"Jeg lurer sånn. Jeg lurer sånn på de 400 andre som sitter der i salen på konferansehotellet og hører på innlegg om fremtiden. Hva tenker de? Hvordan har de det?
Er det flere der som har det som jeg? Litt vondt inne i seg?
Er det noen flere som har en rusavhengig unge som er på rømmen igjen? Som sitter og tenker på annet enn ny teknologi? Som lurer på om ungen har satt enda et skudd heroin i halsen eller skåret seg over underarmene igjen? Er det noen andre der som tenker at de er på feil plass, men kanskje likevel helt rett - for hva kan de eller jeg gjøre?
Hvor mange er det i salen som har noen de engster seg for, mor, bror, søster, datter, sønn, ektefelle eller barnebarn? Seg selv? Jeg bare lurer sånn.
Hvis det er flere en meg, så sitter vi der og hører om sikker teknologi og holder ut. Tause om det som er inne i oss, later som om alt er som vanlig. På en måte er det jo det. Som vanlig.
Jeg bare lurer på om det er flere der som sitter og lurer på oss andre 400".
Teksten over er gjenkjennelig for mange pårørende. Den er skrevet av en annen mamma tidligere denne uka. Beskrivelsen av hvor absurd det føles når verden bare fortsetter når man selv opplever fullstendig kaos innvendig, er noe jeg har kjent på mange ganger.
Alle tankene som surrer rundt, følelsen av å være alene, selv om det er folk på alle kanter. Sorg. Forvirring. Og undring. Hvor er de, alle de andre som har det som meg? Hvem er de?
Jeg er glad for at jeg fikk lov til å dele denne teksten. Den rørte ved meg, og jeg tror den vil røre ved flere.
Og denne gangen gikk det bra. Datteren er funnet og er tilbake i behandling.
Ja....de andre er der, det finner man ut litt etter litt. Plutselig er det en kollega som forteller om en sønn som døde i overdose noen år tilbake. Her har man gått på jobb dag etter dag, med hjertet i halsen, også plutselig er det en som forstår.
SvarSlettSå er det en natt man sitter på intensiven på Ullevål, med en sønn i koma, så kommer det en sykepleier på min alder og setter seg ned....kommer i prat, og så forteller hun at hun vet hva vi går igjennom, hun har mistet en sønn i overdose, og en til i selvmord....så ja, de fins der ute....Men det er klart at det er ensomt mange ganger og man lurer på når man skal bli lykkelig igjen "som alle andre"...
Fint innlegg! Klem IH