Vi har ingen flere å miste

Vi som har, eller har hatt, barn i rusbehandling i Fossumkollektivet, knytter bånd. Vi knytter bånd til andre foreldre, og vi knytter bånd til ungdommene vi møter.

Jeg har møtt mange ungdommer. Noen har jeg blitt godt kjent med. Andre har jeg bare sett i gruppe med andre ungdommer. Og hørt.

I det, at jeg har hørt deres historier, ligger et bånd og en nærhet. De har vært modige, stått opp og delt sine tanker og følelser. De har delt frykt og glede.

En av disse er B. Hun lærte meg noe viktig da hun fortalte om noe av det som trigget henne med alkohol. Noe jeg har tatt med meg videre. Det hun sa, er hennes historie. Den skal ikke jeg fortelle. Det jeg kan si, er at hun påvirket meg. Mitt relativt beskjedne alkoholinntak ble enda sjeldnere etter å ha hørt henne snakke. Hun satte spor.

Nå er hun død. Hun også. Hun la ikke skjul på at hun strevet og kjempet.
B er en av dem som tapte.

Flokken min, den store flokken min med Fossummødre, Fossumfedre og Fossumungdommer, sørger. Igjen har vi blitt minnet om hvor skjørt livet er.
Vi blir sjokkerte. Vi blir redde. Men mest av alt blir vi uendelig triste.

Ord om Jakob

Per og Jakob på Sørmarka for et år siden.

Noen vil si at han forlot oss. Og ja, det er mange som føler seg forlatt. For meg er det likevel sånn at for at jeg i det hele tatt skal ha mulighet til å forstå det ubegripelige, kan jeg ikke si det. Ikke at han forlot oss eller gikk bort eller sovnet inn.

Jeg må si at han døde.

Jakob døde.

Jakob er død.

Likevel er det nesten ikke til å fatte. Jakob er død. Jakob, den flotte gutten som har satt spor hos så mange, valgte bort livet. Jeg forstår ordene. Jeg forstår at det betyr at det er slutt på lune smil og varme klemmer. Jeg forstår det. Likevel er det nesten umulig å ta inn.

Det er veldig mange som kjenner Jakob bedre enn meg. Likevel har Jakob satt dype spor. Det henger sammen med måten jeg har kjent Jakob på. Jeg kjenner Jakob fra familiearbeidet i Fossumkollektivet. Jeg har fulgt Jakob på familiehelger fra han kom inn i behandling til han var ferdig i behandling. Jeg har hørt ham snakke om håp og tvil. Jeg har sett ham mislykkes i det han ønsket. Jeg har sett ham mestre.

Jeg har sett Jakob vokse fra å være en temmelig umoden gutt som tenkte at dette ville det gå greit å fikse, han hadde egentlig ikke noe stort problem, problemene var det egentlig andre som laget, til at han ble en reflektert ung mann som var klar for å stå på egne bein.

Jeg har sett en gutt som har hatt stor betydning for ungdommene rundt seg. Støttende, omsorgsfull og flink til å rose. Jakob kom med gode kommentarer til innlegg fra andre ungdommer, og gjerne til voksne, også. Jeg tror ingen som har vært på familiehelg på Sørmarka sammen med Jakob noen gang kommer til å glemme ham.

Jakob så menneskene rundt seg. Når jeg snakket med Jakob fikk jeg full oppmerksomhet. Han var interessert i det jeg hadde å si. Han var hyggelig. Han var høflig. Noen ganger tenkte jeg at han var så flink til å se andres behov, at han kanskje glemte sine egne.

Jeg har hørt Jakob snakke om familien sin, om de som betød så innmari mye for ham, og som han var så inderlig glad i. Han var så lei seg for å ha såret dem, og så glad for at de fortsatt var der for ham, både lillebroren og foreldrene. Og hunden. Jeg tror Jacob tenkte at Tascha også var en del av familien. Det så i alle fall ut som om hun i aller høyeste grad betraktet ham som en av sin flokk.

Jeg har møtt foreldrene i motgang og medgang. Jeg har sett dem frustrerte når ting har vært vanskelig, og jeg har sett dem lyse opp av stolthet når det har gått bra. Alltid har jeg sett stor kjærlighet og et brennende ønske om at det skulle gå bra for ham de elsker så høyt.

