Før, etter at hun hadde begynt å ruse seg, men fortsatt bodde hjemme, eller etter at hun hadde flyttet og var hjemme på overnattingsbesøk, var det alltid vanskelig å sove om natta.
Først satt jeg oppe så lenge jeg orka, og de som kjenner meg vet at det er lenge. Likevel holdt hun alltid ut lenger enn meg.
Når jeg endelig gikk og la meg, spratt jeg alltid opp minst en gang. Hadde jeg huska på å legge veska mi inn på soverommet? Og hvor var telefonen?
Så fulgte noen urolige timer der jeg både prøvde å hvile mens jeg samtidig lyttet. Tok hun i døra og gikk ut? Eller hørte jeg at hun gikk og la seg? Når jeg var sikker på at hun hadde lagt seg, kunne jeg sove. Litt. For aller helst ville jeg jo være våken før henne, for å tro at jeg hadde en viss oversikt over hvor hun skulle, hva hun skulle og hvem hun skulle det med.
Nå har hun vært hjemme noen dager på vinterferie, og igjen har jeg sovet alt for lite. Grunnen er imidlertid en helt annen i dag enn for noen år siden. Nå legger jeg meg alt for seint når hun er hjemme fordi vi har så mye å snakke om. Den kloke ungen har blitt et av mine favorittmennesker å dele tanker med.
Fortsatt klarer jeg ikke å være oppe like lenge som henne. Men selv om jeg legger meg først, sovner jeg som en stein.
Og veska mi, den har jeg ingen anelse om hvor jeg har slengt fra meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar