Ettervern for pårørende

Når ungdom er i behandling i Fossumkollektivet, brukes det mye tid på å snakke om tiden etterpå - om hvordan man skal bevare nykterheten når man kommer tilbake til hverdagen. Ungdommene oppfordres til bl.a. å bruke selvhjelpsgrupper og å bli kjent med sine tilbakefallstegn.

Da min unge var i behandling, tenkte jeg mye å det med ettervern. For meg selv. Det er jo ingen selvfølge at vi som er nærstående klarer å praktisere det vi har lært når det stormer.

Mange ungdommer tar tilbakefall. Mange pårørende opplever at det er lett å gå tilbake til livet sånn som det var før, der all oppmerksomhet dreier seg om den som ruser seg. Det er lett å sette eget liv på vent igjen, og gjøre akkurat de samme tingene man gjorde før, uten at det hjelper denne gangen, heller.

Jeg mener at det er en reell fare for at også pårørende tar tilbakefall selv om det går bra med den man er pårørende til. For meg er det sånn at når jeg er ekstra sliten, går jeg lett tilbake til gamle mønstre, kontrollbehovet mitt vokser og jeg synes det er vanskelig å sortere hva som er viktig og hva som er bagateller. Energien min går med til å bekymre meg, stresse og organisere. Det er ikke et godt sted å være.

I Fossumkollektivets venner har vi snakket mye om ettervern for pårørende. Hva skjer når ungdommen ikke er i kollektivet mer, enten fordi hen har fullført behandling, avbrutt behandling eller hen dør? Hvem kan vi pårørende snakke med da, som forstår akkurat hvordan vi har det?

Nå har vi gjort noe mer enn bare å snakke. Nylig utdannet vi det første kullet med likepersoner i Fossumkollektivets venner, eller pårørenderessurs, som vi har valgt å kalle det. Det betyr at når pårørende er ferdige med familiearbeidet i Fossumkollektivet, vil de, om de ønsker det, bli kontaktet av en av oss, som kan snakke litt om tiden etterpå og dele bekymringer.

Utdanningen til pårørenderessurs forutsetter at man har gjennomgått Fossumkollektivets familiearbeid, med en egen kurshelg på toppen av det. Man må ha et avklart forhold til egen historie, og ikke stå midt i stormen selv. For å sikre at rett pårørende kobles på rett ressurs, og at ingen av våre dyrebare pårørenderessurser sliter seg ut, vil kontaktetableringen gå gjennom en koordinator.

Den primære oppgaven er altså å følge opp pårørende som har hatt ungdom i behandling i Fossumkollektivet.

Videre vil pårørenderessursen også kunne være en ressursperson ut mot andre pårørende i sin egen kommune, bidra med informasjon om pårørendes situasjon til de som måtte trenge det, være brukerrepresentanter i ulike sammenhenger og lede selvhjelpsgrupper.

Det er fortsatt ting som må på plass, men vi har altså over 20 ferske, flinke og ivrige pårørenderessurser rundt om i landet som er klare til å gjøre en innsats for andre pårørende. Det er en skikkelig god start.

Bra folk rundt bordet

.

Fulltallig MusTCare kompetansegruppe samlet, fra høyre: Bjørn Ingar Pedersen, Anne Malerbakken, Hans Petter Solli, Angelica Kjos og Vigdis Løbach. Foto: Bjørn Ingar Pedersen.

Jeg har tidligere fortalt at jeg er med i en kompetansegruppe tilknyttet Hans Petter Sollis forskningsprosjekt om implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team. Jeg hadde blanda følelser da jeg sa ja til å sitte i gruppa, siden musikk og musikkterapi ligger langt utenfor det jeg kan noe om.

Imidlertid er jeg glad for at jeg sa ja. Det at jeg med min pårørendestemme får være med på å komme med innspill til studien, synes jeg er skikkelig bra. Ofte er pårørende i sånne sammenhenger noen man har med fordi man synes man må, men her opplever jeg at mine innspill blir tatt alvorlig, og jeg ser at det er med på å sette preg på arbeidet.

Noen ganger i året er kompetansegruppa samla og kommer med innspill og ideer, sist for et par dager siden. Det slo meg da vi satt rundt bordet, at vi samla sett sitter på en enorm kompetanse, og jeg gleder meg til å være med på den spennende fasen prosjektet går inn i.

