Ikke vær en langer for ungen din

Av og til, heldigvis ikke ofte, har jeg hørt foreldre si at de sender med mindreårige barn en flaske vin. Ok, vi snakker ikke om småunger her, men ungdom som snart nærmer seg alderen da de kan gå på polet og handle sjøl. 

Men, altså, gjør du det, bryter du loven. Selv om du er uenig i aldersgrensa, er den satt. Er du uenig, kan du ta opp kampen politisk, ikke gjør det hjemme. Hvis du synes det er viktig at ungdom lærer seg å respektere landets lover, sørg for at du gjør ditt for å oppdra henne til det.

Og hvis du tenker at det er tryggere å sende med ungen din en flaske vin, for da vet du hva hun drikker: Du tar feil. Det du vet, er at hun drikker.

Du vet ikke hva hun gjør når flaska er tom. Du kan anta at det er andre mennesker der. Du kan anta at det er mer alkohol der. Kanskje er det andre rusmidler der, også.

Og så bør du anta at den ellers fornuftige ungen din har redusert dømmekraft etter å ha drukket den vinflaska du ga henne.

Så derfor, altså - ikke gi alkohol til mindreårige.

Ikke vær kul eller grei.

Vær forelder.

Flere hoder tenker ofte bedre enn ett

I front: Jeanette Flagstad. Bak, fra venstre: Mora til, Mora til, Mora til og Søstra til.

En god ting har det å være mora til en rusavhengig ført med seg: Jeg har blitt kjent med mange nye folk. Folk som er, eller har vært, i samme situasjon som meg. Flotte folk, med kunnskap og kompetanse på mange spennende områder.

Mange tror kanskje at bare er trist når vi møtes. At vi sitter der, små og grå, og diskuterer elendighet. Og det gjør vi jo, vi har mye gørr som må ut.

Men få ganger har jeg ledd så hjertelig som i samlinger med andre pårørende. Vi ler av ting som vi sjelden kan snakke om til vanlige folk, for da blir de så triste i ansiktene sine. Vi ler så vi griner. Og så griner vi litt.

I forrige uke var jeg så heldig å tilbringe en dag på workshop sammen med andre pårørende. Initiativtaker til samlingen var Jeanette Flagstad. Sammen med broren sin har hun skrevet boka "En glad gutt og søstra til dophuet". Det er hun som er søstra til dophuet.

Grunnen til at Jeanette ville samle oss, var at vi skulle tenke sammen og komme med forslag til tiltak for å gjøre hverdagen til pårørende bedre. 

Forslagene skulle hun ta med seg som innspill til Stiftelsen Petter Uteligger.

Når "søstra til" x 2 og "mora til" x 3 satt samla rundt bordet i lånte lokaler hos Colab i Larvik, var det ikke akkurat stille. Vi utvekslet erfaring i bøtter og spann. Vi lo. Vi gråt litt. Og vi kom opp med noen knakende gode ideer.

Hva vi kom fram til? Det røper jeg ikke. Det skal Jeanette få hviske til Stiftelsen Petter Uteligger i ro og fred. Men Petter, vi har svaret, vi nå, så hør på Jeanette. 

Og så har vi trua. Trua på at små (og litt store) ting nytter. I hvert fall når det er gode krefter på laget...

Alle de usynlige timene med ufrivillig arbeid

I fjor høst var jeg på kick off seminar i min kommune. Salen var full av ansatte i helsesektoren og representanter fra mange ulike frivillige organisasjoner.

Temaet var frivillig arbeid. Det ble snakket om ulike former for frivillighet, og hvor viktig det er å ta vare på de frivillige. Se dem, høre dem og huske på at man ikke bruker de frivillige. De er der fordi de har lyst og mulighet, og siden de er der fordi de velger det, kan de faktisk velge å gå sin vei hvis de ikke blir tatt vare på.

- Hva med sånne som meg, da?, tenke jeg.
- Hva med oss som gjør ufrivillig arbeid?
Jeg innrømmer at jeg et øyeblikk både syntes litt synd på meg selv og kjente et blaff av bitterhet.