Dessverre er det sånn at noen ganger er ikke all verdens kjærlighet nok.

Og akkurat det er så vondt, så vondt. Jakob visste hva han hadde. Han visste at han var elsket. Han visste at han ville etterlate seg en uendelig stor sorg. At omsorgsfulle, snille Jakob, som bare ville at alle skulle ha det bra, skulle velge bort livet, selv om han visste hvor vondt det ville gjøre andre, er smertefullt å tenke på. Det har ikke vært et lett valg. Det har ikke handlet om affekt. Det har ikke handlet om at noen har gjort ham vondt. Hvordan han har vurdert, vet jeg ikke. Men han valgte. Det var Jakobs valg. Ikke all verdens kjærlighet, ikke drømmen om å bli sykepleier, ikke gode venner og ikke gleden over musikken kunne endre på det.

Jeg har sett Jakob blomstre på scenen. I fjor tulla jeg med ham og sa at nå som behandlinga var over, burde bandet «Two and a Half Men» ha reunion på grillfest på gården en sommer, men kanskje de burde bytte navn, nå som han var blitt voksen. Først kunne de jo hete «Tres Amigos», og en gang i framtida kunne de jo spille under navnet «Tre menn og en baby»... Sånn skal det ikke bli.

Jakobs bursdager har falt sammen med familiehelger. Jeg takka for at jeg fikk komme i bursdagene hans. Og så ble vi enige om at dette årets bursdag heller kunne feires med grillmat i Spydeberg, enn å sitte i ring på Sørmarka. Sånn blir det ikke.

Alt som skulle bli, som ikke blir.

Jeg kan ikke fatte det. Og likevel skal verden gå videre.

Jakob er død.

Vi er mange som sørger.

Han har vært viktig, og er viktig.

For det er ikke sånn at folk slutter å være viktige selv om de ikke fysisk er til stede mer.

Det Jakob har sagt og gjort, det han har betydd for oss han har møtt, det blir ikke borte.

Det er godt å tenke på, selv om dagene akkurat nå er tyngre enn noen egentlig klarer å bære.

Uten pust

er du fortsatt med.

Lyden av en kongle som faller

Vindpustet i nakken

Sangen i radioen

Kaffekoppen

står der og venter

Som om du fortsatt er med

Fortsatt er med

Etter deg

 

Tiden stanset.

Den som skulle lege alle sår

åpnet en avgrunn

rev opp stingene

stakk kniver i hjertet.

Jeg leter etter svar.

Jeg roper

Jeg hvisker

Jeg trygler

Det er ekko i alle rom.

Er du der,

i tomrommet?

spør jeg.

Eller er kanskje jeg?

Jeg vet ikke lenger hvor jeg begynner.

Jeg vet ikke lenger hvor du slutter.

Dette går ikke over.

Du går ikke over.

Noen dager har jeg få ord. Når dagene ikke henger sammen, gjør ikke ordene det heller. Dette er en sånn dag. I dag er tankene mine et annet sted. I dag er ordene borte. De kommer tilbake. En flott, ung mann jeg har kjent, gjør det ikke.

Kom gjerne med advarsler, men legg bort fordommene, vær så snill!

.
Jeg synes det er bra at det blir advart mot økende bruk av GHB blant ungdom. Skikkelig bra, synes jeg det er. Likevel leser jeg artikkelen "Sjansen for at vi mister unge gutter og jenter er stor" med en aldri så liten bismak.

Ikke fordi den advarer mot bruk av GHB.
Ikke fordi den sier at dette er et stoff man ser at brer om seg i ulike miljøer.
Det er fint å gjøre oss oppmerksom på det.

Det som gjør at jeg reagerer er dette sitatet fra artikkelen:

For noen helger siden var det fire GHB-overdoser bare ved akuttmottaket i Arendal.

Det gjør politioverbetjent i Agder politidistrikt, Torbjørn Trommestad, bekymret.

