Da hun skreiv seg ut av behandling

- Du må sette deg ned, sa hun, da hun ringte meg en sommerdag i juli for to år siden.

Ingen av mine unger roper ofte på ulv, så jeg var lydig og satte meg ned. Jeg visste med en gang hva som ville komme. Og jeg hadde rett.

- Jeg skriver meg ut av behandling, sa hun.

Jeg hadde mistenkt det. Vi hadde snakka om det hjemme, mannen min og jeg, at hun tok litt lett på behandlingen, at det virket som om hun følte seg ferdig. Vi hadde imidlertid håpet og trodd at hun ville diskutere det med oss og at det ikke var umiddelbart forestående, siden hun hadde et fullt og fint sommerprogram foran seg.

Jeg visste at hun ville komme med hundre gode argumenter for hvorfor det var riktig at hun og kjæresten skrev seg ut av behandlingen. Jeg visste også at akkurat da kunne ikke jeg snakke med henne. Jeg måtte tenke meg om først, for ikke å si noe i affekt.

- Du vet at jeg ikke støtter at du skriver deg ut, sa jeg,
og forklarte samtidig at jeg var for travel til å snakke med henne, og at jeg kunne ringe henne et kvarter senere.

Jeg tok rett og slett i bruk den gamle metoden, fra den gangen hun var i aktiv rus. Den gangen vi som foreldre kjøpte oss ti minutter tid, sånn at vi både kunne roe oss ned og snakke med hverandre.

I løpet av det kvarteret rakk jeg å rive mannen min ut av et møte og orientere ham og snakke litt om hvordan vi skulle forholde oss. Jeg rakk å ringe med moren til kjæresten til datteren min, sånn at vi kunne ha en felles strategi. De kloke ungene våre hadde ringt oss samtidig, sånn at ingen av oss rakk å forberede den andre. Og jeg rakk å ringe ungen tilbake.

- Du kan ikke bo her, sa jeg.
- Du kan komme på besøk, sånn som søsknene dine, men du må ha ditt eget sted å bo.

Vi snakket om praktiske ting. Hun skulle komme til hjembyen dagen etter, hun hadde praktiske ting å ordne. Vi avtalte at hun skulle komme til middag, og i løpet av timeout-kvarteret jeg hadde hatt, hadde jeg avtalt at hun kunne sove hos en venn av familien, så jeg la fram det som et alternativ. Akkurat det høres kanskje rart og unødvendig strengt ut, men foreldre som har vært i samme situasjon som meg, vil nok skjønne hvorfor vi ikke kunne ta henne inn i huset.

Vi hadde en grei samtale. Inni meg hadde jeg lyst til vekselvis å klemme henne og riste henne.
Jeg var skuffa, jeg var sinna og jeg var lei meg. Men aller mest var jeg redd for hva som ville skje når hun var ute igjen, i den skumle, lange sommeren.

Den vanskelige tøffe kjærligheten

I media er ofte de pårørende som ofrer alt for barnet sitt heltene. De som strekker seg og strekker seg og aldri gir opp. De som ofrer hus og hjem, liv og helse, for ungen sin. De som er bank og butikk, hotell og restaurant. 24 timer i døgnet. De andre ungene i familien blir usynlige. Den rusavhengige fortsetter å ruse seg. Foreldrene blir utslitte. Men i media er de helter.

Noe av det jeg og andre foreldre med meg jobber hardt med i behandling, er å sette grenser. Når man innser at det bare er seg selv man kan forandre på, og at man har krav på et godt liv selv om man er mora eller faren til en narkoman, kommer man også stort sett fram til at mange av de tingene man har gjort av sitt hjertes godhet og av kjærlighet til ungen, faktisk er med på å opprettholde et misbruk.

Hvis man alltid kjøper mat til ungen sin, eller betaler regningene hennes, slipper hun å bruke egne penger på brød. Eller klær. Eller et sted å bo. Hvis hun alltid kan komme hjem å hente seg inn, orker hun en runde til på kjøret etterpå.

Det er vanskelig å lukke døra for ungen sin. Men noen ganger er det nødvendig. Noen ganger er det det eneste riktige å gjøre, både av hensyn til egen moral, eget liv og helse, og på sikt: ungens liv og helse.