Altså, jeg beundrer alle dem som har overskudd til å stille på dugnader i korpset, være besøksvenner for ensomme og stille opp som flyktningguider. Virkelig. Det står respekt av å gjøre noe for andre.

Mange der ute gjør frivillig arbeid på rusfeltet. Noen jobber i organisasjoner som sørger for at rusavhengige får varme klær om vinteren, mat i kroppen og noen å snakke med. De er viktige medmennesker som møter de som trenger det med varme og respekt. Jobben de gjør, er uhyre viktig for dem det gjelder, og innsatsen de gjør bør absolutt synliggjøres og verdsettes.

Samtidig ble jeg plutselig klar over at de tinga jeg og andre pårørende gjør for våre rusavhengige er helt usynlig. Matpakkene vi smører og frakter rundt på, inngår ikke i noe tallmateriale. Antall overnattingsdøgn vi står for, telles ikke. Alle telefonlinjene som har døgnbemanning rundt om i landet, trekkes aldri fram.

Jeg har aldri vært synlig på statistikken over de timene med frivillig arbeid som legges ned på rusfeltet. Ikke jobben de gjør, de andre mødrene og fedrene jeg kjenner, heller. Vi har ikke organisasjoner i ryggen. Det vi har, er ofte kniven på strupen.

Og strengt tatt skal vi ikke inn på statistikken over frivillig arbeid. Vi har ikke valgt den rolla vi har fått sjøl. Når vi bruker fritida, og noen ganger arbeidstida, som ambulerende team i rusarbeid, catering og førstehjelp i vid forstand, er det ikke frivillig. Vi gjør det fordi vi må.

Vi, pårørende til rusavhengige, legger ned utallige arbeidstimer hver dag, året rundt. Vi driver ufrivillig arbeid i stort omfang. Vi sliter oss ut. Vi vet ikke hvordan vi skal hvile. Vi trenger hjelp til å sette grenser, til å glede oss, til å ta tilbake livene våre.

Og ja, det finnes pårørendetilbud der ute. Men det er ikke lett å finne for slitne mennesker som har mer enn nok å finne ut av. Noen må finne oss. Det er ikke lett, særlig ikke i den fasen vi ikke vet at vi trenger hjelp eller hva vi trenger hjelp til. Det er ikke lett, men heller ikke umulig.

Vi kunne rett og slett trengt noen frivillige som kunne leite litt etter oss. Etter de pårørende som er så slitne at de ikke bare trenger lavterskeltilbud, men tilbud helt uten terskel. Aller terskler er nemlig for høye for den som ikke orker å løfte beina. 

Vi trenger noen som ser oss. Som spør hvordan vi har det, som anerkjenner at vi er slitne inn til margen. Det skal ikke så mye til. Det at noen teller oss og spør oss om hvordan vi har det, og om hva vi kan og vet, er en god start på å anerkjenne det ufrivillige arbeidet og gjøre oss synlige.

Selv om jeg har sagt a, trenger jeg ikke å si b

At det å være åpen er viktig, er nærmest en sannhet. Og jeg, som er en av dem som har valgt åpenhet, skal ikke argumentere mot det. For meg er åpenhet livsviktig, og har vært det hele tida.

Jeg har valgt åpenhet for å slippe skam, og for å kunne dele min historie med andre. Ikke fordi min historie er viktigere enn andres, eller fordi jeg vil lære noen noe. Når jeg deler med noen som deler tilbake, lærer vi forhåpentligvis noe av hverandre. Aller mest har jeg lært at det er mange måter å se på verden på, og at et spørsmål kan ha flere riktige svar.

Det å være åpen gjør det lettere for meg å nærme meg andre, og for dem å nærme seg meg. Vi finner hverandre i noe felles, hvis vi vet hvem de andre som har det som oss er. Jeg har valgt offentlig åpenhet heller enn hemmelighet.

Jeg er åpen fordi jeg har valgt det selv. Jeg er åpen i sosiale medier, har fortalt historien min i avisa, og blogger om det. For meg er det greit. Andre velger åpenhet i mindre grad, og noen er ikke åpne om rus i familien utenom der de absolutt må i det hele tatt. Og det er helt greit, hvis de har valgt det selv.