Jeg har lært, og lærer, mye, og kommer til å mene mer om mulighetene musikkterapi gir for å styrke relasjonen mellom bruker og pårørende.

Men først skal Hans Petter i gang med å bearbeide dataene han har samla inn, og etter hvert skal han publisere funnene sine. Fram til det er det mulig å se presentasjonen av prosjektet her.

Jeg tror jeg tar en tur inn i komfortsona, jeg

Det er ikke feil å utfordre seg selv. Det er ikke feil å lære nye ting, møte utfordringer, bestige fjell. Det er ikke det. Det er bare det at alt maset om å gå ut av komfortsona hele tida irriterer meg. Det irriterer meg ikke like mye som bruken av ordet robust, men ganske mye.

Det er så innmari lett å si til folk som sliter med å mestre livet at de må gå ut av komfortsona. Hele tida skal vi strekke oss etter noe mer, noe nytt, noe annet. Og det er alltid utafor komfortsona.

For noen år siden var jeg så sliten, så trist, så lei, at jeg knapt orka å stå opp. Jeg gjorde det, det fantes tross alt katter som skulle mates og jobb som måtte gjøres. Jeg sto opp. Nesten hver dag.

Når noen snakka om komfortsoner på den tida, ble jeg lei meg. Og aggressiv. Inne i meg. For jeg sa det ikke høyt. Det orka jeg ikke.

Jeg orka ikke å si at jeg gikk ut av komfortsona i det jeg satte beina på gulvet om morgenen. Jeg orka ikke å si at jeg var ute av komfortsona det meste av dagen, og at jeg gleda meg til at jeg skulle tilbake til komfortsona, pakke dyna godt rundt meg og hvile.

Ting var så turbulent, så trist, så skummelt, så slitsomt, at jeg trengte ikke å bestige fjell for å utvide komfortsona mi. Jeg hadde lyst til at den skulle være passe stor, sånn at den omfatta stua og hagen min og yndlingskafeen min. Noe særlig mer trengte jeg ikke å bli utfordret til.

Jeg trengte å være i komfortsona. Jeg trengte å være trygg og komfortabel. Jeg hadde nok spenning. Jeg utfordra grenser fordi jeg måtte. Ikke fordi jeg ville vokse.

- Nå får det f*en meg være nok, hender det at jeg har lyst til å rope når noen snakker om komfortsoner.
Jeg er på et godt sted i livet. Jeg trives. Jeg er trygg. Jeg er i komfortsona, og den er ikke kvalmende trang.
Det er skikkelig deilig. Hvorfor i all verden skal jeg gå ut av den?

Jeg finner helt sikkert noe å strekke meg etter. Noe jeg vil forandre. Men noen ganger er det helt greit å gå over ei slette. Det trenger ikke å være høyder hele tida. Når man har balansert på kanten av stupet, er det helt greit å ta en pause. Det er helt greit å være fornøyd. Det er helt greit å være i komfortsona.

- Pass på din egen komfortsone, får jeg lyst til å si.
- Gå ut, gå inn, gå opp, gå ned. Og la meg være i fred i min.

I dag skal jeg ta en pause fra verden. Jeg skal ikke gjøre en eneste ting som utfordrer meg. Jeg skal ikke ta noen vanskelige telefoner, lære noe nytt, tenke på vanskelige ting. I dag skal jeg ta en pause. Med katt. Med bok. Med teppe. Med te. Godt planta i komfortsona.

Pårørendedag - i dag igjen ....

I går var det den nasjonale pårørendedagen. Det er fint med sånne dager, synes jeg. Det er fint å sette fokus på alle oppgaver pårørende tar på seg.

Noen oppgaver blir utført av pårørende fordi de har tid, lyst, kompetanse og overskudd. Å handle for mormor, for eksempel, er noe man gjør uten å tenke over det, kanskje på vei hjem fra jobben. Å måtte ta seg fri fra jobben for å passe på at mormor ikke setter fyr på kjøkkenet, er ikke like greit. Det koster tid, penger og helse å passe på mormorer eller ektefeller som har demenssykdom, men som ikke har fått tilstrekkelige omsorgstilbud på plass.