Hvis hun vet at hun blir reddet av mamma, pappa eller bestemor igjen og igjen, er det ingen grunn for henne til å slutte med sin rusatferd. OK - det er ikke sikkert at tøff kjærlighet får henne til å slutte uansett, men når det å gjøre alt for henne ikke hjelper, da er det kan hende bedre å gjøre ingenting.

Det finnes ingen fasit på hva man skal gjøre, eller når man skal gjøre det. Hver og en må finne løsninger man kan leve med. Noen ganger kan løsningene virke brutale for dem som står utenfor. Da er det lett å tenke at de som ofrer alt er mer glad i barna sine enn de som stenger døra.

En av de tøffe mammaene jeg kjenner, sier det så innmari bra, når hun beskriver smerten hun opplevde da hun måtte avvise barnet sitt. Hun tok ham ikke inn i huset da han trengte en seng, eller betalte gjelda hans. Ikke så lenge han valgte rusen.

Hun gjorde ikke det fordi hun ikke elsket ham. Hun gjorde det fordi hun ville kunne fortsette å elske en levende sønn i mange år til. Og hun visste at hvis hun reddet ham på nytt og på nytt, ville han ikke redde seg selv.

I frustrasjon satte hun seg ned og skrev et brev etter et innslag i media, for å si noe om at det å ta avstand, sette grenser og lukke dører kan være riktig, samtidig som det er uhyre vondt og vanskelig.
Jeg lar hennes ord avslutte denne posten, og takker henne for at hun lot meg få lov til å låne ordene sine.

Kjære media,

Respekt, masse, tonnevis av respekt for de programmene og artiklene som blir  produsert og vist oss. Som mange andre har sagt, dere setter fokus på, og viser oss de som ikke har en stemme og ikke er synlige, og som vi kanskje ikke ønsker å se.

Samtidig er jeg opprørt, oppbrakt, frustrert og såret over hvilket fokus mediene setter på hva pårørende til aktive rusbrukere lever i. Dere viser oss hva medavhengige pårørende lever i, og jeg håper og tror dere planlegger å vise hva vi som ikke lenger lever i medavhengighet orker, utholder og utviser av kjærlighet i forhold til våre pårørende.

Jeg er såret over kommentarene på Facebook-sidene til artikler og TV-innslag, når pårørende som lever i medavhengighet får rosende og oppmuntrende kommentarer og blir respektert for å hjelpe barnet sitt å opprettholde sitt rusbruk.

Jeg er en av de mødrene som har satt barnet mitt på gaten, nektet barnet husly og sagt og utført at rus ikke er velkommen i mitt hjem, og i mitt liv. Jeg er en av de mødrene som har fått telefoner midt på natten hvor barnet mitt har tryglet om at jeg skal komme med penger for å dekke rusgjeld eller så dør barnet mitt, og sagt nei. Jeg har nektet å hente barnet mitt fordi det ikke finnes noen plass å sove, og jeg har nektet å bistå med penger til mat.

Jeg er såret fordi jeg selv har kjempet så hardt for å klare å grensesette, for å klare å opprettholde å avvise det kjæreste jeg har, og fordi jeg har grått, sørget og kjempet hvert minutt i løpet av prosessen det har vært å klare å overkomme tvilen om at det jeg gjør er riktig og gjort av kjærlighet til det kjæreste jeg har, og til det beste for barnet mitt.

Nå er jeg klar over at dere ikke er ansvarlige for hva folk skriver på en Facebook-side om de pårørende dere har vist oss. Jeg er klar over at i Norge blir de som ofrer seg selv og sitt liv for en altoppslukende kjærlighet og oppofrelse i forhold til eget barn sett på som helter, men i følge alt jeg har erfart til nå er det ikke kjærlighet og oppofrelse i form av medavhengighet og muliggjøring som er utvist kjærlighet for en aktiv rusmisbruker.

Vær så snill å sette fokus på de som ikke lenger er muliggjørere også – og vis den kampen de har våget å ta?

Med vennlig hilsen
en mamma

Hun valgte å bli i behandling

Jeg var helt sikker på at hun kom til å skrive seg ut da hun dro i behandling. Hun klaget på at stedet hun var på minnet om en leirskole. Hun fikk aldri være i fred. Gruppeterapi passet ikke for henne. I grunnen var det ingen ting Fossumkollektivet hadde å tilby som passet for henne. Som de fleste andre som går inn i behandling, følte hun seg alt for spesiell til å få noe ut av tilbudet, det var noe annet hun trengte. Altså - som de fleste andre jeg har møtt, mente hun at hun var feilplassert.