Jeg synes åpenhet er viktig, men det skal ikke være en tvang. Det skal ikke være sånn at vi går rundt og tenker at den som er åpen gjør noe mer riktig eller har kommet lenger enn en som velger å tie.

En dame jeg virkelig beundrer, en skikkelig heltemamma, er ikke åpen i det hele tatt. Eller, det er hun jo, men ikke offentlig. Hun er skikkelig åpen og dønn ærlig i de foraene jeg har møtt henne, der hun er trygg. Men til de hun møter til daglig sier hun ingenting. Ikke på jobben, og ikke mange andre steder heller.

Hun er ikke noen dårligere mamma enn oss som er åpne. Hun har valgt at jobben er hennes fristed. Der har ikke rusen plass. Ikke fordi hun skammer seg over ungen sin, absolutt ikke, hun trenger den roen det gir å bli sett på som et "vanlig" menneske, ikke som en rusmamma.

Åpenhet har en pris. Da jeg valgte åpenhet, resulterte det i at jeg valgte for dem jeg har rundt meg, også. De jeg er mora til. For mannen min. De som vet hvem jeg er, kan lett finne ut hvem de er. Jeg spurte ikke om lov til å være åpen om hvordan jeg hadde det. Jeg eier mine følelser og mine handlinger. Jeg eier min historie. Det jeg spør om lov til, er å dele det som handler om dem.

Jeg har en raus familie, og jeg har fått vide fullmakter. Men sånn hadde det ikke trengt å vært. Hva hvis de hadde vært uenige i mine valg? Da ville prisen vært konflikt, og kanskje brudd. 

Hadde jeg vært villig til å betale den prisen? Det vet jeg ikke.

Det at jeg er åpen, betyr imidlertid ikke at jeg må dele alt med alle. Det er nemlig ikke sant at har man sagt a, må man si b, eller ramse opp hele alfabetet. Det er lov å sette punktum etter a. Jeg bestemmer. Hvor, når og hva, til hvem. Jeg snakker ikke for å tilfredsstille andres nysgjerrighet. Jeg snakker når jeg synes jeg har noe å si.

Det er mange grunner til at folk ikke velger åpenhet. Noen av de grunnene synes jeg er triste, hvis det er fordi at de er redde for å bli sett ned på, skammer seg eller føler seg pressa til taushet.

Like leit er det om jeg eller andre presser dem til åpenhet. Press skaper ikke trygghet. Er det noe pårørende til rusavhengige ikke trenger mer av, er det nettopp utrygghet. Men om jeg, med mine valgte handlinger, kan bidra til å ufarliggjøre åpenhet, er jeg glad for det.

Det hjelper å snakke om ting. Men man trenger ikke å si alt til hele verden. Man kan si det til noen. Å ha noen å snakke med, er viktig. Vonde hemmeligheter setter seg fast i kroppen. Deler man det vonde, blir det mindre å bære. Det blir mindre å dekke over. Og etter min mening, mye lettere å leve.

Jeg tror på åpenhet. Jeg tror hemmeligheter skader oss. Jeg anbefaler åpenhet, men jeg respekterer at andre velger annerledes. Jeg håper bare så inderlig at de velger å snakke med i hvert fall en annen om det som er vanskelig. 

Det hjelper - jeg lover! 

Da jeg slutta å lese...

Jeg er en leser. Jeg har vært det siden jeg var fem år og lærte meg å sette sammen bokstaver til ord. Før det var jeg en som elsket å bli lest for. Jeg trodde ikke jeg kunne klare meg uten bøker.

Så slutta jeg helt å lese.
OK, jeg leste aviser, men i flere år orka jeg ikke å lese bøker.
Jeg klarte ikke å konsentrere meg. Boka jeg tok fram, var aldri den rette. Jeg hadde alltid noe annet å tenke på. Jeg slutta med det jeg likte så godt, som var så viktig for meg.

Det skjedde helt umerkelig. Det var ikke sånn at jeg bestemte meg for at jeg skulle slutte å lese. Det skjedde bare. Enten var jeg urolig, eller så var jeg sliten at jeg ikke orka noe annet enn å sove eller å bare sitte. Uten bøker.