Det er fint med dager som setter fokus på dette.

I dag vet jeg om foreldre som er ute og leiter etter ungene sine. Ungdom som burde vært i rusbehandling, men som ikke har plass. De venter. Mens de venter, er de pårørende en del av utrykningsapparatet rundt. De henter og bringer, prøver å få på plass avtaler, prøver å få tak i boligtjenesten. Det er pårørende som lever i konstant usikkerhet. Siden de er i beredskap døgnet rundt, har telefonen nesten blitt en kroppsdel og skuldrene har vokst dem over hodet. De trenger noen å snakke med, noen å lære av. De trenger å ta livene sine tilbake. Alle har rett til et godt liv, også pårørende til rusavhengige.

Det er fint med dager som setter fokus på dette.

Jeg kjenner folk som organiserer livet sitt i vaktturnus for å passe på at den psykisk syke sønnen ikke skal velge bort livet. Jeg kjenner foreldre som knapt husker hva ferie er. De får ikke nok avlastning til sine syke barn. De friske barna i familien vet forresten heller ikke hva ferie er.

Det er fint med dager som trekker fram disse historiene.

Vi trøster, vi bærer, vi organiserer og våker.
Vi gjør det hver eneste dag.
Det er fint med dager som gir ekstra oppmerksomhet, det er det, men for veldig mange er hver dag en pårørendedag. Og det er pårørendehverdager det er flest av.

Verdensdagen for selvmordsforebygging

Jeg hadde tenkt å si noe klokt om selvmord. Jeg hadde tenkt å si noe om hvorfor det er ekstra nært for nettopp oss som er pårørende på rusfeltet. Jeg hadde tenkt å si noe om rusutløst depresjon. Jeg hadde tenkt å si noe om at våre barn ligger høyt på selvmordsstatistikken ikke bare fordi de mister dømmekraften i rus, men også fordi de, i motsetning til veldig mange andre, vet hvordan de kan ta sitt eget liv.

Jeg hadde tenkt å si noe klokt om sorg. Jeg hadde tenkt å minne oss på å ta vare på hverandre. For det er innmari viktig å ta vare på hverandre. Jeg hadde tenkt å si noe å om prøve å formidle håp til de håpløse og tenne små lys i svarteste natta.

Bruk ord, hadde jeg tenkt å si. Snakk om det. Snakk og snakk og snakk om det.
Med noen. Gjør det farlige mindre farlig. Ikke vær alene. Finn noen.

I hele dag har jeg tenkt at jeg skulle si noe klokt nettopp i dag. Fordi det er verdensdagen for selvmordsforebygging.

Jeg har prøvd og prøvd, men i dag er ikke orda på mitt parti.
Det har vært for mange i år. Det var for mange i fjor. Og året før det. Og før det.
Jeg har for mange navn å plassere inn i statistikken. For mange navn bare i år.
Og det er ikke til å holde ut.

Snakk om det. Snakk og snakk og snakk om det.
Gjør det farlige mindre farlig.
Gjør hver dag til en dag for selvmordsforebygging.

Kjære Unge Venstre - det er noe jeg vil si

 

Unge Venstre kan det med å lage kule buttons. Dette er mine favoritter.

Jeg vet at dere har fått mange mail fra sånne som meg, fra oss som er mødre, fedre, søsken, eller på annen måte nærstående til rusavhengige, og som mener noe om deres "Legalize it"-button.

Jeg hadde ikke tenkt å si noe om det, siden jeg vet at mange andre har gjort det. Jeg hadde ikke det, men det har seg sånn at det irriterer meg akkurat så mye at jeg må få det ut, det sure, sinte og triste det vekker i meg. Som mamma til en rusavhengig har jeg kjent på nok surt, sint og trist at jeg vet at det ikke blir bedre av å være stille.

Først av alt - å være for legalisering av cannabis er en ærlig sak. Det er en sak jeg er uenig i, for selv om jeg f.eks forstår argumentet om å komme den store, svarte økonomien til livs, tror jeg ikke dette er veien å gå. Ikke tror jeg det vil redusere skadevirkninger, heller. Men altså - det at noen mener noe annet enn meg, er helt greit. Dere er jo heller ikke alene om å ta et standpunkt for legalisering.