Hun klaget i telefonen, når hun da hadde tilgang på telefon, og det var ikke ofte i begynnelsen. Heldigvis støttet jeg henne ikke i at hun var på feil sted. Jeg sa at om så var, måtte hun ta det opp med dem på avdelingen, og eventuelt finne et annet sted å få behandling.

Det er jeg glad for i dag. Hadde jeg vaklet, og gitt henne medhold i at livet var urettferdig, og kanskje til og med ringt og forsøkt å ta kampen for henne, tror jeg hun hadde skrevet seg ut. Mange som er nye i behandling leter etter grunner til å dra. Får de støtte fra sine pårørende på at behandlingen kanskje ikke passer dem, tror jeg veien ut er lettere å gå.

Når jeg spør min unge om hvorfor hun valgte å bli, har hun svaret klart. Hun hadde ikke noe annet sted å dra.

- Jeg visste at jeg ikke fikk komme hjem til dere, og jeg hadde brukt opp alle sofaene jeg visste om, sier hun.
I tillegg var hun sliten, og på Gården hadde hun seng og mat.

Motivet for å bli endret seg underveis. Først var det behovet for mat, seng og trygghet som holdt henne inne. Så begynte hun å tenke at det rett og slett var litt flaut å dra, og ikke klare det.

- Og så tenkte jeg på dere. Jeg så hvor mye det betød for familien, sier hun.
Det er det mange som sier. At de er i behandling fordi de ønsker at familien skal ha det bedre, heller enn å tenke på sitt eget behov for endring.
Heldigvis endret det seg også. Etter hvert, men ikke uten motstand, så min unge nytte av behandling for sin egen del, og først da begynte hun nok å ta del i egen behandling som noe mer enn en mekanisk oppgave hun skulle fullføre.

Lett ble det ikke, og både snublesteiner og stup var det langs veien. Det er lett å ta tilbakefall i hodet og tenke at dette ikke gjelder meg, jeg har en bedre løsning selv, og nå er jeg frisk nok. Min unge godtok ikke å få ferdige løsninger servert på et fat. Hun var dronning av manipulering og vred seg unna mye av det som var vanskelig.

Men da sommeren gikk over i høst og vinter, var hun der fortsatt.

Den viktige ungdomsgruppa til politiet

I Sandefjord blir ungdomsgruppa til politiet lagt ned. På byråkratspråk heter det at den blir omorganisert. Det vil si at ressursene blir flyttet og arbeidsoppgavene blir heretter forebygging av alle typer kriminalitet, ikke bare sånt som gjelder ungdom. Og, ja, arbeidet skal foregå på dagtid. I ukedagene.

Jeg har tidligere fortalt om min unge at hun var utrolig god til å fly under radaren da hun begynte å ruse seg. Hun er verbalt sterk og kjapp i hodet. Hun kunne se både lærere og andre gode hjelpere inn i øynene, uten å blunke, og komme med troverdige forklaringer på det meste. I tillegg fulgte hun reglene nok til at hun fikk være i fred.

Det var ikke lett for oss som pårørende å nå fram med våre bekymringer. Heller enn å bli sett på som ressurspersoner, ble vi nok sett på som en del av hennes problem. Men det er en annen, og temmelig sår, historie.

Nå skal jeg si noe om ungdomsgruppa til politiet. De ble nemlig viktige for oss. Vi kunne ringe til dem når vi bekymra oss. Det gjorde vi ganske ofte, men sjelden, eller aldri, på dagtid i ukedagene.

Den første gangen vi tok kontakt med ungdomsgruppa, var det for å lufte vår bekymring. Vi ble møtt av noen som var interessert i å høre på oss, og som var oppriktig interessert i det vi fortalte. Ikke en eneste gang følte vi oss som dårlge foreldre i møte med politiet. Deres utgangspunkt var at vi var vanlige folk, med vanlige grenser og mat på bordet.

Å vite at de holdt et øye med ungen min, var viktig. De samtalene vi ikke klarte å få til hjemme, uten at hun marsjerte av gårde, var det noen andre som også tok. Det hindret ikke at hun ble rusavhengig, men det betød noe, at noen andre enn oss kjente navnet hennes, visste hvem hun var og så henne.