– Det handler ikke lenger om narkomane ungdom. Dette er ungdom som studerer, jobber og de har god inntekt. Vi snakker om sønnene og døtrene til helt vanlige familier, sier Trommestad til TV 2.

Det handler ikke lenger om narkoman ungdom, men om sønnene og døtrene til helt vanlige familier, står det.
Jeg måtte lese det mer enn en gang. Jeg måtte lese det høyt for meg selv for å skjønne hva det er som står der. Uten at jeg helt forstår det.

Jeg håper det er en klønete formulering, enten fra journalisten eller fra den siterte politioverbetjenten.
Jeg håper virkelig ikke at en politioverbetjent i 2019 ønsker å være med på å spre fordommer om hva slags familier de narkomane ungdommene kommer fra.
Jeg håper heller ikke det innebærer et syn på at det er verre når "vanlige" ungdommer tar overdoser enn når våre narkomane barn gjør det.

Det er kjempebra med informasjon. Det er ikke bra når det å gå ut med informasjon til "vanlige familier" oppleves som et spark til oss som er foreldre til rusavhengig ungdom.

Jeg leser at siden min datter ble narkoman, er ikke min familie vanlig.
Jeg leser at ungdom som studerer, jobber og har god inntekt ikke er narkomane.
Og jeg blir enda mer lei meg.

Kanskje jeg overreagerer. Men jeg er ikke den eneste. Flere jeg vet om har reagert på akkurat det samme. Vi er ganske såre, vi som er foreldre til de narkomane barna. Dette er ikke første gangen vi møter denne typen utsagn. Vi har nemlig blitt møtt av mange andre som også har ment at det må være noe galt med oss, siden det gikk som det gikk: At vi neppe kan være en vanlig familie.

I løpet av de årene vi har slitt med rus, har jeg blitt kjent med veldig mange andre familier med de samme utfordringene som vi har hatt. Jeg har møtt foreldre fra mange forskjellige yrker, også politi. Rus kan nemlig ramme over alt, i alle typer familer.

Når jeg har sittet i samlinger med foreldre, har det riktig nok slått meg mange ganger at vi er uvanlige, vi som sitter der:
Vi er uvanlig utholdende.
Vi gjør en uvanlig stor innsats for barna våre.
Vi er uvanlig tilgivende.
Og vi er uvanlig tøffe.

Fortsett å spre informasjon. Det er kjempeviktig. Men ikke vær med på å spre noe som kan oppfattes som fordommer mot familier som rammes av rus. Det finnes det mer enn nok av fra før.

"Mora di" går på bar

Onsdag skal jeg snakke på Draaben bar i Sandefjord. Jeg skal snakke om min rolle som pårørende, i en uformell, og jeg regner med hyggelig, setting.
Hva jeg skal si? Det vet jeg ikke. Jeg stoler på at hun som skal intervjue meg har både kloke og relevante spørsmål, så skal jeg svare, og samtale etter beste evne.

Jeg gleder meg, selv om jeg, som alltid, er litt nervøs når jeg skal snakke til andre. Men, når det kommer til meg og mine opplevelser rundt det å være pårørende, er jeg min egen fasit, så så innmari galt kan det ikke bære av sted.

Er du i Sandefjord den dagen, er det hyggelig om vi ser hverandre på Draaben,
altså - onsdag 20. februar kl 19.

Mirakelet på Bøkevangen

.

Tidligere en gang har jeg sagt at jeg en eller annen gang skal skrive et innlegg som heter "Mirakelet på Bøkevangen". Igjen og igjen har jeg prøvd å skrive det innlegget, uten å få det til. Jeg har liksom ikke ord som kan beskrive det, mirakelet på Bøkevangen. Så ble jeg minnet om at det er tre år siden jeg tilbrakte nesten ei uke langt ute i de dype Østfold-skogene, på Bøkevangen.

Si Bøkevangen til Fossum-foreldre, og de blir myke i blikket. Det kommer ofte et lite sukk, også, men ikke av den oppgitte typen, mer som den lyden som kommer når man ser en kattunge, eller tenker tilbake på noe godt.

Bøkevangen er stedet der Fossumkollektivet arrangerer pårørendeuker. Bøkevangen er der jeg og mannen min var for ganske nøyaktig tre år siden.