Det var i en eller annen sammenheng, for ganske mange år siden, at jeg satt i en gruppe med andre foreldre og samtalen dreide seg om alt man ikke hadde overskudd til, eller ikke kunne gjøre.

Dette var mens ungen fortsatt var i aktiv rus, flere år før hun valgte å dra i behandling. Altså, jeg skylder ikke på henne for at jeg ikke leste. Jeg skylder ikke på henne for at jeg var så sliten, heller. Det var mine følelser og handlinger som gjorde meg nummen.

Selvfølgelig kunne jeg sagt noe sånt som at: "Min unge er rusavhengig. Det krever så mye energi at jeg ikke klarer å være glad".
Jeg sa det sikkert, også, noen ganger.

Men så begynte jeg å tenke på hva som ville skje dersom hun aldri sluttet å ruse seg. Skulle jeg da aldri ha en glad dag igjen? Skulle jeg aldri ønske å sette meg ned med en bok igjen? Skulle framtidige 70-årige jeg si: "Nei, jeg har det bare vondt, for ungen min er narkoman?".
Skulle min framtidige 40-årige datter gå rundt med dårlig samvittighet for å ha påført meg det?
Sånn nekta jeg at framtida skulle bli.

Så jeg begynte å lese. Ikke av lyst, men fordi jeg tenkte at noe som hadde gitt meg så mye glede, sikkert ville gjøre det igjen. En halv time hver dag satt jeg av til lesing. Enten jeg ville, eller ikke. Jeg leste. Ingen av bøkene fenget meg. Jeg huska ikke hva jeg hadde lest dagen før. Men jeg leste.

Det kan virke som en liten ting. Å tilbringe en halv time hver dag med å se på bokstaver, er jo ikke akkurat å bestige et fjell. Det er en helt normal og uspennende aktivitet. Men det var viktig for meg. Jeg tok tilbake gleden, sakte, men sikkert. Jeg gjorde noe som bare var mitt. Det høres klissete ut det jeg skal si nå, men ja, jeg gjenerobret livet mitt. I alle fall en liten del av det.

Det trenger jo ikke å handle om bøker. Det det handler om, er å ikke la livet stoppe opp selv om det skjer ting som ikke er bra. Det handler om å ta egne valg for eget liv, og ikke la seg tynge ned av bekymring, eller helt utslette egne behov. Selv om det bare var en halv time om dagen, var det en halv time fri fra det alle mine tanker ellers sirkla rundt.

Det tok mange år før jeg ble en leser som jeg var det før. Nå er jeg endelig en ordsluker igjen, jeg leser i all ledig tid, som om jeg må ta igjen for alle de årene jeg ikke leste, eller leste veldig sakte. Og en av de jeg kan dele de litterære opplevelsene mine med, er nettopp ungen min. Det hadde jeg aldri trodd da jeg tvinga meg selv til å ta bøkene tilbake.

Å sette grenser for seg selv

Jeg har allerede sagt noe om at vi har hatt vanlige grenser i vårt hus. Vi møter opp til middag, holder avtaler, kommer hjem til tida, melder fra hvor vi går. Mesteparten av tida gjør vi det. Det hender at vi bryter avtaler også. Da er konsekvensen at de andre blir sure. Det er ikke så veldig hyggelig, så stort sett gjør vi det vi har sagt at vi skal.

Livet med en rusavhengig består av mange brutte avtaler, og mange sure kommentarer. Jeg var ofte ei sur kjerring den første tida. Det var ikke gøy for noen av oss.

I tillegg til de vanlige grensene, som innetider, og alt det der, hadde vi en del regler andre forhåpentligvis ikke trenger å ha.

En av reglene vår datter måtte forholde seg til, var at hvis hun ikke kom hjem til tida, troppa faren hennes opp hjemme hos vennene hennes. Det var ikke så veldig gøy, for noen av de involverte.
Et av stedene han ofte var på døra, var det forresten flere fedre innom, har ungen fortalt i etterkant.
- Når noen banka på, sjekka vi hvem det var faren til, så gjemte den han leita etter seg på badet, har ungen sagt.