Vi hadde gitt ungen klar beskjed om at hun ikke kom hjem om natta, ville vi etterlyse henne. Da det skjedde, ringte vi ungdomgruppa. Vi sa alt vi visste om hvem hun holdt seg sammen med, og ungdomgruppa oppsøkte flere adresser. De fant henne ikke, men det førte likevel til at ungen kom hjem. Sint som ei furie, det var nemlig ikke kult at politiet oppsøkte vennene hennes. Altså, det hindret ikke at hun ble rusavhengig, men det førte til at hun kom hjem til tida etter det.

For ungen min betød ungdomsgruppa mye. De kjente henne, hun kjente dem. At en av dem kunne ta henne til side å si "Men hva gjør du her? Du har alt for mange ressurser til å kaste dem bort", var viktig. De sa at de trodde på henne. De møtte henne med respekt.

- Jeg tror det er på grunn av ungdomsgruppa jeg alltid har hatt et godt forhold til politiet, sa ungen, da jeg snakka  med henne i telefonen her om dagen.

- Jeg skjønte at politiet er vanlige folk med en jobb, og at de ikke er en fiende. Derfor har jeg ikke bråka når det har vært noe, og alltid legitimert meg når jeg har blitt bedt om det, sier hun.

Og akkurat det, at rusavhengige får et godt forhold til politiet, er ingen selvfølge. Men det er viktig. Min unge har vært i farlige situasjoner, og da har det vært naturlig for henne å ta i mot hjelp fra politiet. Det er jeg som mamma utrolig glad for.

Ok. Hun ble rusavhengig, selv om ungdomsgruppa i politiet holdt et øye med henne. Men selv om det ikke holdt henne unna rus, er det temmelig sikkert at  kontakten med ungdomsgruppa bidro til at hun både ble en hyggeligere og en mindre kriminell rusavhengig enn hun ellers ville ha blitt. Og det er god samfunnsøkonomi.

Hun er heller ikke i tvil om at innsatsen fra ungdomsgruppa har vært viktig for å forebygge både rus og kriminalitet hos mange andre.

Som mamma er jeg evig takknemlig for at ungdomsgruppa var der da vi trengte det. Jeg er ikke den eneste pårørende som i perioder har opplevd at politiet er de eneste man kan støtte seg til. Jeg synes det er innmari leit, og et stort tilbakeskritt at gruppa legges ned.

For min familie var ungdomsgruppa utrolig viktig, både for ungdommen og foreldre. De møtte oss med respekt. De visste hvem vi var. De så oss.

Jeg er lei meg, og bekymra, for de som står i det samme som vi gjorde, og de som kommer etter oss. Det problematiske livet foregår ikke bare i normalarbeidstida, og rusproblemer lar seg ikke omorganisere.

Noen ganger er det all right....

- Jeg er så glad og så stolt at jeg har lyst til å fortelle det til hele verden, sa jeg. Jeg snakka med ungen i telefonen.

- Jeg er litt overraska over at du ikke har sagt det til hele verden alt. Kjør på, sa hun, og lo av meg.

Så altså:
Ungen har pakka med seg flyttelasset sitt og reist over fjellet. Hun har blitt vestlending. Og om noen ganske få uker er hun student.

Siden ti år av livet hennes har vært prega av rus, har hun jobba beinhardt det siste året for å fullføre det hun manglet fra videregående skole for å få studiekompetanse. Den er i boks.

Det er studieplassen også. Hun starter på en bachelor i barnevern, og er klar for en ny epoke i livet. Veien dit har vært full av snublesteiner og bratte stup, og jeg er full av beundring over den innsatsen hun har lagt ned for å komme dit. Hun er, og har alltid vært, en tøffing.

Og jeg, jeg er superstolt og kjempeglad. Hun har gjort en kjempejobb for å komme dit hun er i dag, og jeg heier på henne så høyt jeg bare kan.

Det var bare det jeg ville si. At akkurat nå er jeg den stolteste mora i verden. Og at noen ganger er livet rett og slett helt all right.

Da jeg gikk å la meg ...

Da min unge dro i behandling, gikk jeg og la meg. Jeg var så trøtt, så trøtt. Det eneste jeg ville, var å sove.

OK, jeg gikk på jobb. Det har alltid vært viktig for meg å ha noe normalt i livet mitt, selv når det stormer. Men noe mer enn å jobbe, orka jeg ikke på lang tid.