Jeg grua meg. Jeg grua meg veldig. Jeg grua meg så mye, at dagene før håpa jeg litt på at jeg skulle skli på isen og skade meg litt. Ikke mye, men nok til at jeg kunne ringe å si at jeg dessverre ikke kunne komme.

Hva jeg var redd for? Ikke folka. Jeg visste at jeg kom til å møte bra folk.

Jeg var ørlite grann redd for at jeg kom til å kjede meg - søndag til fredag er lenge, og jeg er ikke så flink til å kjede meg. Så var jeg litt redd for at det skulle være selskapsleker  eller rollespill. Jeg misliker selskapsleker og rollespill. Jeg misliker det så sterkt at jeg benytter meg av voksenretten min til å si nei til å være med på selskapsleker og rollespill. Det skaper dårlig stemning. Jeg liker ikke å ha ansvaret for at det blir dårlig stemning.

Jeg var lei av å sitte i ring, og litt irritert over at jeg skulle bruke enda mer av min tid på å være mora til en rusavhengig. Jeg ville mye heller reist til et varmt land og ligget på stranda med ei bok. Mye heller det, enn skogen i Østfold.

Men mest av alt var jeg redd for hva det kom til å gjøre med meg, det å bruke så mange dager på å jobbe med mine egne følelser, uten å ha noen mulighet for å dra derfra. For det visste jeg - at når jeg først hadde valgt å dra dit, måtte jeg gå helt inn i det og sørge for at jeg fikk et utbytte av det for min egen del. Da visste jeg at det var meg og mine følelser og opplevelser det var viktig å gå inn i - ikke alle andres. Og hallo - det er mye mer smertefullt å gå inn i sitt eget enn å prøve å fikse andres liv.

Jeg kan ikke fortelle andres historier. Det som skjedde på Bøkevangen den uka, blir på Bøkevangen. Men for min del skjedde det et mirakel.

Altså, jeg hadde ikke noe dårlig liv før Bøkevangen. Jeg hadde ikke det. Jeg var ikke tynget ned av skyld og skam. Jeg syntes ikke at jeg bare var et dårlig menneske som hadde gjort alt feil. Likevel var det mange ting jeg aldri snakket med andre om, kanskje fordi det ikke var tid, sted eller plass for det. Kanskje fordi det ikke var viktig nok. Kanskje fordi jeg ikke var viktig nok.

Bøkevangen var stedet der jeg virkelig forsto at det jeg kjente på ikke var sinne, men sorg. Sorgen over de tapte åra, sorgen over å ikke ha fått det til. Der forsto jeg mer av hvor normalisert det unormale var blitt, og hvor langt bak i køen jeg hadde satt små ting som pleide å gi meg glede. På Bøkevangen tilga jeg meg selv for ting jeg hadde sagt og gjort. På Bøkevangen klappet jeg meg selv på skuldra og anerkjente at jeg noen ganger er modig.

Det er få ganger i livet jeg har ledd så mye som i de seine nettene på Bøkevangen. Det var litt som å være på leirskole. Når alle de voksne (eller familieteamet, om du vil), hadde lagt seg, satt vi som var på leir igjen og fortalte absurde historier fra livet med et barn som ruser seg.

Vi delte ting som vi aldri kan si til andre, de tingene som får andre til å bli alvorlige og triste i ansiktene sine, og som de i alle fall ikke ler av. Historier som er så grusomme at man nesten ikke tror at det er sant, men som også har noe lattervekkende over seg, de historiene ble igjen på Bøkevangen.

Vi som var sammen de dagene, lærte noe om hverandre. Vi så hverandre, og fikk helt spesielle bånd. Selv om jeg ikke har kontakt med alle jeg møtte, tenker jeg på dem, og er inderlig takknemlig for at de var der sammen med meg, for at de delte og for at de tok imot.

Vi snakket om alle de tingene som får andre til å si "Du må ikke føle sånn", eller "Sånn kan du ikke tenke". Vi tenkte det og følte det og snakket om det.