En annen regel var at dersom hun ikke kom hjem om natta, ringte vi politiet.
Jeg er ikke sikker på om ungen trodde at vi ville følge den regelen, men har man satt en grense må overskridelse få konsekvens. Det var ikke like kult da politiet troppet opp hos vennene hennes, eller foreldrene til vennene. Det gjorde ikke slutt på rusen, men hun sluttet å utfordre grensene våre.

Vi hadde en klar grense på at dersom vi oppdaget lovbrudd, som ulovlige rusmidler i huset, ville vi anmelde det til politiet. Akkurat det tror jeg var en av de viktigste grensene vi hadde. Hun visste at vi ville gjennomføre det, det skånet oss nok for mye jeg vet andre foreldre har opplevd. Og det var veldig viktig for meg å beholde moralen min midt oppe i galskapen. At den rusavhengige brøt loven stadig vekk, er en ting. Det skulle i hvert fall ikke gjøre meg til en som dekket over og skjulte kriminelle handlinger.

Hvor grensene går for den enkelte, varierer. Det er valg man må ta selv. Man må vite at man både kan klare å holde grensen, og ikke minst: Vite at man kan leve med konsekvensene. For det er viktig, uansett hvor grensa går: Å sørge for at det å bryte grenser har konsekvenser.

For meg ble det veldig viktig at jeg kunne følge opp grensene. Da vi sa at vi ikke aksepterte at ungen sov hele dagen når hun bodde i vårt hus, måtte vi ta den sure og lite takknemlige oppgaven det var å jage henne ut av senga hver dag. Vi valgte noen få ting vi la vekt på, men de tinga satte vi alt inn på å følge opp.

Grensene vi satte, endra seg underveis. I begynnelsen handlet det om at det var viktig å sette de grensene vi trodde ville få henne til å velge seg bort fra rusen. Senere var grensene viktige for at rusen ikke skulle ødelegge våre liv. Vi hadde rett til å være trygge i eget hjem, vi kunne ikke ta alt ansvar for andres dårlige valg, vi hadde rett til å leve gode liv.

Det høres kanskje både logisk og lett ut, å sette tydelige grenser. Men tro meg, det er uendelig vondt og vanskelig å sette de grensene når man noen man er så glad i lever et liv uten et fast sted å bo og uten tilgang på jevnlige måltider samtidig som hen fyller livet med stoffer som i beste fall er skadelige, i verste fall dødelige.

Grensene var i en periode viktigere for oss enn for henne. Hun brøt dem jo alle sammen etter hvert, og tok konsekvensen av det og flyttet. Det betød ikke at vi sluttet å elske henne, sluttet å bry oss om henne eller sluttet å ha kontakt med henne. Kontakten ble egentlig på mange måter bedre når vi sluttet å mase om ting vi ikke hadde noen påvirkningsmuligheter på allikevel. Når hun ruset seg hardt, hadde holdt hun seg unna. Selv om vi bekymra oss, brukte mye tid på å snakke om henne, og fortsatt prøvde å snakke med henne, satt vi ikke lenger oppe og ventet på noen som aldri kom, og vi hadde ikke rus i hus.

Det var sårt, det var skummelt, men det var helt nødvendig for at vi som familie ikke skulle gå til grunne.

Å leite etter skyld

Det at min unge skulle begynne å ruse seg, var ikke med i planen. I følge min plan skulle hun være en vanlig ungdom, som gjorde de vanlige ungdomstinga. Hun skulle klage over lekser, forhandle om innetider og slamre med dørene. Hun skulle synes at jeg var ganske teit store deler av tida, hun skulle slenge skittentøy på gulvet og bruke håndklær som om de kom fra en utømmelig kilde.

Vi er helt vanlige folk, med tydelige verdier og tydelige grenser. Vi spiser middag hver dag. Vi snakker om hva som er viktig i verden. Vi er stort sett snille. Vi har et normalt alkoholforbruk, og i vårt hus har ingen blitt slått. I våre tanker var det sånn at om våre unger eksperimenterte med rus, ville det dreie seg om alkohol. Vi var tydelige på at det ikke var greit å drikke alkohol før man var gammel nok, og mindreårige har aldri blitt servert alkohol hos oss. 