At noen mener at moderpartiet må holde dere i ørene, er jeg heller ikke enig i. Ikke når det kommer til meninger og retten til å ytre dem. At jeg, hvis jeg var Venstre, kanskje ville sagt at jeg ikke aksepterte at alt materiellet deres skulle deles ut i mitt navn under skoledebattene, er en annen sak. Hvis jeg var mora di, ville jeg sagt at man må tenke seg om når man skal fri til førstegangsvelgere. Særlig når det, for oss som står utenfor, ser ut som om det å ta vare på sistegangsvelgerne er en vel så viktig oppgave for deres parti akkurat nå. 

Det jeg reagerer på, er at dere har laga en kul legaliseringsbutton. En button som signaliserer at det å røyke hasj er kult. Og det er det for noen. Men å ta med seg det budskapet til ungdom på videregående skole, synes jeg er usmakelig og ukult. Dere kan si hva dere vil om meninga bak og at det er mer nyansert: Det jeg ser er en kul button som underbygger kule myter.

Og ja, jeg mener helt oppriktig at det er en kul button. Akkurat som de andre jeg ser på nettsida deres. Dette kan dere. Jeg har f.eks lyst til å gå iført "Hjelp dem" hver dag resten av livet. 

Å bruke ytringsfriheten til å være for legalisering, synes jeg som sagt er helt greit. Selv om jeg er uenig. Jeg synes ikke noen skal nekte dere å debattere dette. Jeg synes ikke at voksne med andre meninger skal bestemme over dere.

Jeg påberoper meg imidlertid min rett til ytre meg mot budskapet dere sender ut med deres "Legalize it"-button. Jeg synes den er usmakelig. Jeg synes den sender ut et buskap om at cannabis er kult, og bare det. Det reagerer jeg på. Det vil jeg ikke at skal spres på skolene.

Men det, si det, men ta hele debatten. Ta med i betrakninga at cannabis i dag er farligere enn før. Ta med i betraktinga at legalisering ikke nødvendigvis fjerner den svarte økonomien. Ta med i betraktninga at omkostningene er store for noen. Jeg regner selvfølgelig at dere allerede har tatt de diskusjonene, og likevel har landa på standpunktet at legalisering er riktig, selv om mange er uenige. Og tenk over hvilke virkemidler dere bruker. Akkurat nå, i denne saken, synes jeg dere bommer.

Det at jeg bruker min ytringsfrihet mot deres kampanje, betyr ikke at jeg vil kneble dere. Jeg vil at ungdom og voksne skal fortsette å kjempe for det de synes er viktig. Jeg vil at vi skal prøve å forandre det vi ikke synes er bra. Vi står foran et lokalvalg om ganske kort tid, der mange saker som er viktige for folks hverdag skal avgjøres. Lokalt. Legalisering er ikke en av de sakene. Det er derimot rusomsorg i kommunene, og tilbud til pårørende. Det er sikring av skoleveier og fritidstilbud til ungdom.

Det irriterer meg at jeg sitter her og er sur på deres kampanje, uten at jeg egentlig aner om Venstre lokalt mener noe viktig om rusomsorg her jeg bor. Det irriterer meg at jeg, som enda ikke har bestemt meg for hvilket parti jeg skal stemme på, har med meg denne saken i bakhodet når jeg skal lese programmet. Det irriterer meg!

Det er en ærlig sak å være for legalisering. Det er en uærlig sak å framstille det som bare kult. Og det er umoralsk å spre det til ungdom.

Tre år har gått ...

Da ambulansepersonellet erklærte at

her var det ingenting å gjøre,

var jeg på museum og så på bilder fra en annen tid.

Etterpå spiste jeg is,

det var varmt den dagen.

Du ble kaldere og kaldere

mens jeg gikk på konsert etter konsert.

Kvelden var varm,

men ikke så varm at jeg ville sitte ute,

så da telefonen kom,

satt jeg på bar

med en iskald øl en varm kveld

Alle de glade sommermenneskene

gjorde at jeg ikke hørte telefonen,

men jeg så den.

Den natta ble vi kaldere,

både du og jeg,

men det var bare jeg som frøys.