet henne mye å stå der, det gjør det enda mer beundringsverdig. Hun bød på seg selv, og skapte et magisk øyeblikk, og etter responsen å dømme, rørte hun mange med sin fortelling.
Så, kjære ungen min:
Tusen takk for den fantastiske jobben du har gjort.
Tusen takk for at du delte historien din i dag.
Tusen takk for at du valgte livet,
og tusen takk for at jeg får være en del av det.
❤️
SvarSlett❤
SvarSlett