Rusen begynte på ungdomsskolen (eller på kino i Larvik)

Noen ganger når jeg snakker med datteren min, tar jeg fram notatblokka mi. Da endrer samtalen seg litt, både hun og jeg går inn i intervjumodus. For meg, som til vanlig snakker med ganske mange mennesker på denne måten, er situasjonen likevel uvant. Rett som det er må jeg legge fra meg blokka og tenke litt over hvordan jeg skal gå fram. Situasjonen er litt kunstig når vi snakker om ting vi egentlig har snakka om mange ganger før, litt formelt og rart. Jeg opplever at det er mye lettere når jeg snakker med en fremmed. Da er jeg verken følelsesmessig engasjert eller part i saken.

- Når skjønte du at du var avhengig?, spør jeg, og tror i utgangspunktet at det er noe hun kommer til å svare kort og greit på. Det viser seg at det blir en ganske lang samtale. Og i stedet for å snakke om avhengighet, snakker vi om starten på hennes rusmisbruk.

Hun starter med å fortelle om da hun gikk på ungdomsskolen, at siden hun og venninna hennes røkte kom de også naturlig til å være en del i nærheten av dem som røkte hasj. Det var en del rus på skolen i den perioden hun gikk der, minnes hun.

- Jeg husker første gangen jeg røkte hasj. Det var på kino'n i Larvik, forteller hun.

Sammen med venninna si, prøvde hun for første gang.

- Jeg var en av dem som ikke merka en dritt første gangen, så det var ganske kjedelig der jeg fløy rundt i byen med to fjerne mennesker, sier hun, men legger til at hun var så sta at hun prøvde igjen.

Hun fikk kjæreste, også det på ungdomsskolen, og forteller at de røkte hasj mer eller mindre hele tida.
- Jeg var rusa på skolen ganske ofte, men jeg timet det alltid sånn at det var minst fire timer til jeg skulle hjem etter at jeg hadde rusa meg, sier hun.

Jeg prøver å tenke tilbake til den tida. På hva vi oppdaget og hva vi gjorde.
Vi kunne lukte at hun røkte, men hun blånektet.
- Det kan godt hende at du ikke røyker, men jakka di gjør det i alle fall, husker jeg at faren hennes sa til henne.
Hun innrømmet fortsatt ingenting. Hun røkte faktisk aldri en eneste sigarett så vi så det før etter hun hadde fylt 18.
En gang spurte jeg henne om akkurat det, hvorfor hun aldri tok en røyk på trappa hjemme, hun gjorde jo så mye annet.
- Jeg visste at dere ikke hadde likt det, sa hun. Et øyeblikk var vi stille, så lo vi hysterisk, begge to.

Det var i ungdomsskoletiden hennes vi begynte å bekymre oss. Jeg så at hun fikk nye venner på Facebook, folk jeg visste det var mye uro rundt. Vi tok henne i å drikke alkohol, og seilte opp til å bli verdens strengeste foreldre. Skulle hun sove hos venninner, ringte vi til foreldrene. Vi passa på innetidene. Vi passa på at hun gikk på skolen. Og hun forholdt seg til reglene - sånn kunne hun fly under radaren en stund til.

Samtidig økte konfliktnivået hjemme. Jeg var den slemme, faren den snille. I alle fall opplevde jeg det sånn. Vi hadde ulike forståelse av hva som var problemet, hvor alvorlig det var og hva vi skulle gjøre med det. Vi krangla om de tingene der, samtidig som vi stadig forsøkte å endre på ungen. Det var før vi skjønte at det er umulig, eller i hvert fall veldig vanskelig, å forandre på andre folk. 

Krangler og konflikter gikk på kryss og tvers i huset. Både krangler med ord, og uenighet vist på andre måter, med stillhet og kroppsspråk. Når jeg ser tilbake, er det lett å tenke at det vi opplevde var dyp fortvilelse og maktesløshet.  Ingen hadde det så veldig bra i den perioden. Og ingen av oss visste hvordan vi skulle håndtere det. Alt vi visste, var at de andre ikke håndterte situasjonen riktig. Det ble vanskeligere å snakke sammen. Det ble vanskeligere å finne lyspunkter. Det var få bekymringsløse dager. Og det var innmari ensomt.

Hun har helt rett, ungen min, når hun sier at det ikke var så greit hjemme i de åra. Og verre skulle det bli. Mye verre.