Vi har to eldre barn, som sklei gjennom ungdomstida. Ikke uten å snuble eller tråkke feil, men det gikk bra. Vi trudde vel egentlig at vi kunne det med å være foreldre. Ikke at vi streba etter å bli best i foreldreklassen, men vi syntes egentlig at vi var bra nok. Så gikk det så fryktelig galt.

Vi har leita etter grunner, selvfølgelig har vi det. Jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg hadde noen å skylde på - at jeg kunne si at det var på grunn av skolen, dårlige venner, en eller annen medisinsk tilstand ...  Jeg ønska meg et kakediagram, som fordelte andel av skyld. Og jeg ønsket at jeg selv skulle være bare en bitteliten del av den kaka.

Når vi ikke fant noe utenfor som var årsaken, begynte vi å spørre oss selv om hva vi hadde gjort galt. Det gjør alle foreldre til rusavhengige, tror jeg. I alle kriker og kroker i hukommelsen leiter vi etter episoder da vi var dårlige foreldre, og vi finner dem. For den som leiter, den finner. Feil etter feil, bevis på at vi ikke var bra nok.

Heldigvis leita ikke vi så lenge etter de feila. Vi slo oss til ro med at dette kunne hende alle, og nå hendte det oss. Selv om vi voksne gikk i utakt når det kom til hvordan vi skulle forholde oss til det at vi hadde et barn som rusa seg, klandra vi aldre hverandre for akkurat det. Vi syntes den andre gjorde mye dumt, skjønte lite, hadde feil løsninger - men vi anklaga aldri hverandre for å være dårlige foreldre.

Jeg har møtt mange foreldre som oss. Som har leita etter en grunn. Som kanskje har funnet en forklaring som gir mening. Som har fordelt skyld. Noen foreldre skylder på hverandre, særlig hvis de har mye oppsamla grums fra før. Noen legger ansvaret et annet sted, hos skolen, hos barnevernet, hos NAV. Og jeg skjønner det så inderlig godt.

Det er bare det at det å fordele skyld fører lite godt med seg. Man blir for det første veldig sliten av å leite etter skyld. Og for det andre: Hva hvis man finner et sted å plassere skyld - hva da?

Hva hvis jeg nå hadde kommet fram til at det var min skyld at ungen min rusa seg? Skulle jeg piska meg selv resten av livet? Ofte tenker man at den som er skyldig fortjener en straff, og om jeg har gjort feil i forhold til min unge, har jeg jammen blitt straffa nok for det.

Nei, jeg mener ikke at jeg er skyld i at min unge ble narkoman. Men jeg har gjort feil. Og jeg skal jammen ta min del av ansvaret for at kommunikasjonen var vanskelig og at jeg ikke klarte å finne de rette tiltakene. Det er mitt ansvar om jeg ikke klarte å se henne eller møte henne på en god måte, jeg var den voksne. Det er mitt ansvar å be om unnskyldning for ting jeg har sagt i affekt og fortvilelse. Og det er godt å ta det ansvaret. Da går det an å tilgi seg selv, å gå videre.

Å akseptere at ting skjer uten at man kan plassere skyld, eller finne noen å straffe, er vanskelig. Det er fristende å finne et sted å plassere skyld, og si at : Der - der er grunnen til at det gikk som det gikk. Da ville vi hatt noen vi kunne stille til ansvar, og kanskje til og med straffe. Kanskje vi til og med kunne sagt: Se hva du har gjort. Dette må du rette opp i.

Det er bare det at om vi skulle kunne utgjøre en forskjell for ungen vår, trengte vi ikke fiender eller motstandere. Vi trengte allierte utenfor familien. Vi trengte å alliere oss også med dem vi ellers lett kunne være fristet til å se som motstandere. Og ikke minst: Vi trengte at vi som elsket henne var på samme lag i kampen mot rusen.

Vi hadde vært en ganske vanlig familie. Så ble vi en dysfunksjonell rusfamilie. Ingenting gikk på skinner mer. Vi var uenige om veldig mye. Det var en rar og anspent situasjon i vårt hus. Kommunikasjon var et fremmedord. Men vi klarte å gjøre noe som jeg i ettertid kan se at er veldig viktig: Vi fordelte ikke skyld.