Man skulle tro at når den man har brukt så mye energi på, endelig er på et trygt sted, ville man få lyst og overskudd til å gjøre morsomme ting. Utadvendte ting.

Sånn var det ikke for meg. Kroppen min nekta rett og slett å adlyde. Den gjorde det den måtte, ikke mer. Noen dager kunne jeg stå opp å spise frokost, så måtte jeg hvile. Det hendte jeg lot være å legge klær i vaskemaskinen, for jeg visste at jeg ikke kom til å orke å henge dem opp. Jeg planla det når jeg skulle dusje, for jeg klarte ikke å løpe rett fra dusjen og ut i verden. Jeg klarte ikke å løpe noe sted, faktisk.

Jeg hadde vært trøtt før, i lang tid. Men det som kom da, var noe helt nytt. Det hjalp ikke å hvile. Jeg var like trøtt. I de siste åra har pysj vært det plagget jeg har brukt aller mest.

Sakte, men sikkert, har det blitt bedre. Fortsatt er jeg det jeg kaller grunnsliten, eller margsliten. Jeg pleier å si at jeg har blitt som en pensjonist - hvis jeg har time hos frisøren, er det den dagens aktivitet. Jeg lever saktere enn før, og må hvile mer enn jeg pleide den gangen alt gikk i hundre.

Jeg vet ikke om det noen gang kommer til å gå over. Det har blitt sånn at jeg må planlegge hviletid for å orke å gjøre ting, hvis ikke stopper alt opp. Jeg fyller aldri dagene helt, stramme timeplaner funker ikke mer.

Men nå er det sånn at jeg i alle fall kan planlegge litt mer. Jeg kan legge klær i vaskemaskinen og regne med at jeg holder lenge nok til å henge dem opp. Jeg kan ha grønnsakshage og vite at jeg ikke kommer til å drepe gulrøttene fordi jeg ikke orker å vanne dem.

Jeg tenker at jeg brukte mange år på å bli så sliten, og da er det ikke rart at det tar mange år å komme tilbake til det normale, heller. Og om ikke annet, så har jeg i alle fall skaffet meg mange fine pysjbukser....

Det første møtet med Gården

Fra gården. Bildet er lånt fra Fossumkollektivets instagramkonto.

Jeg husker det innmari godt, den første gangen vi svinga inn på parkeringsplassen på Gården. Veien fra Vestfold til Spydeberg var ekstra lang den dagen. Hun som satt i baksetet var sliten. Innmari sliten. Hun hadde hatt et par dager på avrusning, men var prega av at de siste sommerukene hadde vært tøffe. Hun var hvit i ansiktet, hun som satt i baksetet. Vi to voksne som satt foran, var grå, tror jeg.

Så kom vi til gården. Som var nettopp det. En gård. Med stabbur, og det hele. Vi fikk omvisning, og det var inntakssamtale. 

Etterpå satt hun og jeg ute og tok en røyk.

- Jeg kan ikke være her, gråt hun.

- Det ser ut som en leirskole.

Jeg hadde vel ingen tro på at hun kom til å være der, og var vel litt enig i at det minnet om en leirskole. Det sa jeg ikke. Jeg sa at det var det tilbudet hun hadde, og hvis hun ville et annet sted, måtte hun ta det med ruskonsulenten. Siden ruskonsulenten hadde ferie, håpa jeg på at det ville gi oss litt tid.

Hun hadde skrevet under på at institusjonen kunne holde henne tilbake i tre uker dersom hun skulle velge å skrive seg ut. Hun syntes det var lurt, siden hun visste at hun stadig bestemte seg for noe, for så å ombestemme seg igjen.
Jeg syntes også det var lurt, og tenkte at jeg i alle fall kunne hvile i tre uker.

Veien fra gården, ned til hovedveien, heter Evighetsveien. Mange ungdommer har gått den lange veien der, akkompagnert av lyden fra kofferthjulene, etter å ha skrevet seg ut av behandling. Jeg håpet så inderlig at min unge skulle velge å bli. Det var mitt ønske, men hennes valg.

Å reise fra henne, der på gården, var ikke lett. Hun var som en liten fugleunge, der hun sto med den lille kofferten sin. Men å ta henne med tilbake var aldri noe alternativ. Hun trengte behandling. Hun trengte å ta ansvar for eget liv.
Og vi måtte hvile.