Vi jobbet med våre egne historier, og snakket om det som var vanskelig med gruppa. Uten filter, uten skam. Vi støttet hverandre og løftet hverandre. Og jeg tror at alle opplevde hvert sitt lite mirakel.

Jeg dro hjem med lettere ryggsekk enn da jeg kom. Jeg vet ikke om jeg ble et bedre menneske av å være noen dager i Østfold, men jeg ble i hvert fall ikke et verre. Det jeg vet helt sikkert, er at jeg ble snillere mot meg selv.

Verktøykassa mi var tyngre da jeg dro. Jeg hadde med meg flere sorteringsverktøy, sånne som jeg bruker til å sortere følelser med. Det har kommet godt med i ettertid.

Si Bøkevangen til Fossumforeldre, og vi blir blanke i øynene.
Vi som har vært der, har opplevd noe spesielt.
Jeg unner ingen å være pårørende til en rusavhengig, men en uke på Bøkevangen hadde alle hatt godt av.
Og alle hadde fortjent sitt eget lille mirakel.

Musikkterapi, rus og psykiatri

MusTCare kompetansegruppe, fra venstre Bjørn Ingar Pedersen, Vigdis Løbach, Hans Petter Solli og Anne Malerbakken. Et medlem var ikke til stede. Foto: Bjørn Ingar Pedersen

At jeg synes pårørendestemmen alltid skal være med når noe skal forskes fram, utvikles eller bestemmes på ulike arenaer som handler om rus, er ingen hemmelighet. Uansett hvor gode behandlingstilbud og andre tiltak er, pågår de ikke hele tiden. De er ikke ment å vare evig. Det er pårørende.

Da jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å være pårørenderepresentant i et forskningsprosjekt som tar for seg implementering av musikkterapi i oppsøkende psykisk helse-team, sa jeg ja.

Jeg tenkte meg nøye om først. Dette kan jeg ingen ting om, tenkte jeg. Det er sikkert mange pårørende som har mye mer erfaring enn meg, både når det gjelder psykiatri, og i hvert fall når det gjelder musikkterapi, tenkte jeg.

Så landa jeg på at det var innmari dumt å tenke sånn. Jeg er opptatt av at pårørende er vanlige folk som har noe å bidra med. Jeg er opptatt av at pårørendestemmen skal høres. Jeg er pårørende og jeg har en stemme. Så jeg sa ja.

Forskningsprosjektet til Hans Petter Solli kan, og bør, du lese mer om her.
Jeg skal selvfølgelig skrive mer om dette underveis, men jeg kan allerede nå si at jeg skikkelig nysgjerrig og positiv til dette. Brukere har god erfaring med musikkterapi, oppmøteprosenten til timene er skyhøy, og kunnskap viser at dette er til god hjelp for brukerne.

Selv om vi vet at musikkterapi hjelper, brukes det i liten grad. Hvordan musikkterapi kan, og bør, brukes i behandling, er det Hans Petter Solli forsker på nå - målsettingen for studien oppsummeres sånn:

Denne studien vil undersøke hvordan musikkterapi bør organiseres og tilrettelegges for å maksimere støtte for bedring (recovery) for pasienter som har alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet. Studien vil bidra med ny kunnskap om brukernes egne ønsker og behov, og om hvordan musikkterapi bør implementeres for å støtte opp om dette på best mulig måte. Denne praksis- og brukernære kunnskapen vil kunne gi et viktig grunnlag for videre implementering av musikkterapi i feltet.


Dette er jeg så heldig å få være med på å følge på nært hold. Ikke bare følge, jeg er så heldig at jeg får lov til å komme med innspill til hvordan dette faktisk kan være med på både å styrke og reparere bånd mellom brukeren av musikkterapi og pårørende. Jeg tror også det ligger noen muligheter her for at skeptiske pårørende kan få et bedre forhold til behandler og behandlingsapparatet. Og ikke minst - at behandlere kan få mulighet til å se pårørende også i en annen rolle.

Det er ofte sånn at pårørenderollen innebærer at vi er dem som klager etterpå, når noe er satt ut i livet og ikke virker godt nok. Her legges det opp til at vi kan bli hørt hele veien, at våre innspill teller. Det tror jeg alle er tjent med.